Jeg brukte bevisst de eksemplene med Sandmæl og Tyrolerhus, og et flertall av arkitekter fordømmer husene, det samme med byggesaksbehandlerne.
Sandmælhusene har et veldig særpreg og er veldig unorske. Sandmæl er utdannet i USA og er nok inspirert av amerikanske hus.
Mange av husene er plassert på Nesøya i Asker, som er et område hvor det er god økonomi. Jeg har inntrykk av at det er to meninger om disse husene, enten liker man denne stilen VELDIG, eller så liker man den IKKE.
Vi ser da at arkitektur skaper følelser, både på godt og ont, og det er veldig spennende.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Nå er det vel med arkitektur som mange andre ting at man må venne seg til nye ting før man aksepterer, og senere liker dem. Jeg vil tro at utfordrende arkitektur først blir applaudert av kolleger før allmunen trykker den til sitt bryst. Det gjør nok at de store protestene mot nye utrykksmåter stilner etter en tid. Når jeg skriver dette tenker jegikke på Sandmels hus. Folk må gjerne bygge dem, men jeg tror ettertiden vil se på dem som symboler på jappetiden. På den annen siden kan jeg jo ta feil. Kitsj er jo blitt inn igjen. Lykkebo vil kanskje en gang også fremstå som tidstypisk for en periode i Norge slik Selvaag-kassene gjør.
Brutalisme er en stilretning innen modernistisk arkitektur som fikk en viss oppslutning fra midten av 1950-årene til begynnelsen av 1970-årene. Tidlige eksponenter for retningen var den franske arkitekt Le Corbusier og den tysk-amerikanske arkitekt Mies van der Rohe. Blant kjennetegnene for stilen er bruken av rå, ubehandlet betong og «ærlig» materialbruk, eksponering av konstruktive bygningsledd og tekniske installasjoner, og enkle geometriske former.
Foruten Le Corbusier og Mies van der Rohe var flere internasjonalt kjente arkitekter aktive utøvere som bidro til å etablere retningen. De viktigste var Louis Kahn i USA og Alison og Peter Smithson i Storbritannia.
I norsk arkitektur skapte flere fremtredende arkitekter i perioder verker som mer eller mindre konsekvent preges av brutalismen. Blant de viktigste er Sverre Fehn (Den nordiske paviljong i Venezia 1958-1962, Hedmarksmuseet 1963-70, Døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, 1971-1977) og Lund + Slaatto Arkitekter (St. Hallvard kirke og kloster 1966, Chateau Neuf 1963-71). Også Erling Viksjø blir av noen regnet som en brutalistisk arkitekt, kjent for byggverk som Bergen rådhus 1968-1974, hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrik 1968, og regjeringskvartalet 1952-70. Det kan imidlertid diskuteres om Viksjøs bruk av naturbetong kvalifiserer ham for å kalles brutalist, siden betongen nettopp ikke er «rå», men tvertimot foredlet ved sandblåsing som fremhever tilslaget av rundslipt elvegrus.
I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger.
De engelske arkitektene Alison og Peter Smithson lanserte begrepet i 1954, basert på det franske uttrykket béton brut («rå betong»), som ble benyttet av Le Corbusier til å beskrive betong som framstår ubehandlet etter at forskalingen er fjernet, med avtrykk av forskalingsbordene eller kryssfinéren som har vært benyttet.
Dette var en teknikk som Le Corbusier benyttet på mange av sine bygninger etter andre verdenskrig, eksempelvis Unité d'Habitation i Marseille bygget i perioden 1947 til 1952.
Begrepet ble utbredt da den engelske arkitekturkritikeren Reyner Banham brukte det som tittel på sin bok The New Brutalism: Ethic or Aesthetic? fra 1966 for å beskrive de da veletablerte, ulike arkitektoniske tilnærmingene som var rådende, særlig i Europa.
Reyner Banham definerte begrepet New Brutalism som en arkitekturstil. Han mente at dens fremste kjennetegn er: 1, Memorability as an Image (Lett gjenkallelig visuelt inntrykk) 2, Clear exhibition of Structure (Fattbar, synlig struktur) 3, Valuation of Materials "as found" (Bruk av ubearbeidede materialer)
Andre trekk som Banham mente å finne i flere brutalistiske byggverk, var formalistiske planformer og bruk av klassiske prinsipper for utforming. Han merket seg hvordan Rudolf Wittkowers bok Architectural Principles in the Age of Humanism fra 1949 hadde påvirket mange av tidens yngre arkitekter.
Begrepet brutalisme har også konnotasjoner av brutal og brukes i dag ofte nedsettende om arkitektur, spesielt fra 1950–70-tallet.
Jeg er fascinert av russisk arkitektur og der er det MYE brutalisme.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jeg liker mye av brutalismen, men det er virkelig en tilvenningssak. Mange bygninger i denne stilen virker heller som uttrykksløs masseproduksjon fra sent 40-, tidlig 50-tall da land skulle gjenreises. Østblokkland er fulle av disse mastodontene og for å gjøre vondt verre så har man spandert på dem litt maling for 20 år siden.
Personlig synes jeg brutalismen er i sitt ess når også uttrykket er brutalt. Aggressiv arkitektur med naken betong.
Brutalismen gir meg assosiasjoner til kommunisme. Sikkert historisk betinget. Det er noe med arkitekturen som blir veldig dominerende og bastant i forhold til individet. Brutalisme er forøvrig en meget treffende betegnelse på stilarten.
Jeg liker hus som ikke har for store ensformige flater. For eksempel liker jeg de organiske formene til Gaudi, og de mer kompliserte formene innen neo-gotikken, og orientalsk arkitektur. De Sandmæl-husene liker jeg, spesielt på bilde 2 og 4, men det er en stil som ikke vil virke så bra i et lite hus. Tyrolerhusene er jo utviklet for å passe i en natur som ikke er ulik den vi finner mange steder i Norge, så de syns jeg passer fint i skogen og fjellet, men kanskje ikke så mye i byen.
Store, ensfargede flater byr meg imot om de ikke brytes opp på en harmonisk måte. F. eks. tidlig funkis har ofte bånd av vinduer og avrundede former, som gjør dem mer tiltalende for meg, mens nyere funkis oftest mangler disse trekkene, noe som gjør dem mindre attraktive for meg. Spesielt rå betong syns jeg er en veldig lite tiltalende overflate, men også hele glassfasader syns jeg er stygge. Tre og murstein liker jeg bedre fordi de automatisk gir en tekstur som er mer behagelig for øyet. Brutalisme er generelt den stilretningen som byr meg mest imot, selv om det noen ganger kan være virkningsfult i riktig setting. Det tredje eksemplet over (filnavn bare brutalisme.jpeg) er OK på grunn av måten de brutale flatene brytes opp på.
I Norge har man vel ikke hatt så veldig stor påvirkning fra utlandet, annet enn funkisstilen eller Bauhaus. Blant tradisjonalistene er jo dette er skjellsord og de opparbeider en aggresjon som er fascinerende.
Det ser jo ut til å gå like mye begge veier. Arkitekter, i alle fall i den offentlige debatten, ser ut til å ha et spesielt hat mot alt som har røtter mer enn 100 år tilbake og ofte en undertone av at alle som liker noe annet enn "nyfunkis" (av mangel på et bedre ord) eller modernisme har mangelfull forståelse eller intelligens. Ved å fjerne alt fra før 1900 fra lovlige inspirasjonskilder blir man veldig begrenset i sine uttrykksformer. Hvorfor skal det ikke være lov til å bygge noe i dag inspirert av barokken, eller oriental arkitektur?
Brutalisme er generelt den stilretningen som byr meg mest imot, selv om det noen ganger kan være virkningsfult i riktig setting. Det tredje eksemplet over (filnavn bare brutalisme.jpeg) er OK på grunn av måten de brutale flatene brytes opp på.
Ellers så synes jeg det samme som deg når det gjelder Brutalisme. Ser også noen moderne hus som bruker naken betong inne, synes dette blir veldig hardt, kaldt og trist. Store nakne betongflater er det som byr meg mest imot.
Art deco er derimot den stilarten som jeg synes er mest tiltalende.
Sandmælhusene har et veldig særpreg og er veldig unorske. Sandmæl er utdannet i USA og er nok inspirert av amerikanske hus.
Mange av husene er plassert på Nesøya i Asker, som er et område hvor det er god økonomi. Jeg har inntrykk av at det er to meninger om disse husene, enten liker man denne stilen VELDIG, eller så liker man den IKKE.
Vi ser da at arkitektur skaper følelser, både på godt og ont, og det er veldig spennende.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jeg leter etter flere bilder, men interiørene i art deco stil er i mine øyne kustverk.
Art deco er ikke en veldig kjent stil og den er meget omdiskutert, blir ofte beskyldt for å være vulgær og overdrevent overdådig.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Brutalisme er en stilretning innen modernistisk arkitektur som fikk en viss oppslutning fra midten av 1950-årene til begynnelsen av 1970-årene. Tidlige eksponenter for retningen var den franske arkitekt Le Corbusier og den tysk-amerikanske arkitekt Mies van der Rohe. Blant kjennetegnene for stilen er bruken av rå, ubehandlet betong og «ærlig» materialbruk, eksponering av konstruktive bygningsledd og tekniske installasjoner, og enkle geometriske former.
Foruten Le Corbusier og Mies van der Rohe var flere internasjonalt kjente arkitekter aktive utøvere som bidro til å etablere retningen. De viktigste var Louis Kahn i USA og Alison og Peter Smithson i Storbritannia.
I norsk arkitektur skapte flere fremtredende arkitekter i perioder verker som mer eller mindre konsekvent preges av brutalismen. Blant de viktigste er Sverre Fehn (Den nordiske paviljong i Venezia 1958-1962, Hedmarksmuseet 1963-70, Døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, 1971-1977) og Lund + Slaatto Arkitekter (St. Hallvard kirke og kloster 1966, Chateau Neuf 1963-71). Også Erling Viksjø blir av noen regnet som en brutalistisk arkitekt, kjent for byggverk som Bergen rådhus 1968-1974, hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrik 1968, og regjeringskvartalet 1952-70. Det kan imidlertid diskuteres om Viksjøs bruk av naturbetong kvalifiserer ham for å kalles brutalist, siden betongen nettopp ikke er «rå», men tvertimot foredlet ved sandblåsing som fremhever tilslaget av rundslipt elvegrus.
I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger.
De engelske arkitektene Alison og Peter Smithson lanserte begrepet i 1954, basert på det franske uttrykket béton brut («rå betong»), som ble benyttet av Le Corbusier til å beskrive betong som framstår ubehandlet etter at forskalingen er fjernet, med avtrykk av forskalingsbordene eller kryssfinéren som har vært benyttet.
Dette var en teknikk som Le Corbusier benyttet på mange av sine bygninger etter andre verdenskrig, eksempelvis Unité d'Habitation i Marseille bygget i perioden 1947 til 1952.
Begrepet ble utbredt da den engelske arkitekturkritikeren Reyner Banham brukte det som tittel på sin bok The New Brutalism: Ethic or Aesthetic? fra 1966 for å beskrive de da veletablerte, ulike arkitektoniske tilnærmingene som var rådende, særlig i Europa.
Reyner Banham definerte begrepet New Brutalism som en arkitekturstil.
Han mente at dens fremste kjennetegn er:
1, Memorability as an Image (Lett gjenkallelig visuelt inntrykk)
2, Clear exhibition of Structure (Fattbar, synlig struktur)
3, Valuation of Materials "as found" (Bruk av ubearbeidede materialer)
Andre trekk som Banham mente å finne i flere brutalistiske byggverk, var formalistiske planformer og bruk av klassiske prinsipper for utforming. Han merket seg hvordan Rudolf Wittkowers bok Architectural Principles in the Age of Humanism fra 1949 hadde påvirket mange av tidens yngre arkitekter.
Begrepet brutalisme har også konnotasjoner av brutal og brukes i dag ofte nedsettende om arkitektur, spesielt fra 1950–70-tallet.
Jeg er fascinert av russisk arkitektur og der er det MYE brutalisme.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Da skulle du ha tatt med Rådhuset i Ålesund før de skiftet fasade ;)
Man fikk uregelmessig avføring av å se på det.......
Personlig synes jeg brutalismen er i sitt ess når også uttrykket er brutalt. Aggressiv arkitektur med naken betong.
Store, ensfargede flater byr meg imot om de ikke brytes opp på en harmonisk måte. F. eks. tidlig funkis har ofte bånd av vinduer og avrundede former, som gjør dem mer tiltalende for meg, mens nyere funkis oftest mangler disse trekkene, noe som gjør dem mindre attraktive for meg. Spesielt rå betong syns jeg er en veldig lite tiltalende overflate, men også hele glassfasader syns jeg er stygge. Tre og murstein liker jeg bedre fordi de automatisk gir en tekstur som er mer behagelig for øyet. Brutalisme er generelt den stilretningen som byr meg mest imot, selv om det noen ganger kan være virkningsfult i riktig setting. Det tredje eksemplet over (filnavn bare brutalisme.jpeg) er OK på grunn av måten de brutale flatene brytes opp på.
Det ser jo ut til å gå like mye begge veier. Arkitekter, i alle fall i den offentlige debatten, ser ut til å ha et spesielt hat mot alt som har røtter mer enn 100 år tilbake og ofte en undertone av at alle som liker noe annet enn "nyfunkis" (av mangel på et bedre ord) eller modernisme har mangelfull forståelse eller intelligens. Ved å fjerne alt fra før 1900 fra lovlige inspirasjonskilder blir man veldig begrenset i sine uttrykksformer. Hvorfor skal det ikke være lov til å bygge noe i dag inspirert av barokken, eller oriental arkitektur?
Dette bygget er realfagsbygget i Bergen:http://no.wikipedia.org/wiki/Realfagbygget_%28Universitetet_i_Bergen%29
Ellers så synes jeg det samme som deg når det gjelder Brutalisme. Ser også noen moderne hus som bruker naken betong inne, synes dette blir veldig hardt, kaldt og trist. Store nakne betongflater er det som byr meg mest imot.
Art deco er derimot den stilarten som jeg synes er mest tiltalende.