Forsøkt dialog?

Ellers så tror jeg Hundeloven 28, annet ledd, bokstav c er eneste som omhandler dette i lovverket.

Er du i sameie kan styret være en vei å gå.

Jeg fikk testet dette og lyktes:

Jeg tok en "tilfeldig" tur forbi naboen da han var ute. Snakket om løst og fast, for deretter å pense inn på at jeg trodde hunden var både ensom og redd da den var alene hjemme. Det funket, etter dette har ikke hunden vært alene.

Konklusjon: Fokuser på at kjæledyret ikke har det bra alene og foreslå løsninger for hvordan dyret kan bli trygg.

Jeg vil nevne en litt trist variant: Da jeg selv var hundeeier passerte jeg på de daglige turene en hund som bestandig sto ute på altanen og bjeffet. Det var ingen problmer med å høre at den tagg: Snakk til meg! Vær sammen med meg! Jeg er ensom!

En venn av meg bodde et par hus bortenfor, og fortalte bakgrunnen: Mannen i huset hadde alltid inderlig ønsket seg hund. Kona nektet å ha noe slikt vesen innenfor husets vegger. Som et kompromiss fikk mannen lov til å ha hund, forutsatt at den aldri kom innendørs, men bodde på altanen. Vi må bare innse at man har ikke mer enn maksimalt 3-4 timer pr dag å avse til aktivitet med hunden. Tjue timer i døgnet var hunden totalt ensom, isolert fra flokken sin, fra de den hørte sammen med.

Jeg er usikker på hvem jeg klandrer mest - kona som var så "vrien og vrang" at hun kunne kommandere at en hund måtte leve i ensomhet ute på altanen, om den skulle tolereres. Eller mannen som til tross for sin kones motstand insisterte på å ha hund, når han "visste eller burde ha visst" at hunden ville lide sosialt, uansett hvor gode fysiske forhold den fikk på altanen.

For de som aldri har hatt hund: Hunder er ekstremt sosial vesener. Uten noen å være sammen med har livet ingen mening. Det som kan drepe en hund, fysisk, er ensomhet. Jeg har hatt hunder som ikke har hatt noe problem med å være alene på dagtid, men de har til fulle vært en del av flokken (aka. familien) resten av døgnet: Ikke noe vi henter fram når det passer oss, men en som er sammen med oss hele tiden - blir snakket med, hilst på og koset, er tilstede ved alle måltider (uten å bli foret med menneskemat!), på alle sosiale aktiviteter osv. Bjeffing var aldri noe problem.

Med min andre hund hadde vi et ikke-problem med bjeffing: Omlag 21:00-22:00 tok en del hundeeiere i strøket sine kamerater på kveldstur (vi hadde selv unnagjort det på det tidspunktet). Gikk du ut i gata kunne du da følge "kveldsbjeffet" nedover gata, der de sene hundelufterne gikk, og kameratene deres ble hilst av alle de andre hundene i nabolaget når de passerte. Også av mine to, bak lukket dør. De visste likevel godt når en "kollega" gikk nedover gata forbi vårt hus. Om avkommet hørte det i halvsøvne, var det ingen plage, men en positiv bekreftelse på at "guttene" (hundene) hadde kontakt med sine venner.

Kveldsbjeffet var positivt, sosialt, en moderne variant av ulvenes uling i natta. Noe helt annet enn den lidende bjeffingen av en hund som tigger: Kom til meg! Kos med meg! Vær sammen med meg! I dag er jeg ikke hundeeier, men når jeg hører den slags sår klage fra en hund er det vanskelig å styre seg for å gå bort og gi den litt kos, så den slipper å lide så mye! Det hender at jeg på avstand gir den noen vennlige ord, og iblant er det nok, bare den forstår at jeg snakker til den. Men jeg mener å ha erfaring for å kunne hevde at hvis en hund har virkelig tilhørighet til en flokk/familie resten av døgnet, og i helgene, da bør den klare å handtere noen timer alene midt på dagen uten å være altfor støyenede for omgivelsene.

Nabo til mine foreldre tok til fornuften og omplasserte hunden for mange år siden. Det var en stor hund med problemer som ligner TS. Nå involverte vi oss ikke i prosessen annet enn at naboene var plaget i mange måneder før de fant ut at denne hunden klarer ikke vi å gi et godt nok liv.

Det er mange timers innsats å ha hund

Hund er en livsstil, vil jeg si. Vår welsh springer spaniel er 8 år nå. Har noen år igjen, men ikke kjempemange. Når han er borte, blir det ingen ny hund. Hunden er familie, og det er utrolig mye positivt forbundet med det - men det overtar livet ditt også. Dersom man ikke er 100% klar for å innrette seg, bør man heller ikke vurdere hund. Det tar mye tid, og man må ofre mye andre tar for gitt.

I TS' tilfelle, med forbehold, så høres det ut som om nabohunden er stresset hjemme alene. Som andre skriver så er ikke hunder bygget for å være lenge alene. Men alt er en vane. Vår hund er ultrasosial, men er vant til å være alene på dagtid, og da går det fint.