Radio har ikke opplevd like stor nedgang. Spørsmålet er om ikke denne utviklingen kommer der også. Unge mennesker har et helt annet bruksmønster enn den voksne befolkningen. For meg er radio noe jeg hører på mens jeg holder på noe. Det er lenge siden jeg lyttet fast på programmer.
Enig i det. Podcasts har jo vært der lenge, uten at det har tatt livet av lineær radio på samme måte som TV. Lurer litt på om seertall måles mer nøyaktig enn lyttertall. Seertall måles direkte via sendere på fjernsynet til et representativt utvalg (jeg hadde selv en slik boks på min TV i et par år), men lyttertall måles vel via spørreundersøkelser (???).
Litt på siden kanskje, men jeg liker visuell informasjon (ja, jeg ser TV) og reagerer litt på at det i denne saken nevnes tall i teksten, men ikke en eneste kurve eller søylediagram som viser utviklingen? Eller endringen i den aldersmessige sammensetnng av TV-seerne?
Samtidig som jeg leser dette viser Dagsrevyen 21 et innslag om en gallup som viser endringer i partienes oppslutning. De LESER opp tall, mens de viser filmklipp av Venstre-lederen i Stortingssalen. Men ingen kurver eller søyler som viser utvikling fra forrige måned eller forrige stortingsvalg. Ingen engang en tabell.
Er det en ny trend? Er det blitt umoderne å vise grafisk framstilling av statistiske data? Har ikke lenger journalistene kompetanse i regneark? Eller dropper de det for lettere å kunne vinkle presentasjonen slik de vil, uten at leser/seer kan se at dataene tøyes? Hva blir det neste, værmelding uten værkart?
Signatur
Bor i horisontaldelt tomannsbolig fra 1948 i Tromsø. Utdannet geolog, jobber i med gravesøknader i kommunen.
Så på et program for en tid siden, tror det var en slags intervju med folk langs kysten. Her traff en på en kar som hadde drevet med noen spesielle forbrenningsmotorer. Opptakten var god, jeg aket frem til kanten av krakken, ørene på stilk ... ... ... nå kommer det:--------------- "Nei, nå blir det for teknisk.. " lød reporterens avbrytelse og jeg sank tilbake til tankesurr, punktert innslag.
(Og da havner en gjerne så langt ut på viddene som her, hvis det ikke var en SABB da?)
Journalistene er jo ofte vandrende beviser på at man tilsynelatende "klarer seg fint uten et fnugg av realfag". Man kan på en måte tilgi en stakkars journalist for å rote det til når et eller annet forskningsresultat skal formidles i en hektisk hverdag (et glass rødvin om dagen reduserer risiko for hårtap, og slike ting). Men spørreundersøkelser refereres det til hver eneste dag, i hver eneste avis. Så vidt meg bekjent er ikke statistikk del av journalistutdannelsen, men det burde det dermed være.
Jeg savner i alle fall et minimum av kritisk tenking. Jeg kjenner igjen manglene på kritisk tenking ved at det (omtrent) aldri er oppgitt hvilke forutsetninger som ligger til grunn for overskriftene (hva er feilmarginen, hva er utvalget, hva var spørsmålene, er dette et avvikende resultat sammenlignet med andre, tilsvarende undersøkelser, hva er trenden over tid, osv). En journalist med et minimum av forståelse for begrensningene i slike data ville ha inkludert en setning eller to om grunnlaget som en ryggmargsrefleks.
I denne tråden kastes det også ut resultater fra spørreundersøkelser. Men hvor mye verdt er de? Hva sier de? Hva sier de ikke? Hva kan de brukes til? Ofte brukes slike resultater som støtte til et argument som ligger utenfor det undersøkelsen er gyldig for. Men det er umulig å ettergå. Ikke fordi at kilden ikke oppgis i tråden, men fordi kilden er ikke kilden. Ref undersøkelse nevnt tidligere der "45% av nordmenn er direkte negative til DAB". Kilden som blir oppgitt er en VG-artikkel der det står at "en undersøkelse viser at 45% av nordmenn er negative til DAB". Kilden er ikke tilgjengelig. Det er ikke mulig å ettergå verken metode eller forutsetninger. Da er jo også utsagnet verdiløst, i og med at det ikke tilfører noe som helst kunnskap. Men det gir en illusjon om tilført kunnskap, og tåkelegger diskusjonen. Nå er ikke hensikten å henge ut de som siterer VG som igjen siterer en undersøkelse, dette er et gjennomgående symptom, spesielt i media.
Minner meg om da jentungen kom til meg med matteboka - det kan ha vært rundt 8.klasse - og skjønte ingenting av hva boka prøvde å si. Det var så enkelt som en kurve over en initialkostnad og en marginalkostnad - en rettlinjet kurve som ikke startet fra origo. Helt trivielt. Jeg forklarte det for henne, og og hun utbrøt: "Var det så enkelt? Jammen hvorfor sa de de ikke på den måten, da??"
Jeg tok en titt på forklaringen i matteboka og sa "Hjelpe meg!" At jenta ikke hadde forstått bæret av det var helt forståelig - jeg sloss litt selv for å skjønne hva i f de mente med formuleringene sine. Men jeg syntes også å ane et ikke ubetydelig snev av "moderne pedagogiske prinsipper" i presentasjonen. En variant av den gamle Tom Lehrer-spøken om at "Det viktigste er å forstå hva du gjør, ikke få rett svar!" (i New Math) ...
Så vidt meg bekjent er ikke statistikk del av journalistutdannelsen, men det burde det dermed være.
Amen.
Men ta også med: Størrelsesordner. En milliard er en gigantisk sum, men delt på fem millioner mennesker er det ikke en gigantisk sum - 200 kr er hva du kan bruke pr person om du går på kino og deler en pizza etterpå.
Når noen kaster fram et milliard-tall, da har han essensielt vunnet diskusjonen, uansett. Folk flest er sjokkerte, uten å tenke over det. Og journalister biter på agnet og lager sensasjonsoverskrifter. Fordi det selger. Selger du for én krone pr dag - og hva er én krone? helt ubetydelig! - da har du en inntekt på fem millioner per dag. 1,8 milliarder i året. Bare du vet å finne de rette faktorene kan noe så enkelt som en bitteliten krone pr nordmann, pr dag, vokse til milliarder.
Men hva er journalisters viktigste mål? Er det å lage sensasjons-overskrifter eller å få folk til å forstå størrelsesordner?
Journalistens viktigste mål er å generere inntekter til sin arbeidsgiver. Noen gjør det ved å levere kvalitet. Mange har imidlertid oppdaget at den enkleste metoden er clickbait.
http://www.aftenposten.no/kultur/Her-er-de-katastrofale-tallene-for-TV-bransjen-Pa-to-ar-har-konsumet-blant-unge-seere-stupt-med-30-prosent-606652b.html
Radio har ikke opplevd like stor nedgang. Spørsmålet er om ikke denne utviklingen kommer der også. Unge mennesker har et helt annet bruksmønster enn den voksne befolkningen. For meg er radio noe jeg hører på mens jeg holder på noe. Det er lenge siden jeg lyttet fast på programmer.
Litt på siden kanskje, men jeg liker visuell informasjon (ja, jeg ser TV) og reagerer litt på at det i denne saken nevnes tall i teksten, men ikke en eneste kurve eller søylediagram som viser utviklingen? Eller endringen i den aldersmessige sammensetnng av TV-seerne?
Samtidig som jeg leser dette viser Dagsrevyen 21 et innslag om en gallup som viser endringer i partienes oppslutning. De LESER opp tall, mens de viser filmklipp av Venstre-lederen i Stortingssalen. Men ingen kurver eller søyler som viser utvikling fra forrige måned eller forrige stortingsvalg. Ingen engang en tabell.
Er det en ny trend? Er det blitt umoderne å vise grafisk framstilling av statistiske data? Har ikke lenger journalistene kompetanse i regneark? Eller dropper de det for lettere å kunne vinkle presentasjonen slik de vil, uten at leser/seer kan se at dataene tøyes? Hva blir det neste, værmelding uten værkart?
Så på et program for en tid siden, tror det var en slags intervju med folk langs kysten. Her traff en på en kar som hadde drevet med noen spesielle forbrenningsmotorer. Opptakten var god, jeg aket frem til kanten av krakken, ørene på stilk ... ... ... nå kommer det:--------------- "Nei, nå blir det for teknisk.. " lød reporterens avbrytelse og jeg sank tilbake til tankesurr, punktert innslag.
(Og da havner en gjerne så langt ut på viddene som her, hvis det ikke var en SABB da?)
Jeg savner i alle fall et minimum av kritisk tenking. Jeg kjenner igjen manglene på kritisk tenking ved at det (omtrent) aldri er oppgitt hvilke forutsetninger som ligger til grunn for overskriftene (hva er feilmarginen, hva er utvalget, hva var spørsmålene, er dette et avvikende resultat sammenlignet med andre, tilsvarende undersøkelser, hva er trenden over tid, osv). En journalist med et minimum av forståelse for begrensningene i slike data ville ha inkludert en setning eller to om grunnlaget som en ryggmargsrefleks.
I denne tråden kastes det også ut resultater fra spørreundersøkelser. Men hvor mye verdt er de? Hva sier de? Hva sier de ikke? Hva kan de brukes til? Ofte brukes slike resultater som støtte til et argument som ligger utenfor det undersøkelsen er gyldig for. Men det er umulig å ettergå. Ikke fordi at kilden ikke oppgis i tråden, men fordi kilden er ikke kilden. Ref undersøkelse nevnt tidligere der "45% av nordmenn er direkte negative til DAB". Kilden som blir oppgitt er en VG-artikkel der det står at "en undersøkelse viser at 45% av nordmenn er negative til DAB". Kilden er ikke tilgjengelig. Det er ikke mulig å ettergå verken metode eller forutsetninger. Da er jo også utsagnet verdiløst, i og med at det ikke tilfører noe som helst kunnskap. Men det gir en illusjon om tilført kunnskap, og tåkelegger diskusjonen. Nå er ikke hensikten å henge ut de som siterer VG som igjen siterer en undersøkelse, dette er et gjennomgående symptom, spesielt i media.
Minner meg om da jentungen kom til meg med matteboka - det kan ha vært rundt 8.klasse - og skjønte ingenting av hva boka prøvde å si. Det var så enkelt som en kurve over en initialkostnad og en marginalkostnad - en rettlinjet kurve som ikke startet fra origo. Helt trivielt. Jeg forklarte det for henne, og og hun utbrøt: "Var det så enkelt? Jammen hvorfor sa de de ikke på den måten, da??"
Jeg tok en titt på forklaringen i matteboka og sa "Hjelpe meg!" At jenta ikke hadde forstått bæret av det var helt forståelig - jeg sloss litt selv for å skjønne hva i f de mente med formuleringene sine. Men jeg syntes også å ane et ikke ubetydelig snev av "moderne pedagogiske prinsipper" i presentasjonen. En variant av den gamle Tom Lehrer-spøken om at "Det viktigste er å forstå hva du gjør, ikke få rett svar!" (i New Math) ...
Amen.
Men ta også med: Størrelsesordner. En milliard er en gigantisk sum, men delt på fem millioner mennesker er det ikke en gigantisk sum - 200 kr er hva du kan bruke pr person om du går på kino og deler en pizza etterpå.
Når noen kaster fram et milliard-tall, da har han essensielt vunnet diskusjonen, uansett. Folk flest er sjokkerte, uten å tenke over det. Og journalister biter på agnet og lager sensasjonsoverskrifter. Fordi det selger. Selger du for én krone pr dag - og hva er én krone? helt ubetydelig! - da har du en inntekt på fem millioner per dag. 1,8 milliarder i året. Bare du vet å finne de rette faktorene kan noe så enkelt som en bitteliten krone pr nordmann, pr dag, vokse til milliarder.
Men hva er journalisters viktigste mål? Er det å lage sensasjons-overskrifter eller å få folk til å forstå størrelsesordner?
Slik som denne, som viser hvor ille det står til!