Hmmm, den ene stå som ansvarlig for gjeld og den andre som eier av leilighet...  Merkelige greier. Hvorfor ikke gjøre det enkelt og eie både gjeld og boligen begge to?

Det er bare å inngå en samboerkontrakt og avtale hvordan dere ønsker å ha det dersom dere skulle gå fra hverandre. Viktige momenter er hva dere begge skyter inn i boligen av egenkapital og evt verdifulle møbler o.l.

Hvis det skulle gå skeis, vil det da være rettferdig at den som står som eier av boligen vil ta hele salgsgevinsten dersom boligen selges mens den som står som ansvarlig for lån kun får igjen pålydende på lånet?

Det er vel mest vanlig at en står som hovedlåntaker, mens den andre parten er medlåntaker, og ansvarlig for 50% av gjelden. Man eier så en halvpart hver av boligen.

Som T-bone sier så lønner det seg uansett å skrive samboerkontrakt.

Mener på at jeg står som ansvarlig for lån, men begge står oppført som medskyldig på både lån og som eier av boligen.

Nå har regler og kotyme i banknæringen endret seg mæget i den senere tid, men da jeg og sambo'n handlet hus sammen for første gang i 2006, var det kun jeg som var skikket for førstehjemslån, og av den grunn måtte jeg stå ansvarlig for lånet helt alene, uten noen medskyldig. Det førte til at jeg hvert år måtte inn og endre på selvoppsigelsen slik at vi fikk dele på skattefordelen.

Samboerkontrakt er nok det beste tipset her, hvis det virkelig er sånn at kun èn kan stå ansvarlig for hus, og kun èn kan stå ansvarlig for lån...

Beste for dere er å eie og låne 50% hver.
Dersom en av dere skyter inn mer egenkapital, så kan dette justeres etter mengden, dvs. 1 kan eie 45% en annen 55% med 50% av lånet hver, osv.

Så skriver dere en samboerkontrakt.
Der skal det blant annet stå at ved tilfelle dere skiller lag, så skal dere ta en ny takst på bolig dersom en av dere ønsker å beholde den. Deretter kan gjenværende part kjøpe ut den andre for kjøpesum pålydende %-del lik eierandel av takst. Takst og andre kostnader burde "den som er ansvarlig for bruddet" ta (etter min mening), men det politisk korrekte er vel å dele dette også 50/50.

Eventuell verdiøkning som kommer etter at samboer har flyttet ut, skal samboer da i ettertid selvfølgelig ikke ta del i - da h*n ikke har krav på verdiøkningen, siden h*n etter dette ikke har eid noe.


Jeg og kona gikk i vår tid inn med forskjellige summer egenkapital, men satte alt 50%/50%. Risikoen for tap var der, men vi ble da gift til slutt, så om det skulle ende opp i vasken - så fortjener hun nok halvparten uansett.

Takk for innspillet alle sammen. Det som er hele greien er at banken har nevnt vi kan bestemme mellom oss selv hvem som skal stå som eier av leilightene og hvordan vi vil dele gjelden mellom oss. Det som forvirrer meg da er nemlig det med at begge er 100 % ansvarlig for lånet.

Det er kun jeg som har lyst å kjøpe leiligheten. Kjæresten er egentlig ikke villig. Så det er jeg som skal skyte inn egenkapital. Vi er også blitt enige at det er jeg som skal stå 100 % ansvarlig og eier av leiligheten.

Det jeg tenker på da er hva slags rettigheter egentlig kjæresten har da hvis både jeg står som eier og har hele gjelden på meg, MEN at vi begge er ansvarlig for lånet :S .

Litt forvirrende.


Takk igjen for all innspill

At det er litt forvirrende er helt klart.

Men, anbefaler at du står som 100% ansvarlig på lånet, samt tinglyser 100% eierandel på deg selv.

Deretter kan dama de få lov til å betale en viss månedlig sum, så skriver dere et internt regnskap på hva hun har betalt fra måned til måned (da i avdrag, ikke renter) som skal bli en sum over hva hun til slutt har "skutt inn i leiligheten". Blir det da slutt, så er dette summen hun skal ha ved et eventuelt brudd - og påfølgende salg av leilighet, og at midler blir realisert.

Et eventuelt overskudd av salget kan dere f.eks. fordele etter prosentsatsen hun har bidratt med.

Dette er såklart ikke noe hun i så tilfelle har krav på, men om dere er alvorlige og du tror at (om) et brudd skulle kunne skje, så er det årevis fram i tid, så er det veldig, veldig korrekt (synes jeg) at ikke den andre parten skal "starte på nytt fordi hun valgte å leie av deg". Ofte pleier menn og kvinner å bidra tilsvarende likt i den daglige økonomien, men kvinner blir "alltid" skadelidende ved brudd da de som oftest har kjøpt dasspapir og mat, ikke sporbare penger. i tillegg har gjerne lånebetalingen gått via mannens konto. Dette synes jeg er trist, at i enkelte tilfeller er forhold med 20-30 år på nakken slutt, og mannen eier bil, leilighet og alt, dama får ingenting. Tenk selv hvordan det hadde vært om det var motsatt, kanskje 40år gammel og må på leiemarkedet mens eksen har den kule kåken som du selv har betalt ned på.

Håper jeg forklarte mine tanker godt nok.

Dersom du står som eier av leiligheten og betaler ned lån osv, så er jo det en helt grei sak.
Hun må gjerne bidra med å betale "leie" for å bo der også, om det er aktuelt.
En slik avtale bør dere sørge for å få ned skriftelig, slik at begge har fostått hva det innebærer (du sparer i eiendom og kan sitte med en forume ved evt brudd og hun får ingen ting.)

Men som medansvarlig for gjelden, så kan hun risikere å betale ned på "ditt huslån" dersom du av en eller annen grunn ikke kan betjene det.

Jeg er helt klar på at jeg aldri i verden ville gått med på å være medansvarlig uten å være eier i eiendommen. Da fikk samboeren heller ordne foreldre eller noe slikt som kausjonist, dersom det er nødvendig for å få lån.

Og pass på at eiendomsfordelingen tinglyses med en gang, for det er dyrt å skulle tinglyse en overdragelse (fordeling) i etterkant. Jeg snakker da om at det kommer ny dokumentavgift pga at samboer kjøper seg inn. (Med mindre det dreier seg om et brudd og samboer skal komme seg ut av et medeierskap og den andre overtar hele, og det har vært felles bolig.)

laumb Tuesday, November 8, 2011

Deretter kan dama de få lov til å betale en viss månedlig sum, så skriver dere et internt regnskap på hva hun har betalt fra måned til måned (da i avdrag, ikke renter) som skal bli en sum over hva hun til slutt har "skutt inn i leiligheten". Blir det da slutt, så er dette summen hun skal ha ved et eventuelt brudd - og påfølgende salg av leilighet, og at midler blir realisert.

Men viktig å få med elementer som dette i en samboerkontrakt også.

Finner ikke igjen artikkelen, så husker ikke helt hva som stod, men:
For ikke så lenge siden et gift? par skilte lag. Hun hadde betalt opp mot 10.000kr i mnd til mannen, for å dekke sin del av fellseutgifter/lån. Alt mener jeg stod på mannen. (Vil tro han tok med hus og lån inn i ekteskapet?) Men når det da ble slutt ville ikke han betale ut noe, så det endte i retten.
Han vant saken med bakgrunn i at summen kvinnen hadde betalt inn kunne sees mer på som et beløp for å dekke de vanlige levekostnadene, og ikke lån.

Her bør man heller avtale en brøk, slik at det ved et evt brudd blir beregnet hva den som skal kjøpes ut skal ha i fht brøk. Dersom det kun er de pengene som er "skutt inn", så vil den som sitter i gjen med leiligheten sitte med verdistigningen også. Av den grunn bør man heller avtale en eierbrøk og betale inn på lån i henhold til denne.

Realsam Monday, November 7, 2011

Jeg og min samboer har tenkt å kjøpe en leilighet. Har selvfølgelig ikke kjøpt leilighet i lag før.
Vi ligger i en forvirrende situasjon akkurat nå.  Situasjon er at kjæresten har egentlig ikke så lyst å stå som eier/ansvarlig for leiligheten. Men greien er at hun står som 100 % ansvarlig for lånet vi tar hos banken.
...
Siden det er egentlig jeg som skal styre absolutt med all arbeidet helt fra å fikse lån til kjøp av leiligheten og videre drift av leiligheten, da tenker det er rettferdig at jeg står som hovedansvarlig for den også.

Det som vel er naturlig å gjøre her er at du kjøper leiligheten og tar hele lånet på deg. Hvis du nevner at du er samboer, så krever banken ofte at samboeren er medlånetaker, dvs at dere er solidarisk ansvarlig for lånet. Men at du er samboer har egentlig ikke banken noe med, så du trenger ikke nevne det. Dermed kan du gjøre som du ellers ville gjort -- kjøpt en leilighet i ditt lån med lån i ditt navn.

Siden dere begge skal bo i leiligheten bør dere inngå en leiekontrakt som sier noe om hvor mye din samboer skal betale i måneden for å bo der (det er din leilighet så du betaler for oppussing, kommunale avgifter, forsikring osv) og hva som er inkludert. Dere bør si noe om oppsigelsestid slik at du ikke har rett til å kaste henne ut på dagen og at hun ikke bare kan flytte og og slutte å betale. Trengt tatt trenger dere ikke avtale så mye mer enn beløpet da resten blir gitt av lov om husleieavtaler.

Hvis du er avhengig av din samboer for å få lånet, så må nok hun stå som medlånetaker. Dere vil begge da være ansvarlig for lånet, men bare du eier leiligheten. Det er da viktig at dere har en avtale som gjør at du ikke kan utnytte det. Hvis dere tar opp et lån på to mil tilsammen for å kjøpe boligen, men bare tinglyser på deg, så vil hun ha gitt deg en mil hvis dere ikke har en samboeravtale som sier at du skylder henne en mil.

Et ryddigere alternativ kan være at hun er kausjonist for lånet. Da kommer det jo klarere frem at dette lånet er ditt, og ikke hennes.

Villas forslag fungerer vel da bara om trådskaparen har finanser/kapasitet å ta opp hele lånet selv.
Det vil i sin tur bety at det her kjøpes enten en alltfor liten eller nøktern leilighet  ;)

Nei, men jeg har vart i samme situasjon, stemmer helt klart for alternativet som presenteres der man deler på lånet så mye som muligt, hvis begge klarer samme kontaninnsats 50/50, ellers ihht brøk og da og betaler ned på lånet etter det. Verdistigning eller tap følte vi at begge parter skal ta del av hvis det faktisk er en felles bolig man kjøper. Om det tar slutt og man ikke vil selge får den ene kjøpe ut den andre til et reellt markedspris.

Takk for gode innspill her.

Vi skal nok ha en samboerkontrakt mellom oss. Jeg har selvfølgelig lyst at kjæresten også tjener på dette om det skulle være en verdiøkning på leiligheten i framtiden.

Det andre spørsmålet som jeg egentlig ville høre litt mer, var nemlig det med fordeling av gjeld. Banken nevnte også at vi selv bestemmer hvor mye gjeld hver av oss kan sitte med. betyr det at vi kan fritt velge hvem som sitter med hele eller halve gjelden?  Er dette i det hele tatt mulig. Begge er jo ansvarlig for lånet.

Takk på forhånd for hjelpen :)

Og husk å forsikre hverandre, ikke seg selv i tilfelle en av dere blir sjuke eller dauer osv.

Hei!

Så lenge du og din samboer står som medansvarlig for lånet er dere like ansvarlig for det totale lånet begge to. Hvis dere ikke skal være det må dere ta opp et lån hver med ulike lånenummer og hver låneansvar. Det banken ofte mener når de mener at de ikker blander seg opp i fordelingen er at det ikke spiller noen rolle for dem om du betaler 60%, 70% eller bare 30% av din andel så lenge hele lånet blir betjent etter avtalen dere har inngått med banken.

Jeg tror også dere skal stå fritt til å fordele gjelden på dere begge i forhold til skatt, dvs. at dere dere tjener mest på det kan lånet føres.

Men hvis dere begge står på lånet bør dere absolutt stå begge to på leiligheten, høres for meg helt feil ut at hun skal stå sammen med deg på lånet, men at leiligheten skal være din.

Realsam Monday, November 7, 2011

Siden det er egentlig jeg som skal styre absolutt med all arbeidet helt fra å fikse lån til kjøp av leiligheten og videre drift av leiligheten, da tenker det er rettferdig at jeg står som hovedansvarlig for den også. 

Vi er sikkert mange som har vært i samme situasjon som deg. Og det du peker på her gjør meg egentlig litt sinna. Det er svært ofte slik at det er en person i et parforhold som synes at det er helt greit å kontakte bank og fikse opp i ting, mens den andre liker andre oppgaver. Det er også ofte slik at noen liker å være "handy" mens andre har oppussingsideene. I et parforhold prøver man ofte å utfylle hverandre. Om min kjære hadde påstått at hans ekstrainnsats i kontakt med banken og evt oppussing hadde telt mer enn mine middager og investeringer i vårt forhold og hjem. Så hadde det aldri blitt verken hjem eller forhold. Det som teller er hvem som betaler ned lån, og om man ønsker en annen fordelig enn 50/50 pga at man f.eks. har ulik lønn og derfor betaler ned forskjellig, eller av andre årsaker (en av partene har f.eks. et svært mye større innskudd til egenandel enn den andre). Jeg mener at det arbeidet man gjør med en samboerkontrakt sier en hel del i forhold til om man invisterer i et "VI" eller i et "JEG". Særlig der man har et ganske likt utgangspunkt hvor ingen av partene eier noe fra før.

Jeg lurer på hvorfor hun ikke vil eie denne leiligheten og heller spre på dine vegne (betale ned din gjeld)?

Cicca Sunday, November 13, 2011

Jeg tror også dere skal stå fritt til å fordele gjelden på dere begge i forhold til skatt, dvs. at dere dere tjener mest på det kan lånet føres.

Det gjelder ektefeller, for samboere er det også mulig, men litt mer komplisert. I utgangspunktet regner myndighetene med at det deles 50/50, alt annet må egentlig begrunnes med en skriftlig avtale samboerne imellom.

Sjekk her:
http://www.vg.no/dinepenger/artikkel.php?artid=10099865

Det som også er viktig er følgende sitat: "Pass på at dere velger en fordeling som holder over tid. For avtalen kan ikke endres uten at det har skjedd reelle endringer."

Jeg og kjæresten har planer om å bygge hus sammen om ikke så lenge. Totalkostnaden vil være 3.3 millioner. Problemet er at jeg har jobbet i 5 år og har 1.2 mil i egenkapital, har bil til 500k og er gjeldsfri. Har utbetalt ca 35000,- i måneden. Men jeg eier ingen bolig eller noen møbler. Hun er lærling og har utbetalt ca 12000,- i måneden. Hun har egenkapital på 100000,- pluss møbler til ca 50000,-. Bil til ca 50000,- og er gjeldsfri.

Hvordan løser vi dette på en fornuftig måte? Jeg har jo enormt mye større egenkapital og inntekt enn det hun har.. Når hun er ferdig som lærling er hun heller ikke garantert noen fast jobb med det første, derfor kan jeg se for meg at hun får utbetalt ca 10-15000 i måneden. Trekker vi i fra faste utgifter er det ikke mye igjen til å betale et lån. Er det fornuftig at vi har en eierandel på f.eks 80/20 % og at hun kan kjøpe seg inn med en større andel etterhvert som hun får bedre økonomi?

Trenger innspill  ???

Enig i mye av det diddi skriver. Skulle en komme i en slik situasjon at en velger å skille lag, så bør en være staut nok til å forsøke å få til en så rettferdig fordeling som mulig. En fordeling slik at en fortsatt kan se sin eks i øynene!

Dessverre kan det for enkelte være vanskelig. Sørg derfor for at ikke "hun" betaler maten mens "han" betaler ned på sitt lån på sin bolig.

Problemområdet er vanskelig: skal brura sikke av med 50% av odelsgården etter 2 års ekteskap? Skal brura bli kastet ut fra odelsgården etter 20 års innsats uten å få med mer enn bunaden?

Sindre2 Tuesday, April 2, 2013

Jeg og kjæresten har planer om å bygge hus sammen om ikke så lenge. Totalkostnaden vil være 3.3 millioner. Problemet er at jeg har jobbet i 5 år og har 1.2 mil i egenkapital, har bil til 500k og er gjeldsfri. Har utbetalt ca 35000,- i måneden. Men jeg eier ingen bolig eller noen møbler. Hun er lærling og har utbetalt ca 12000,- i måneden. Hun har egenkapital på 100000,- pluss møbler til ca 50000,-. Bil til ca 50000,- og er gjeldsfri.

Hvordan løser vi dette på en fornuftig måte? Jeg har jo enormt mye større egenkapital og inntekt enn det hun har.. Når hun er ferdig som lærling er hun heller ikke garantert noen fast jobb med det første, derfor kan jeg se for meg at hun får utbetalt ca 10-15000 i måneden. Trekker vi i fra faste utgifter er det ikke mye igjen til å betale et lån. Er det fornuftig at vi har en eierandel på f.eks 80/20 % og at hun kan kjøpe seg inn med en større andel etterhvert som hun får bedre økonomi?

Trenger innspill  ???

Hva om dere avtaler en eierbrøk, f.eks 80/20? Dvs av de 3,3 MNOK så er du ansvrlig for 2,64 MNOK mens din samboer er ansvarlig for 660.000. Av dine 2,64 er 1,2 MNOK EK så du må ta opp et lån på 1,44 MNOK - mens din samboer må ta opp en lån på 560.000. Dere kan jo sikkert også løse dette ved et felles lån, der dere innbetaler ulik prosentuell andel. Det som er litt tricky er hvordan man så fordeler øvrige "driftskostnader" (oppussing, vedlikehold, fellesutgifter etc etc). En mulig løsning kan være at alle driftskostnader knyttet til leiligheten fordeler etter samme brøk som eierbrøk, mens øvrige (mat, husholdning etc) fordeles jevnt. Tar forholdet slutt, og dere må selge så vil brøken angi hvem som sitter igjen med hva. Husk også å nedtegne dette i en samboerkontrakt.

Mulig det er jeg som er rar, men er ikke det normale at når man er i et forhold og går til det skritt å kjøpe en bolig at paret ser på sin økonomi som felles og sin bolig som felleseie?

Hadde jeg vært i den situasjoen hadde jeg ihvertfall tenkt at egenkapitalen er summen av begges egenkapital og at boligen er felleseie (50/50). Videre vil det være summen av begges inntekt som er parets inntekt. Jeg hadde følt meg utrolig kjip ovenfor samboeren om jeg hadde holdt henne utenfor eierskapet til boligen hun bodde i sammen med meg fordi hun ikke satt like godt økonomisk i det som meg.
Hadde jeg derimot flyttet sammen en kompis eller en person jeg ikke hadde et kjæreste-forhold med som jeg anså som varig hadde det derimot vært grunn til å tenke anerledes.

Jeg ville løst dette ved å se på den økonomiske situasjonen under ett. Dvs felleseid bolig og felles lån. Jeg ville også vurdert å inngått en samboerkontrakt som gjør at det er klart at hver av partene skal gå ut av forholdet med det de skjøt inn dersom det skjer et brudd.

T-bone Wednesday, April 3, 2013

Mulig det er jeg som er rar, men er ikke det normale at når man er i et forhold og går til det skritt å kjøpe en bolig at paret ser på sin økonomi som felles og sin bolig som felleseie?

Hadde jeg vært i den situasjoen hadde jeg ihvertfall tenkt at egenkapitalen er summen av begges egenkapital og at boligen er felleseie (50/50). Videre vil det være summen av begges inntekt som er parets inntekt. Jeg hadde følt meg utrolig kjip ovenfor samboeren om jeg hadde holdt henne utenfor eierskapet til boligen hun bodde i sammen med meg fordi hun ikke satt like godt økonomisk i det som meg.
Hadde jeg derimot flyttet sammen en kompis eller en person jeg ikke hadde et kjæreste-forhold med som jeg anså som varig hadde det derimot vært grunn til å tenke anerledes.

Jeg ville løst dette ved å se på den økonomiske situasjonen under ett. Dvs felleseid bolig og felles lån. Jeg ville også vurdert å inngått en samboerkontrakt som gjør at det er klart at hver av partene skal gå ut av forholdet med det de skjøt inn dersom det skjer et brudd.

Jeg forstod det slik at Sindre ønsket innspill på hvordan de kunne løse en situasjon med ulik eierbrøk. Jeg bare skisserte en mulig løsning. Det jeg glemte å svare på var hvordan hans samboer kan gjøre et senere oppkjøp. Det kan jo løses på forskjellige måter; hvis de f.eks ønsker å endre eierbrøken fra 80/20 til 70/30 om noen år må man jo finne verdien av 10%. Det kan enten gjøres ved at man får noen meglervurderinger (evt leier inn en takstmann), eller at man blir enige om å bruke kjøpssummen i år 0 (dvs 3,3 MNOK)som utgangspunkt - det finnes sikkert alternative løsninger også.

Ja, gitt at man ønsker ulik eierbrøk er jo det en løsning. Det jeg synes er litt merkelig er at problemstillingen overhodet eksisterer...

T-bone Wednesday, April 3, 2013

Ja, gitt at man ønsker ulik eierbrøk er jo det en løsning. Det jeg synes er litt merkelig er at problemstillingen overhodet eksisterer...

Tja, jeg ser da absolutt at det er en reell problemstilling - og at man kan velge ulike tilnærminger til dette. Man er jo sikret en fair fordeling ifht hva man gikk inn med, ved et evt samlivsbrudd.

Realsam:
Hvis du mener at dama skal være med på lån men ikke eie, vil hun kunne få lån uten at hun er eier i boligen?

Sindre2:
Fy F*** for en tankegang. Lever du i steinalderen? Hvis dama de er fin (i dine øyne), har pupper og du får lov å klå på de så er det helt utrolig at du tenker i da baner at du skal eie mer fordi du tjener mer. Helt utrolig at noen kan komme på den tanken i det hele tatt, helt utrolig, vi lever i 2013 og ikke 1013. Tenk om dama de er dritlekker og er dritflink med unger, det er jo mye mer verdt enn at du tjener mer, eller?

pwb Wednesday, April 3, 2013

Sindre2:
Fy F*** for en tankegang. Lever du i steinalderen? Hvis dama de er fin (i dine øyne), har pupper og du får lov å klå på de så er det helt utrolig at du tenker i da baner at du skal eie mer fordi du tjener mer. Helt utrolig at noen kan komme på den tanken i det hele tatt, helt utrolig, vi lever i 2013 og ikke 1013. Tenk om dama de er dritlekker og er dritflink med unger, det er jo mye mer verdt enn at du tjener mer, eller?

Det var vel kanskje ikke helt sånn jeg mente det. Men det er jo et faktum at halvparten av alle ekteskap går i vasken, for samboere er det kanskje større sjanse for at man vil gå til hvert sitt. Selv om man ikke greier å se for seg at forholdet vil ta slutt akkurat nå, så synes jeg man bør tenke på det, for sjansen er der selv om man ikke vil det.. Mulig jeg er trangsynt men det er hvertfall sånn jeg tenker nå, men jeg er åpen for forslag til andre løsninger - var jo derfor jeg spurte her.

Hvordan ville du gjort det ettersom jeg har mye større egenkapital? Jeg har spart alt jeg har klart i snart 7 år, mens hun har spart i snaut 1 år. Dersom forholdet skulle ta slutt synes du da at alt vi tilsammen har spart opp hver for oss skal fordeles 50/50? Er det fair å gi samboeren min halvparten av det jeg har spart opp ?

Det vi tjener etter vi har flyttet sammen er jeg enig i at bør deles 50/50 på grunn av det du skriver med barn, helgejobbing, jobbreise, ulik lønn, oppussing osv Noe annet ville vært urettferdig.

Håper på flere innspill og forslag!

Sindre2 Wednesday, April 3, 2013

pwb Wednesday, April 3, 2013

Sindre2:
Fy F*** for en tankegang. Lever du i steinalderen? Hvis dama de er fin (i dine øyne), har pupper og du får lov å klå på de så er det helt utrolig at du tenker i da baner at du skal eie mer fordi du tjener mer. Helt utrolig at noen kan komme på den tanken i det hele tatt, helt utrolig, vi lever i 2013 og ikke 1013. Tenk om dama de er dritlekker og er dritflink med unger, det er jo mye mer verdt enn at du tjener mer, eller?

Det var vel kanskje ikke helt sånn jeg mente det. Men det er jo et faktum at halvparten av alle ekteskap går i vasken, for samboere er det kanskje større sjanse for at man vil gå til hvert sitt. Selv om man ikke greier å se for seg at forholdet vil ta slutt akkurat nå, så synes jeg man bør tenke på det, for sjansen er der selv om man ikke vil det.. Mulig jeg er trangsynt men det er hvertfall sånn jeg tenker nå, men jeg er åpen for forslag til andre løsninger - var jo derfor jeg spurte her.

Hvordan ville du gjort det ettersom jeg har mye større egenkapital? Jeg har spart alt jeg har klart i snart 7 år, mens hun har spart i snaut 1 år. Dersom forholdet skulle ta slutt synes du da at alt vi tilsammen har spart opp hver for oss skal fordeles 50/50? Er det fair å gi samboeren min halvparten av det jeg har spart opp ?

Det vi tjener etter vi har flyttet sammen er jeg enig i at bør deles 50/50 på grunn av det du skriver med barn, helgejobbing, jobbreise, ulik lønn, oppussing osv Noe annet ville vært urettferdig.

Håper på flere innspill og forslag! :)

Hvis dette er et problem for deg, så tar du og dama og spytter inn samme egenandel hver og resterende penger du har hardt spart deg opp setter du i banken på en "administrator rettet til "spare"" konto dersom du frykter det blir slutt en dag...

Alternativ 2 er at dere leier bolig et par år for å teste forholdet med felles utgifter og økonomi.
Jeg hadde også mye mer egenkapital enn fruen da vi gikk inn i kjøp av bolig. Tanken slo meg ikke engang å ta 70/30 deling av boligen... Her er det 50/50 og det er ubetalelig å ha en deilig dame som attpåtil elsker å lage mat, vaske klær og stryke meg på ryggen ;-)

Satt litt på spissen selvsagt, men jeg bidrar ofte med å diske opp en god Italiensk middag på lørdagskveldene. (Grandiosa) ;-)

[hr]administrator: redigerte bort et litt uheldig synonym for sparekonto. Er klar over at tonen i denne tråden har vært litt løs og spøkefull, men tok uansett denne...  ::)

Sindre2 Wednesday, April 3, 2013

pwb Wednesday, April 3, 2013

Sindre2:
Fy F*** for en tankegang. Lever du i steinalderen? Hvis dama de er fin (i dine øyne), har pupper og du får lov å klå på de så er det helt utrolig at du tenker i da baner at du skal eie mer fordi du tjener mer. Helt utrolig at noen kan komme på den tanken i det hele tatt, helt utrolig, vi lever i 2013 og ikke 1013. Tenk om dama de er dritlekker og er dritflink med unger, det er jo mye mer verdt enn at du tjener mer, eller?

Det var vel kanskje ikke helt sånn jeg mente det. Men det er jo et faktum at halvparten av alle ekteskap går i vasken, for samboere er det kanskje større sjanse for at man vil gå til hvert sitt. Selv om man ikke greier å se for seg at forholdet vil ta slutt akkurat nå, så synes jeg man bør tenke på det, for sjansen er der selv om man ikke vil det.. Mulig jeg er trangsynt men det er hvertfall sånn jeg tenker nå, men jeg er åpen for forslag til andre løsninger - var jo derfor jeg spurte her.

Hvordan ville du gjort det ettersom jeg har mye større egenkapital? Jeg har spart alt jeg har klart i snart 7 år, mens hun har spart i snaut 1 år. Dersom forholdet skulle ta slutt synes du da at alt vi tilsammen har spart opp hver for oss skal fordeles 50/50? Er det fair å gi samboeren min halvparten av det jeg har spart opp ?

Det vi tjener etter vi har flyttet sammen er jeg enig i at bør deles 50/50 på grunn av det du skriver med barn, helgejobbing, jobbreise, ulik lønn, oppussing osv Noe annet ville vært urettferdig.

Håper på flere innspill og forslag! :)

Hvis det blir brudd etter 1 mnd så er det jo ikke det, da er hun jo bare en som er ute etter penger. Men hvis det her er snakk om ett forhold og dere planlegger barn så må dine oppsparte midler ses på som en innvestering i dere som par, alt annet ville i mine øyne vært merkelig. Når det er snakk om 10 talls millioner, mange hus osv. blir det helt annerledes, men her er dere to med helt normal økonomi som jeg mener bør ses på som ett. Du snakker om alt vi har spart opp hver for oss, det er ikke noe hver for oss i ett forhold, det er OSS!
Hvis du er såpass usikker på forholdet at du må tenke disse tankene, kanskje hun ikke er den rette?
Når det gjelder ting/arv (hytte, bolig osv) som man har fått før man går inn i ett forhold må ses på litt annerledes, men her var det kun snakk om normalt oppsparte penger og lønn.
Men for å se litt annerledes på det, hvis du tror at forholdet ikke holder, kan ikke du med det du har spart opp og din lønn faktisk bygge huset alene?

Noen velger å gå inn med 50/50 eierskap, mens noen velger en brøk som tilsvarer det man går inn med. Hvilken variant man velger mener jeg det blir feil av andre å mene noe om.

Det kom et råd om at de går inn med like kronebeløp, og Sindre putter resten i banken. Hva er poenget med det? Sindres samboer vil jo ha det samme kronemessige eierskapet i boligen hvis Sindre går inn med mer EK. Da kan man jo like gjerne gå inn med ulik brøk, og få en bedre bolig - det vil jo begge ha glede av. Det at brøken er i favør Sindre har jo overhodet ingen praktisk betydning - tar forholdet slutt vil hans samboer sitte igjen med beløpet hun gikk inn med + verdiøkning.

T-bone Wednesday, April 3, 2013

Ja, gitt at man ønsker ulik eierbrøk er jo det en løsning. Det jeg synes er litt merkelig er at problemstillingen overhodet eksisterer...

Personlig synes jeg det er merkelig at folk har helt felles økonomi, når jeg hører folk på jobb må holde det kjult for kona at de har kjøpt en dyr bowlingball eller hva det enn måtte være som er hobbtyen, eller at de "ikke for lov" til å kjøpe det, så tenker jeg, hvorfor gidder de? Men det er jo greit at folk kan ordne som det selv passer de best.

Skal man dra det langt nok kan en eierbrøk på feks 80/20 kanskje være et argument for 80%-haveren å kreve leie av 20%-haveren dersom denne bruker boligen like mye som den andre.
Men det høres ikke særlig romantisk ut...

T-bone Thursday, April 4, 2013

Skal man dra det langt nok kan en eierbrøk på feks 80/20 kanskje være et argument for 80%-haveren å kreve leie av 20%-haveren dersom denne bruker boligen like mye som den andre.
Men det høres ikke særlig romantisk ut...

Personlig ser jeg ikke den store romantikken i økonomisk styring, uansett hvordan man endrer på å dele utgiftene...

ATWindsor Thursday, April 4, 2013

Personlig ser jeg ikke den store romantikken i økonomisk styring, uansett hvordan man endrer på å dele utgiftene...

Hva, ser du ikke romantikken i å utarbeide en god, makrobasert, økonomistyringsmodell i Excel??

Jeg er helt enig i det du skriver ATWindsor. Det finnes ikke et riktig svar på denne problemstillingen, og jeg er helt sikker på at begge tilnærminger kan resultere i nøyaktig like mye eller like lite uenighet og krangel.

Er vel ingen fasit her.  Men en ting som vel er lovbestemt er at det man tar med seg inn, har man rett på å få med seg ut.  Har person A 1.000.000,- i EK og person B 100.000,- i EK, så får man det med seg ut igjen ved et evt brudd.  Prisstigningen deler man gjerne på når/evt huset selges.

Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen?  Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?

Hvem som bidrar mest i det daglige er en annen problemstilling.  Det hører med til sjeldenhetene at 2 parter tjener likt, og kan derfor heller ikke bidra helt likt.  Noen har separate økonomier, men kan det være kjekt å bo sammen om den ene har god økonomi og den andre dårlig?

En modell som er mye brukt er at man samler alle sine inntekter i en pott og betaler alle faste fellesutgifter som bolig, lån, mat, møbler, ferie, felles sparing  o.l fra denne og heller tar ut et fast beløp hver seg til lommepenger for å dekke mer individuelle behov.  På denne måten slipper man kanskje krangling om hvem som har betalt hva og hvem som brukt mest på seg selv o.s.v.

Til slutt er det verd å bite seg merke i 2 ting: et forhold er ikke en bedrift, og rettferdighet trenger ikke å bety at alt skal være likt. 

Vet Lite Thursday, April 4, 2013

Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen?  Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?

Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).

Haakon2012 Friday, April 5, 2013

Vet Lite Thursday, April 4, 2013

Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen?  Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?

Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).

Ja, det er det jeg tenker også, jeg og min kone har det slik at vi deler inntekter/tap av verdiendringer 50/50, og deretter justerer for eventuelle forskjeller i innbetalt egenkapital etter at det regnestykket er gjort.

Jeg har fått en uttalelse fra en advokat om en liknende tankegang som Realsam har.  Advokaten godtok overhodet ikke at samboeren skal betale inn en "leie" til den andre uten å få eie eller å ha en annen fordel.  Dersom den ene samboeren skal eie leiligheten, skal den andre samboeren forlange å spare opp på bankkonto et tilsvarende beløp som den antatte verdistigningen på leiligheten gir.  Det kan være et beløp på over 100.000 per år og er så stort at vanlige lønnsmottakere ikke kan greie å spare så mye.  Det eneste riktige her er å gå inn på en avtale som gir andel i pristigningen til begge for den andelen de betaler hver av boutgiftene, helst 50/50 selv om lønnen er forskjellig.  (også kompensert for skattefradraget den ene får dersom det ikke er noen avtale med banken om fordeling av lån)  Det har noe med å verdsette en man er glad i uten å lage store ulikheter.  Steilheten og egoismen en av samboerne utviser i begynnelsen av et samboerskap, kan gi en pekepinn over hvor lenge forholdet varer.  I alle forhold opplever man til tider at den ene tjener mindre enn den andre parten.  Da er det eneste riktige som beskrevet i en kommentar tidligere, å samle all inntekt i en pott, trekke fra utgifter og dele overskuddet til personlig forbruk. 

Det er viktig at du skiller mellom hva en advokat sier, og hva som er dine personlige meninger. Ingen advokat vil naturligvis si at man MÅ fordele salgssum eller verdiøkning 50/50 dersom man har ulik eierbrøk. Og det at du mener dette er "den eneste måten å gjøre det på" får stå for din regning - andre kan naturligvis ha et helt annet syn på det, uten at du trenger å rakke ned på dem for det.

Som det er blitt sagt tidligere her finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er riktig og galt. Her må hvert par sette seg ned og vurdere mulighetene, og finne frem til en løsning som fungerer for begge parter. Hvis en av partene går inn i en løsning man fra starten av føler seg ukomfortabel med er jeg enig i at man har et svært dårlig utgangspunkt. Men man må skille mellom hva som er juridisk riktig og hva som er emosjonelt riktig.

Haakon2012 Friday, April 5, 2013

Vet Lite Thursday, April 4, 2013

Så er spørsmålet om ikke den som satset mest også ikke skal få mest av verdistigningen?  Eller, hvorfor det egentlig? Skal den som tilfeldigvis hadde minst i utgangspunktet gå glipp av en verdistigning i markedet som vedkommende kunne fått med seg ved å bo alene?

Dette ble vel ikke helt riktig? Hvis person A har 100.000 i EK, og går inn med dette samt det han/hun klarer å betjene av lånet så blir det jo hipp som happ om vedkommende putter dette inn i en felles bolig eller sin egen bolig (som da naturligvis ville kostet det samme som den andelen han/hun har puttet inn i felles bolig).

Det er jo ikke noen formel her, men en skulle tro at en person satt igjen med mer ved f.eks å få 100% av verdistigningen av en liten leilighet kontra 10% av en enebolig.

Det som avgjør hvor mye man får ved salg er jo hvor mye penger man legger inn i kjøpet. Om man kjøper en leilighet til 2 MNOK alene, eller om man legger inn 2 MNOK i et hus til 6 MNOK - og dermed eier 33% - så får man jo nøyaktig like mye igjen ved et salg, gitt at prisene stiger i samme takt.

Jo, men her var vel forskjellen 100.000,- mot 1.000.000,-

T-bone Wednesday, April 3, 2013

Det jeg synes er litt merkelig er at problemstillingen overhodet eksisterer...

Når alt er rosenrødt så virker det ikke fornuftig. Og heller kanskje direkte uromantisk å nevne samboerkontrakter. Men folk går faktisk fra hverandre, og da er det ingen grenser for hvor hard krigen kan bli.

Et familiemedlem gikk inn i et samboerforhold med et arvet hus. De tok opp felles lån for å pusse opp huset. Når det ble slutt ville den andre parten ha 50% av alt. Endte i retten, med fordeling 60/40. Så i realiteten stakk den andre parten av med mye av arven familiemedlemmet hadde tatt med inn :o
Så det stemmer ikke alltid det en leser overalt med at en får med ut det en tar med inn.

Så jeg tar nok lærdom av det, den dagen jeg flytter sammen med dama.
Det kan virke som et dilemma å ta opp. Men det må da også være veldig befriende for forholdet om begge vet hva de har å forholde seg til? Da har en også satt seg ned å funnet noe begge er enige i. Isteden for at småskuling og smådiskusjoner om økonomi senere skal bli et stort tema?