Ja, gitt at man ønsker ulik eierbrøk er jo det en løsning. Det jeg synes er litt merkelig er at problemstillingen overhodet eksisterer...
Personlig synes jeg det er merkelig at folk har helt felles økonomi, når jeg hører folk på jobb må holde det kjult for kona at de har kjøpt en dyr bowlingball eller hva det enn måtte være som er hobbtyen, eller at de "ikke for lov" til å kjøpe det, så tenker jeg, hvorfor gidder de? Men det er jo greit at folk kan ordne som det selv passer de best.
Skal man dra det langt nok kan en eierbrøk på feks 80/20 kanskje være et argument for 80%-haveren å kreve leie av 20%-haveren dersom denne bruker boligen like mye som den andre. Men det høres ikke særlig romantisk ut...
Skal man dra det langt nok kan en eierbrøk på feks 80/20 kanskje være et argument for 80%-haveren å kreve leie av 20%-haveren dersom denne bruker boligen like mye som den andre. Men det høres ikke særlig romantisk ut...
Personlig ser jeg ikke den store romantikken i økonomisk styring, uansett hvordan man endrer på å dele utgiftene...
Personlig ser jeg ikke den store romantikken i økonomisk styring, uansett hvordan man endrer på å dele utgiftene...
Hva, ser du ikke romantikken i å utarbeide en god, makrobasert, økonomistyringsmodell i Excel??
Jeg er helt enig i det du skriver ATWindsor. Det finnes ikke et riktig svar på denne problemstillingen, og jeg er helt sikker på at begge tilnærminger kan resultere i nøyaktig like mye eller like lite uenighet og krangel.
Er vel ingen fasit her. Men en ting som vel er lovbestemt er at det man tar med seg inn, har man rett på å få med seg ut. Har person A 1.000.000,- i EK og person B 100.000,- i EK, så får man det med seg ut igjen ved et evt brudd. Prisstigningen deler man gjerne på når/evt huset selges.
Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen? Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?
Hvem som bidrar mest i det daglige er en annen problemstilling. Det hører med til sjeldenhetene at 2 parter tjener likt, og kan derfor heller ikke bidra helt likt. Noen har separate økonomier, men kan det være kjekt å bo sammen om den ene har god økonomi og den andre dårlig?
En modell som er mye brukt er at man samler alle sine inntekter i en pott og betaler alle faste fellesutgifter som bolig, lån, mat, møbler, ferie, felles sparing o.l fra denne og heller tar ut et fast beløp hver seg til lommepenger for å dekke mer individuelle behov. På denne måten slipper man kanskje krangling om hvem som har betalt hva og hvem som brukt mest på seg selv o.s.v.
Til slutt er det verd å bite seg merke i 2 ting: et forhold er ikke en bedrift, og rettferdighet trenger ikke å bety at alt skal være likt.
Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen? Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?
Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).
Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen? Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?
Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).
Ja, det er det jeg tenker også, jeg og min kone har det slik at vi deler inntekter/tap av verdiendringer 50/50, og deretter justerer for eventuelle forskjeller i innbetalt egenkapital etter at det regnestykket er gjort.
Jeg har fått en uttalelse fra en advokat om en liknende tankegang som Realsam har. Advokaten godtok overhodet ikke at samboeren skal betale inn en "leie" til den andre uten å få eie eller å ha en annen fordel. Dersom den ene samboeren skal eie leiligheten, skal den andre samboeren forlange å spare opp på bankkonto et tilsvarende beløp som den antatte verdistigningen på leiligheten gir. Det kan være et beløp på over 100.000 per år og er så stort at vanlige lønnsmottakere ikke kan greie å spare så mye. Det eneste riktige her er å gå inn på en avtale som gir andel i pristigningen til begge for den andelen de betaler hver av boutgiftene, helst 50/50 selv om lønnen er forskjellig. (også kompensert for skattefradraget den ene får dersom det ikke er noen avtale med banken om fordeling av lån) Det har noe med å verdsette en man er glad i uten å lage store ulikheter. Steilheten og egoismen en av samboerne utviser i begynnelsen av et samboerskap, kan gi en pekepinn over hvor lenge forholdet varer. I alle forhold opplever man til tider at den ene tjener mindre enn den andre parten. Da er det eneste riktige som beskrevet i en kommentar tidligere, å samle all inntekt i en pott, trekke fra utgifter og dele overskuddet til personlig forbruk.
Det er viktig at du skiller mellom hva en advokat sier, og hva som er dine personlige meninger. Ingen advokat vil naturligvis si at man MÅ fordele salgssum eller verdiøkning 50/50 dersom man har ulik eierbrøk. Og det at du mener dette er "den eneste måten å gjøre det på" får stå for din regning - andre kan naturligvis ha et helt annet syn på det, uten at du trenger å rakke ned på dem for det.
Som det er blitt sagt tidligere her finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er riktig og galt. Her må hvert par sette seg ned og vurdere mulighetene, og finne frem til en løsning som fungerer for begge parter. Hvis en av partene går inn i en løsning man fra starten av føler seg ukomfortabel med er jeg enig i at man har et svært dårlig utgangspunkt. Men man må skille mellom hva som er juridisk riktig og hva som er emosjonelt riktig.
Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen? Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?
Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).
Det er jo ikke noen formel her, men en skulle tro at en person satt igjen med mer ved f.eks å få 100% av verdistigningen av en liten leilighet kontra 10% av en enebolig.
Personlig synes jeg det er merkelig at folk har helt felles økonomi, når jeg hører folk på jobb må holde det kjult for kona at de har kjøpt en dyr bowlingball eller hva det enn måtte være som er hobbtyen, eller at de "ikke for lov" til å kjøpe det, så tenker jeg, hvorfor gidder de? Men det er jo greit at folk kan ordne som det selv passer de best.
Men det høres ikke særlig romantisk ut...
Personlig ser jeg ikke den store romantikken i økonomisk styring, uansett hvordan man endrer på å dele utgiftene...
Hva, ser du ikke romantikken i å utarbeide en god, makrobasert, økonomistyringsmodell i Excel??
Jeg er helt enig i det du skriver ATWindsor. Det finnes ikke et riktig svar på denne problemstillingen, og jeg er helt sikker på at begge tilnærminger kan resultere i nøyaktig like mye eller like lite uenighet og krangel.
Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen? Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?
Hvem som bidrar mest i det daglige er en annen problemstilling. Det hører med til sjeldenhetene at 2 parter tjener likt, og kan derfor heller ikke bidra helt likt. Noen har separate økonomier, men kan det være kjekt å bo sammen om den ene har god økonomi og den andre dårlig?
En modell som er mye brukt er at man samler alle sine inntekter i en pott og betaler alle faste fellesutgifter som bolig, lån, mat, møbler, ferie, felles sparing o.l fra denne og heller tar ut et fast beløp hver seg til lommepenger for å dekke mer individuelle behov. På denne måten slipper man kanskje krangling om hvem som har betalt hva og hvem som brukt mest på seg selv o.s.v.
Til slutt er det verd å bite seg merke i 2 ting: et forhold er ikke en bedrift, og rettferdighet trenger ikke å bety at alt skal være likt.
Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).
Ja, det er det jeg tenker også, jeg og min kone har det slik at vi deler inntekter/tap av verdiendringer 50/50, og deretter justerer for eventuelle forskjeller i innbetalt egenkapital etter at det regnestykket er gjort.
Som det er blitt sagt tidligere her finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er riktig og galt. Her må hvert par sette seg ned og vurdere mulighetene, og finne frem til en løsning som fungerer for begge parter. Hvis en av partene går inn i en løsning man fra starten av føler seg ukomfortabel med er jeg enig i at man har et svært dårlig utgangspunkt. Men man må skille mellom hva som er juridisk riktig og hva som er emosjonelt riktig.
Det er jo ikke noen formel her, men en skulle tro at en person satt igjen med mer ved f.eks å få 100% av verdistigningen av en liten leilighet kontra 10% av en enebolig.