3,325
0
7
Mannen som bygger
1,387
Tromsø
7
I boken Populærmusikk fra Vittula (Oslo Pax 2001) har forfatteren Mikael Niemi beskrevet en type mannfolk i Tornedalen. Finnes noen slike her i Norge?
....de tornedalske husbyggerne. Unnvikende karer, fraværende når du snakker til dem, rastløse, utålmodige og flakkende i blikket. Bare når de får hammeren i neven blir de som andre folk, da kan de til og med si vennlige ting til kona med munnvikene fulle av spiker. Dæven hva en mann kan rekke å bygge i løpet av et liv! Hus og fjøs, klappet og klart! Badstu og utedass, smokk rett opp! Vedskjul og låve, pang kadunk! Stabbur, lager, hei hvor det går! Og deretter garasje og hundehus og sykkelbod og dukkestue til småungene.
Omtrent på dette tidspunktet begynner det kommunale bygningsrådet å anse tomta for ferdig utbygd. Da blir mannen krakilsk, potte sur, begynner å skrike til ungene, drikker, ligger søvnløs, mister håret, sparker hunden, får syns- og hørsels- forstyrrelser og settes på Valium av en lege i Gällivare, før den desperate kona plutselig arver en tomt til fritidsholig.
Og han kan begynne på'n igjen. Hytte, badstu, utedass, vedskjul, hundehus. Og etter en rask pust i bakken, fiskebod, jordkjeller, anneks, redskapsskjul, altan og lekestue til ungene. Og så alle tilbyggene. Opp i otta hele ferien, spikre og herje og ha det topp.
Men årene går, og til slutt er alt ettertrykkelig ferdigbygd. Bygningsrådets medlemmer sitter sammenbitte på kommunekontoret og studerer flyfotografier. Og mannen blir så surmaget at det er en gru, og kona er på nippet til å gå fra ham.
Da blir det plutselig på tide å pusse opp. Nytt tak, skifte ut spon med glava, installere varmluftsanlegg i stua, innrede loftet, bygge bodega i kjelleren, kitte om vinduene, skrape og male, bytte skapfronter, legge vegg-til-vegg-tepper, bytte kraner og servanter, fjerne råte i badstua, bygge uteplass og balkong og glasse inn altanen.
Men så er det ikke mer. Det er slutt. Ugjenkallelig og definitivt. Skapelsesprosessen er fullbyrdet, hånden famler forgjeves etter hammerskaftet, og kona innser at nå er det ingen redning. Nå blir det galehuset i Gällivare.
Da kommer bygningslovsreformen: Annekser på inntil ti kvadratmeter kan oppføres uten byggetillatelse på egen tomt.
Og det er helt ufattelig hvor mange annekser som kan få plass på en tomt. Og det hele kan begynne om igjen enda en gang. Og igjen rulles ekteskapet av noe varmt, en slags ro, noe som kanskje burde kunne kalles kjærlighet.
....de tornedalske husbyggerne. Unnvikende karer, fraværende når du snakker til dem, rastløse, utålmodige og flakkende i blikket. Bare når de får hammeren i neven blir de som andre folk, da kan de til og med si vennlige ting til kona med munnvikene fulle av spiker. Dæven hva en mann kan rekke å bygge i løpet av et liv! Hus og fjøs, klappet og klart! Badstu og utedass, smokk rett opp! Vedskjul og låve, pang kadunk! Stabbur, lager, hei hvor det går! Og deretter garasje og hundehus og sykkelbod og dukkestue til småungene.
Omtrent på dette tidspunktet begynner det kommunale bygningsrådet å anse tomta for ferdig utbygd. Da blir mannen krakilsk, potte sur, begynner å skrike til ungene, drikker, ligger søvnløs, mister håret, sparker hunden, får syns- og hørsels- forstyrrelser og settes på Valium av en lege i Gällivare, før den desperate kona plutselig arver en tomt til fritidsholig.
Og han kan begynne på'n igjen. Hytte, badstu, utedass, vedskjul, hundehus. Og etter en rask pust i bakken, fiskebod, jordkjeller, anneks, redskapsskjul, altan og lekestue til ungene. Og så alle tilbyggene. Opp i otta hele ferien, spikre og herje og ha det topp.
Men årene går, og til slutt er alt ettertrykkelig ferdigbygd. Bygningsrådets medlemmer sitter sammenbitte på kommunekontoret og studerer flyfotografier. Og mannen blir så surmaget at det er en gru, og kona er på nippet til å gå fra ham.
Da blir det plutselig på tide å pusse opp. Nytt tak, skifte ut spon med glava, installere varmluftsanlegg i stua, innrede loftet, bygge bodega i kjelleren, kitte om vinduene, skrape og male, bytte skapfronter, legge vegg-til-vegg-tepper, bytte kraner og servanter, fjerne råte i badstua, bygge uteplass og balkong og glasse inn altanen.
Men så er det ikke mer. Det er slutt. Ugjenkallelig og definitivt. Skapelsesprosessen er fullbyrdet, hånden famler forgjeves etter hammerskaftet, og kona innser at nå er det ingen redning. Nå blir det galehuset i Gällivare.
Da kommer bygningslovsreformen: Annekser på inntil ti kvadratmeter kan oppføres uten byggetillatelse på egen tomt.
Og det er helt ufattelig hvor mange annekser som kan få plass på en tomt. Og det hele kan begynne om igjen enda en gang. Og igjen rulles ekteskapet av noe varmt, en slags ro, noe som kanskje burde kunne kalles kjærlighet.