Kan få fiske på brygga mi dere

Han som eier tomta eier helt ned til marebakken eller 2"-meters-sona", men han har ikke lov til å nekte folk å gå på brygga så lenge man ikke "skader" eller ødelegger noe på brygga. Han har sikkert dårlige erfaringer med fiskeslo og anna drit som blir liggende igjen etter fiskere der ute ....

MANGE slike skilt der ute i strandsonen som aldri burde vært hengt opp

Takk Scott :D

Ja, eg tenkte at det kan hende han er lei av fiskeslo. Folk oppfører seg ikkje nødvendigvis som dei burde.

Kanskje han kunne satt opp eit skilt om at "du må gjerne fiske frå brygga mi, men ver venleg og rydd opp etter deg".

Nåja.. mannen min og jentungen tusla opp til bilen igjen og leitar nå etter ein annan stad å fiske. Hadde ikkje lyst til å provosere nokon, men eg syns det var litt dumt da!

Det blir litt som når naboen kjøpte seg ett "VW/Audi parking only" skilt og hengte på parkeringsplassen sin - men det henger der fortsatt selv om han har kjøpt seg Chrysler

Så lenge du/dere er på brygga til noen så vil det være respektløst å oppholde seg der over tid for å feks fiske.

Men etter min mening forutsetter det at noen "er hjemme" og at brygga ligger nær bolig, eller at de oppholder seg i nærheten.

Så lenge ingen er hjemme, eller tilstede, ja da hadde jeg ikke kviet meg for å fiske. Men slike skilt ødelegger jo stemningen da, og er jo heller ikke lovlige.

Aner ikke hva som gjelder mot saltvann, men mot ferskvann kan grunneier nekte andre å fiske der.

Hær er litt info  :)


Allmenhetens rett til fri ferdsel 
Strandsonen er et svært viktig område for rekreasjon og friluftsliv i Norge. Allmennheten har etter hundreårs sedvanerett - også lovfestet i friluftsloven - rett til fri ferdsel i utmark. Strandsonen regnes som utmark, dersom den ikke på grunn av bebyggelse og landbruksformål m v må regnes innmark. Den økte utbygging av strandsonen, særlig rundt Oslofjorden, har mange steder medført en skjerpet konflikt mellom allmennhetens behov til fri ferdsel og den private eiendomsrett.  Presset på de offentlig friarealer blir desto større med slitasje og skader på naturen.


Hva er utmark?
Rett til ferdsel på annen manns grunn avhenger i hovedsak av om området regnes som utmark (med fri ferdsel) eller innmark (med svært begrenset ferdsel). Men selv om det er utmark, må en vise hensynsfullhet og tilbørlig varsomhet. Rett til ferdsel i strandsonen innebærer heller ikke automatisk rett til å slå seg ned på stedet.

Friluftsloven definerer i § 1 a hva som er innmark. Inn under begrepet faller bl a hustomt (den private sonen rundt bolighus og hytter), dyrket mark og kulturbeite. En hyttetomt eller boligtomt må i utgangspunktet regnes som innmark, men deler av større bebygde tomter - herunder strandsonen - vil ofte betegnes som utmark med rett til fri ferdsel. Det er antatt at grensen for hva som er innmark er snevrere rundt en hytte enn rundt et bolighus. En hytteeier vil således ikke kunne sette likhetstegn mellom tomtegrensen og den helt private sfære.

Selv om en ikke har rett til fri ferdsel etter friluftsloven, kan det stiftes tingsrettslige rettigheter, som f eks naboens stirett eller lokalbefolkningens årelange rett til ferdsel ved såkalt alders tids bruk.

Eiers opparbeidelse av veg, parkeringsplass, brygge, uteplass m v kan til en viss grad påvirke et område til å anses som innmark. Men eier kan ikke f eks lage en veg i utmark for å forhindre allmennhetens rett til ferdsel, jfr RG 1995 s 1184 (Agder lagmannsrett). Strandretten kan heller ikke fortrenges ved at en hytteeier anlegger ulike solplasser i vannkanten med utemøbler hvor hensikten er å holde folk unna eiendommen.

Ormestad-saken
Begrepet utmark ble prøvet av Høyesterett i den såkalte Ormestad-saken fra Sandefjord, Rt 1998 s 1164. Her fant Høyesterett at strandsonen på en boligeiendom var utmark (ikke innmark) med rett til fri ferdsel.

Eiendommen hadde en ca 60 meter lang strandlinje mot Sandefjordsfjorden i vest. Arealet foran hovedhuset og ned mot stranden var opparbeidet med gressplen og busker. På eiendommen vokste det store furutrær. Avstanden fra terrassen fremfor hovedhuset og til strandsonen var ca 65 meter. Sandstranden var ca 6 meter bred og svakt skrånende. Ovenfor selve stranden var det et ca 5 meter bredt sivbelte.


Utilbørlig atferd
Friluftsloven § 13 første ledd forbyr at grunneier eller bruker ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjør ferdsel allmennhetens rett til ferdsel. Unntaket er der det tjener hans interesser og det ikke er til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens rett til ferdsel.

Men også den som bruker retten må ikke opptre utilbørlig. Enhver som bruker allemannsretten må ta hensyn til grunneier og andres berettigedes interesser. En kan ikke legge seg til på eiendommens plen, solplass eller strand, hvis ikke det er i samsvar med reguleringsplanen. Eier og bruker har også rett til å bortvise personer som opptrer hensynsløst eller viser utilbørlig atferd.

Det er også grunn til å minne om at friluftsloven § 11 påbyr at allmennheten også skal ta hensyn til miljøet. En skal ikke etterlate seg stedet på en måte som er skjemmende eller er til ulempe eller skade for noen. Brudd på disse normene kan i prinsippet forfølges avhengig at grunneiers eiendomsrett er krenket etter strl §§ 396 og 399. Etterlatt samlet avfall kan i tillegg straffes etter forurensningsloven § 79 (dog må kommunen inngi påtalebegjæring i de mindre saker). Forsøpling kan også være forbudt etter kommunens politivedtekter.

Rett til båtfeste, bading, soling og telting
Friluftsloven gir rett til kortere fortøying av båt i utmark. Kai eller brygge kan derimot ikke brukes uten etter eierens samtykke. Oppankring av husbåter vil derimot lett kreve kommunes tillatelse etter pbl § 85.

Enhver har rett til å bade i utmark, når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og er uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Det betyr at en også kan bade fra private fritidseiendommer når det objektivt sett ikke generer hytteeieren. Loven beskytter med andre ord ikke grunneieren bare fordi han føler seg krenket av at andre bader på hans grunn.

Det er grunn til å presisere at retten til bading, rasting og soling er snevrere enn ferdselsretten. En har ikke automatisk rett til slik livsutfoldelse selv om en har ferdselsrett. Dette presiserte Høyesterett i Ormestad-saken. Allmennheten kunne her ikke legge seg ned selv om de kunne gå over stranden.


Ulovlige gjerder og stengsler
Eier eller bruker må som nevnt ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre lovlig ferdsel. Selv om et gjerde skulle være lovlig på grunn av dyrehold, kan det være utilbørlig hvis det er utformet slik at allmennheten ikke kan passere.

Piggtråd vil ofte kunne forhindre lovlig ferdsel og kan da være forbudt etter friluftsloven. Det er imidlertid ikke generelt sett forbudt å bruke piggtråd i nabogjerde, men en rekke kommuner (f eks Nesodden i Akershus) har forbudt eller regulert dette med hjemmel i grannegjerdeloven av 5.5.1961 nr 2 § 5. Det er imidlertid ikke tillatt med piggtråd mot offentlig veg etter forskrift av 9.10.1969 gitt med hjemmel i vegloven.

Et ulovlig stengsel (f eks gjerde) og uhjemlet forbudsskilt (typisk uvedkommende ingen adgang) i utmark rammes av friluftsloven § 13. Slike gjerder og skilt kan være lovlig hvis de tjener de berettigetes interesser og de ikke er til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens ferdsel. Ofte skorter på det siste vilkåret. Selv om et gjerde skulle være lovlig i forhold til dyrehold, kan det være ulovlig hvis det er utformet slik at allmennheten ikke kan passere, jfr Ormestad-saken i Rt 1998 s 1164 (se s 1175)


Straff
Overtredelse av friluftsloven er gjort straffbar med bøter som straff. Skyldkravet er uaktsomhet eller forsett. Når loven bruker en rekke skjønnsmessige standarder sier det seg selv at det skal en del til før straff blir aktuelt. Selv om brudd på loven er undergitt offentlig påtale og strengt tatt ikke krever en påtalebegjæring, vil jeg anta at politiet først og fremst vil forfølge sakene som anmeldes av kommunen som lokal friluftsmyndighet. Dette legger også et visst ansvar på kommunene. De må sørge for at allmennhetens interesser blir ivaretatt ved å gi advarsel til grunneiere som uten hjemmel bortviser publikum eller gir pålegg om fjerning av ulovlige stengsler og skilt. Der dette ikke hjelper vil anmeldelse og straff være en adekvat reaksjon.

Offentlig ansvar
Det ikke alltid friluftsloven strekker til for å sikre allmennheten tilgang til et strandområde. Kommunen kan med hjemmel i plan- og bygningsloven regulere et område til friområde. Dette vil ofte være områder som ikke spesielt tilrettelagt for ferdsel, bading eller soling, men som likevel kan være verdifulle til rekreasjon. Miljøverndepartementet har også inngått avtaler med en rekke grunneiere i strandsonen. Avtalene sikrer klare regler for allmennhetens tilgang til disse arealene. En annen fordel er at det offentlige i større grad kan legge til rette for friluftsliv enn hva som ellers ville følge av friluftsloven, med toaletter, renovasjon, brygger osv.