Som så mange andre her på BB så har vi et hus som krever endel rehab/oppussing. Jeg må si jeg ville vært happy herfra til evigheten og forbi, om jeg hadde en frue som tok seg av alt det dagligdagse med unger mat og klær. Da skulle jeg fått gjort mye da 8) Jeg vet med meg selv at bare små mengder ros, litt nysgjerrighet og positivitet, hjelper enormt på arbeidslysten. Personlig skal jeg ikke beklage meg så mye, har fått gjort mye på de få årene vi har bodd her. Men det å pusse opp er en samarbeidsting. Kanskje ikke så nøye med hvem som gjør hva, bare det "blir gjort noe", og at det kommer ros og oppmuntring begge veier.
Er i samme situasjonen. Det er egentlig litt rart, har vokst opp med en mor som gjorde hva som helst, snekkra, murte og herja på sammen med far min, og så delte de sånn passe på "husarbeid" og det å holde styr på ungene. Så sitter en plutselig selv som familiefar og alt er anderledes. Har ei kone som er vokst opp i en tradisjonell familie, dvs hun har i liten/ingen grad blitt tatt med og engasjert i typisk "mannearbeid", men faren har hennes har deltatt mye i hjemmet med klesvask, middagslaging osv.
Og hjemme hos meg nå så har på en måte jeg ansvar for alt som er typisk "mannearbeid", pluss å lage middag, styre med unger (levere/hente/fritidsaktiviteter/leksegjøring osv) mens kona så og så aldri deltar sammen med meg når jeg må jobbe med huset.
Har nå renovert og herja på i snart 10 år og begynner å bli ferdig, men har samtidig fått flere perioder hvor jeg er drittlei. Og jeg har skjønt noen mekanismer.
1. Om jeg må gjøre en jobb alene så merker jeg at jeg også vil bestemme hvordan den skal gjøres. Det verste som skjer er om jeg har bestemt meg for en løsning og så overstyrer kona i siste liten. Da blir jeg drittsur og mister lysta på å gjøre jobben i det hele tatt. Kanskje banalt, kanskje barnslig men sånn blir det bare. Trikset for å unngå dette er selvsagt å planlegge i sammen på et tidlig tidspunkt. Triks to er å gjøre ting i sammen. Jeg føler det sånn at dess mer en er med på å faktisk gjøre en oppgave dess mer bestemmer man hvordan den skal gjøres. Å bare gjøre noe på kommando fra kona blir å bli redusert til en ansatt.
2. Få kona med. Har klart å lirke det til ørlite og kona er nå utnevnt som fagansvarlig på maling. Jeg kan kanskje male fortere og mye men kona maler rett og slett mye penere og bedre enn meg. Og når vi maler i sammen så har vi det faktisk gøy.
Sinnasnekkern virker ofte banal men poenget med å gjøre ting sammen er faktisk veien til suksess. Utfordringen blir selvsagt mye større for tradisjonelle/gammeldagse ekteskap hvor man har delt arbeidet etter de gamle kjønnsrollemønsterene. Når gubben da går drittlei så har ikke kona noen mulighet til å hjelpe til fordi hun ikke kan noe. Når kona får sammenbrudd så klarer ikke gubben å hjelpe til praktisk fordi han knapt har sett ei bleie og kun har tatt på vaskemaskinen når han bar den inn i huset.
Om en ikke har skjønt det før så er sinnasnekkern et likestillingsprogram som viser at likestilling i praksis har sine store fordeler. Ved å kunne hjelpe hverandre i praktiske gjøremål kan man i større grad utfylle og støtte hverandre når det trengs. Å holde på et tradisjonelt kjønnsrollemønster gjør hele familien mer sårbar. Hva skjer når mor ikke "fungerer" i en periode, hva skjer når far ikke "fungerer" i en periode?
Man trenger jo ikke å gå til revolusjon i heimen, det går ann å "bytte" noen små og enkle oppgaver først. For det blir jo feil om "far" i huset ender opp med å slite ut sofaen fordi han er drittlei av å renovere mens "mor" fortsatt må holde orden på alt i huset. Og en skal jo ikke utelukke at "far" også kan få tilfredstillelse og et eterlenktet avbrekk ved å gjøre mer typisk husarbeid for å holde i gang familien, da kan det jo hende at mor får tid til å gjøre noe som ellers far i huset har ansvar for.
Signatur
Ikke fagmann på noe som helst og sender aldri faktura til noen.
Er i samme situasjon som Pingle, Fikse og resten av gjengen , og kan signere på at det å gjøre ting SAMMEN er essensielt. Jeg merker ensomheten når jeg kveld etter kveld tusler ned i kjelleren, eller henger på veggen ute og de andre er inne og pusler med sine ting og kona lurer på hvorfor ting tar så lang tid. Motivasjonen synker svært raskt.
Men med en gang vi får muligheten til barnevakt og har prosjekter sammen blir alt mye hyggeligere. Motivere hverandre, snakke sammen underveis osv. Og så er det utrolig essensielt at konemor får være involvert i alle detaljene i et prosjekt, slik at hun plutselig forstår hvorfor ting tar tid, og at det er mange ting å hensynta i de ulike prosjektene.
Jeg har funnet ut at det er bedre å ikke gjøre noe i huset i perioder, og heller prøve å få ryddet kalender i helger osv til samarbeidsprosjekter nå og da.
Man kan si mye om "sinnasnekkeren" men det er en grunn til at det i alle programmene er fokus på at den kvinnelige delen av familien må begynne og "delta" i oppussingsarbeidet.
Det er forskjell på kvinner og menn, og jeg tror nok at mannen i dette tilfellet ser saken på en annen måte enn TS.
Jeg er på det 6. året med oppussing, men har ikke møtt veggen enda. Derimot har jeg fra tid til annen slitt veldig med motivasjonen. Når man jobber døgnet rundt, i all slags vær, i støv og dritt, med tunge tak og grubling på hvordan man skal løse utfordringene, hvordan man skal klare å bli ferdig og hvordan man skal orke å finne krefter til å fortsette dag etter dag etter dag, så er det veldig viktig å få støtte og motiverende tilbakemeldinger fra kona/samboeren.
Menn er løsningsorienterte, kvinner er ofte mer opptatt av å snakke om problemene enn å løse dem. Trådstarter har vel kanskje som min samboer, snakket med både mannen og alle andre om at hun er bekymret for han, hvor godt hun skjønner at han er utslitt osv. Men hun har ikke vist at hun ønkser å gjøre noe med det! Det er løsningen mannen trenger ikke sympatien.
Hvis trådstarter synes det tar for lang tid, og/eller er bekymret for at mannen blir utbrent så hjelper det ikke å snakke, da må hun hjelpe til og vise interesse på en praktisk måte. Ikke bare sitte i stua og vente til han kommer opp igjen fra kjellerne for å SNAKKE om hvordan ting skal bli og hvor fint det blir.
Jeg kan gi et eksempel på en (for oss) stor oppgave som fungerte utmerket.
I sommer malte vi hele huset grundig. Jeg har med vilje utsatt denne oppgaven fordi jeg fryktet at jeg kom til å bli hengende opp etter veggen i evigheter. Jeg er av typen som helst vil gjøre jobben grundig når den først gjøres, så mine prosjekter har en tendens til å ta ganske mye lenger tid enn hva min bedre halvdel først forestiller seg, eller hva "andre" beregner av tid. Vi hadde flere ganger snakket om at vi måtte få malt huset, vi begge var skjønt enige at dette var noe som _måtte_ gjøres. Jeg var sta på at huset måtte vaskes grundig, deretter sopp og algefjerner, grunning (huset var beiset fra før, men det var meget tynnslitt, så grunning var hensiktsmessig), samt minst 3 strøk. Noe mindre enn det ville jeg ikke være med på. Hun var enig; gjør det skikkelig når det først skal gjøres. Pga skrånende tomt var det også uaktuelt å male fra stige, her måtte det stillas til, på 3 av sidene. Ergo ville det hele koste endel kroner, og det måtte høy innsats til så ikke stillaset ble stående for lenge. Gamblet på at det ville holde med 1 måned med stillas. Det holdt såvidt, selv om vi var heldige med vær og vind!
Med 3 små barn hvorav den yngste er født i mai, så var jeg i utgangspunktet skeptisk til både tidsskjema og endelig utførelse av arbeidet. Men hun var mer sta og ville ha action ;D
Med planlegging fikk vi gjort det slik at jeg hadde ferie når de 2 eldste samtidig var i barnehage på dagtid. Ellers hadde det neppe blitt mye maling...
Jeg stelte og kjørte de to eldste i bhg om morgenen, mens fruen stelte med den minste. Jeg gikk igang med å male med det samme jeg kom tilbake fra bhg, og fruen kom ut for å bidra så snart minstemann sov formiddagshvilen. Jeg tok meg av den/de øverste stillas-etasjene, mens hun malte på de nederste etasjene. Vi delte på å stelle på minstemann og gjøre klart middag og ymse husarbeid i løpet av dagen, slik at det på dagtid ble delt 50-50 på hvem som malte og hvem som styrte på i huset. Om ettermiddagen/kvelden sto hovedsakelig jeg i stillaset mens hun styrte med ungene, og jeg stakk innom for å avhjelpe når ungene skulle stelles og legges. Deretter kom hun ut og hjalp til fram til mørket kom og knotten stakk. En mildt sagt hektisk periode, og huset var ikke plagsomt ryddig eller rent på den tiden, men vi hadde begge fokus på å få malt ferdig. Vi begge var godt fornøyd med ikke bare å stelle med unger, eller bare å henge i stillaset, og vi klarte faktisk å skryte litt av hverandre mens det hele sto på. Vi belønte oss selv med noen gode arbeidspils (dvs mest på meg pga amming ;) ) og minst 1 tur for dagen i boblebadet, for å myke opp stive muskler og nyte synet av fremdriften. Et boblebad til 4.000,- fra ClasOhlson er noe med den beste luksusen vi har brukt penger på, noengang! I helgene gjorde vi lite med huset, men fant på ting og turer med ungene.
Resultatet er at vi begge er fornøyd med egen innsats, vi fikk malt huset så godt som ferdig, vi hoppet over ferien men ungene hadde det helt fint. Vi brukte rundt 90 liter maling (dette er et lite hus), så ingen skal si vi har stått på latsiden iallfall ;D Nye takrenner kom også på plass.
Hadde jeg skulle gjort arbeidet alene, og jeg hadde hatt hele dagen "fri" til å gjøre det, hadde jeg nok gått lei før halve arbeidet var ferdig. Hadde fruen skulle stelt med unger og mat og slikt hele tiden, hadde nok hun og gått kraftig lei. Jeg kjenner henne såpass ::) :P For andre par hadde det kanskje fungert med en slik fordeling, men for oss var det å dele på begge typer arbeid en perfekt løsning.
Legger ved et bilde som viser huset når det var delvis ferdig. På bildet mangler det både grunnmursmaling og takrenner, som er på plass for lengst. Er meget fornøyd med resultatet :D
Det er nok av prosjekter i huset vårt som står halvferdig. Prosjekter jeg har påbegynt og gjort ferdig nok til at "det funker", men det mangler listverk, maling, isolasjon på ventilasjonsrør, etc etc. Det har med motivasjon og ikke nødvendigvis bare tid å gjøre. For min del er iallfall motivasjon en vesentlig faktor. Det er ikke så morro å stå på pinne med et prosjekt som den bedre halvdel knapt aner hva er, og når jeg endelig kryper opp fra kjeller eller garasje eller hvor det måtte være i fra, for å få en pust i bakken, så er hennes reaksjon/respons når jeg forteller hva jeg har fått utført, helt vesentlig. Kanskje jeg er et enkelt dyr, men en positiv respons er helt avgjørende. Men jeg må jo bite litt i fingeren av og til, og prøve å tenke på hva hun har gjort mens jeg var "borte" i flere timer. Spørre og skryte, gi henne oppmerksomhet. Omtrent det samme som jeg selv ville sette pris på :)
Nå blir det bare spennende å se hvordan vi klarer å få ferdigstilt disse halvferdige prosjektene.
Vi vet hva som skal til for å få begge fornøyde, og vi vet minst like godt hva som ikke funker ;)
Når jeg ser sånne bilder så skjønner jeg hvor godt jeg liker eldre hus og også særlig gamle tomter. Pent!
Tror jeg må være litt skjør i toppen for gamle tomter med sjarmerende hus som dette syns jeg overgår kataloghus i byggefelt flerfoldige ganger.
Får et nostalgisk ekko fra ferier som unge på 70-80 tallet hvor vi besøkte besteforeldre og gamletanter i akkurat slike hus med slike eiendommer. Gamle frukttrær, rabarbra ved komposten, bærbusker, flaggstang og ofte trapper og blomsterbed som var støpt med steiner i på fjellet.
Har en venn som skal overta huset etter bestemora si nå, er misunnelig som få. En nydelig "gammelhage" og sjarmerende hus.
Kanskje når ungene har flytta så kan jeg kjøpe et ordentlig og velholdt "gammelhus" med stor og nostalgisk "gammeltomt". -----------------
Og så et poeng som hører mer hjemme i tråden. Mange som kjøper seg gamle hus og renoverer med en ide om at et gammelt hus og en gammel hage skal bli noe nær et nytt hus med nystandard ifht det meste. Og i tilegg skal man spare penger på det...
Det er å kjøpe seg til "jobb i hjel". Jeg mener at eneste fornuftige, både i forhold til økonomi og innsats er å forholde seg til eldre boliger og eiendomer som det de er. Skal man ha nytt så må man bygge nytt fra bunnen av. Gammelt er gammelt og dessverre så er det ofte slik at overdreven renovasjon og modernisering i samme slengen tar livet av all sjarm som huset og eiendommen hadde.
Man sitter igjen med halvgode løsninger fordi nytt på gammelt faktisk aldri blir like bra som nytt fra bunnen av. Og man har jobbet vettet av seg for å komme dit. Og man ødela det som i utganspunktet kanskje var sjarmerende ved boligen og tomta.
Er det manglende realisme som tar knekken på "renovatøren"?
Signatur
Ikke fagmann på noe som helst og sender aldri faktura til noen.
100 % enig. For eksempel renoverer mange bort flotte, gamle trepanelvegger til fordel for gips og annet herk idet de skal isolere veggene. Og taket teppebombes med spotter så det likner danskebåten. Resultatet blir at huset etter oppussingen er blitt dårligere stilt enn utgangspunktet, og i noen tilfeller helt ødelagt og ikke til å kjenne igjen. De fleste av dagens kjipe kataloghus er det ikke verdt å ta vare på (i likhet med annen masseproduksjon i lavest/billigst mulig kvalitet), så gjør gjerne de tilpasningene som ønskes, men særegne og unike hus fra 1960-tallet og bakover i tid må behandles med varsomhet. Huseiere må i større grad ta forvaltningsansvar for gamle boliger, og ikke omskape huset til en mellomløsning og bastard hvor det mister sin karakter.
Godt å få det ut, har tenkt på dette mange ganger 8)
Så tipset til trådstarter er å ta litt om gangen og tenke seg nøye om før man gjør noe med huset. Det kan fort være bedre det som allerede er selv om det er gammelt. Og bruk kvalitetsmaterialer og gjør skikkelig håndverk i prosessen (eller få andre til å gjøre det).
Snakk for deg selv. Jeg har en villa fra 1929 og den har innvendig svært høy standard. Det har jeg fått til med mye slit. All isoleringen tar selvfølgelig plass og innvendig er det nettopp gips og led spotter. Jeg liker rene linjer og ellers lyst.
Det er min smak og tror ikke noen blir flau eller skuffet over å være i denne boligen. Tilbakeført klassisk utvendig med utskjæringer i tre, moderne innvendig, da med element fra gammelt av som bryter det moderne.
Slik det var før med beste fall 10cm isolasjon og skamfering med husmorvinduer fra 70 tallet skal jeg si meg enig i er en skam. Ta vare og bo i gammelt dritt får andre gjøre.
Har rekkehus fra 1962, tilnærmet originalt. Er ingenting jeg vil ta vare på bortsett fra:
- Vasken i vaskerommet. Tøff, stor sak i betong.
- Ringeklokka. Skikkelig Gestapo-lyd.
Her blir det gipsplater. Ikke så mye downlights. Men det tar tid ja... Gå lei gjør en jo, driver jo med et bad på snart tredje året. Når jeg tenker sånn blir jeg litt nedfor bare av tanken. Men - har jo vært mye annet og, maling av hus, ny hage, vaskerom pluss alt det andre som tar tid (i hovedsak barn). Noe vidundermiddel mot leiskap finnes vel ikke, men se litt på hva som har blitt gjort og ikke alt som burde og kunne vært gjort
Takk for fine ord. Er sånn dels enig angående dette med å beholde stilen. I vårt tilfelle er huset etter vår smak, så vi velger å beholde stilen i størst mulig grad utvendig. Altså ingen endring på utstikk, "staffasjer", vinduer. Dvs vi kommer til å bygge på med altan på hele fremsiden og hele sørsiden (andre gavl-vegg), og det var det vel få hus som hadde i 1957... Innvendig fjernet vi rundt halvparten av dørene og lagde større åpninger, for å åpne opp litt. I korridoren var det mer dørflater enn veggflater :o Men vi følger på med listverk og dører som er stramme i stilen og uten noe videre profiler. Ikke mye formpressede 3-speils dører her ;D
De vi kjøpte huset av kom fra Hardanger, så det var rikelig med frukt og bær. Dessverre var endel av trærne ganske gamle, så det meste er fjernet. Men plommer og rips, det koser vi oss med. Og ungene stortrives her på landet :)
Uansett er det endel arbeid å ha et såpass gammelt hus, selv om en velger å beholde en god del av stil og innhold. Standarden i 1957 på rør, elektrisk, isolasjon, og litt anna, holder bare ikke dagens krav. Og slikt blir det arbeid av ;D Og der var vi kanskje tilbake til topic... ;D
Jeg har noe av samme problemet selv, men det er ikke stoppet helt opp, det bare går .. sakte.. Mye er gjort, og bare "småting" gjenstår, men hittil har småtingene blitt store ting, og da føles det som det er myyyyye igjen ennå.
Her er det ikke noen bråhast, for vi har egentlig ok med plass, vi bare kunne tenkt oss litt mer. Den største ulempen er at datteren vår på 2,5 år fortsatt sover i sin seng på vårt soverom, men det er egentlig bare koselig.
Du sier at du ikke er snekker, og at du tar deg av alt annet. Vel, kona mi er ikke snekker hu heller, men hu har satt opp ca. halvparten av reisverket som er gjort hittil. Jeg har lett for å gå og surmule litt når jeg holder på der nede alene, men det gir litt ekstra energi når også kona er med litt. Enten at hun gjør småting som hun får til selv, gjerne med litt instruksjon først, eller at hun er med og jobber sammen med meg noen timer. Husk at det er mye man kan gjøre som man ikke trenger å være snekker for. Det er ofte at jeg bare "kjører på", og roter som en gal, men så blir det ryddet "av seg selv" mens jeg går tur med bikkja, vasker oppe, eller gjør annet "kvinnfolkarbeid" (det er ikke jeg som har definert "kvinnfolkarbeid", det er det du som har gjort). Kona mi har ingen som helst erfaring som håndtverker, og ikke bruker hun timesvis på nettet for å lese seg opp på løsninger og andres erfaringer, allikevel er det MYE hun kan bidra med. Det er ikke så lett å gi konkrete råd, men JEG setter i hvert fall veldig stor pris på litt hjelp. Det gir følelsen av å ikke holde på alene. Jeg syns også det er nyttig å kunne hjelpe andre litt, så lenge de hjelper tilbake. Da har man gleden av å være to, samtidig som man kan pushe hverandre litt.
Hva med å sette dere ned og planlegge litt farger, belysning osv? Jeg har hatt stor glede av google sketchup for å tegne rominndelingen, og plassere møbler og sånt.
Du kan jo vise gubben MIN TRÅD, så skjønner han kanskje at han ikke er den eneste det går litt smått for.
Signatur
Prøver å gjøre det skikkelig med en gang. Grave? Flytte masser? Komprimere? Støype? www.budsjettmaskiner.no Eidsvoll, Arendal. Noe du vil leie ut? Ta kontakt, vi har plass til flere.
Er i samme situasjonen. Det er egentlig litt rart, har vokst opp med en mor som gjorde hva som helst, snekkra, murte og herja på sammen med far min, og så delte de sånn passe på "husarbeid" og det å holde styr på ungene. Så sitter en plutselig selv som familiefar og alt er anderledes. Har ei kone som er vokst opp i en tradisjonell familie, dvs hun har i liten/ingen grad blitt tatt med og engasjert i typisk "mannearbeid", men faren har hennes har deltatt mye i hjemmet med klesvask, middagslaging osv.
Og hjemme hos meg nå så har på en måte jeg ansvar for alt som er typisk "mannearbeid", pluss å lage middag, styre med unger (levere/hente/fritidsaktiviteter/leksegjøring osv) mens kona så og så aldri deltar sammen med meg når jeg må jobbe med huset.
Har nå renovert og herja på i snart 10 år og begynner å bli ferdig, men har samtidig fått flere perioder hvor jeg er drittlei. Og jeg har skjønt noen mekanismer.
1. Om jeg må gjøre en jobb alene så merker jeg at jeg også vil bestemme hvordan den skal gjøres. Det verste som skjer er om jeg har bestemt meg for en løsning og så overstyrer kona i siste liten. Da blir jeg drittsur og mister lysta på å gjøre jobben i det hele tatt. Kanskje banalt, kanskje barnslig men sånn blir det bare. Trikset for å unngå dette er selvsagt å planlegge i sammen på et tidlig tidspunkt. Triks to er å gjøre ting i sammen. Jeg føler det sånn at dess mer en er med på å faktisk gjøre en oppgave dess mer bestemmer man hvordan den skal gjøres. Å bare gjøre noe på kommando fra kona blir å bli redusert til en ansatt.
2. Få kona med. Har klart å lirke det til ørlite og kona er nå utnevnt som fagansvarlig på maling. Jeg kan kanskje male fortere og mye men kona maler rett og slett mye penere og bedre enn meg. Og når vi maler i sammen så har vi det faktisk gøy.
Sinnasnekkern virker ofte banal men poenget med å gjøre ting sammen er faktisk veien til suksess. Utfordringen blir selvsagt mye større for tradisjonelle/gammeldagse ekteskap hvor man har delt arbeidet etter de gamle kjønnsrollemønsterene. Når gubben da går drittlei så har ikke kona noen mulighet til å hjelpe til fordi hun ikke kan noe. Når kona får sammenbrudd så klarer ikke gubben å hjelpe til praktisk fordi han knapt har sett ei bleie og kun har tatt på vaskemaskinen når han bar den inn i huset.
Om en ikke har skjønt det før så er sinnasnekkern et likestillingsprogram som viser at likestilling i praksis har sine store fordeler. Ved å kunne hjelpe hverandre i praktiske gjøremål kan man i større grad utfylle og støtte hverandre når det trengs. Å holde på et tradisjonelt kjønnsrollemønster gjør hele familien mer sårbar. Hva skjer når mor ikke "fungerer" i en periode, hva skjer når far ikke "fungerer" i en periode?
Man trenger jo ikke å gå til revolusjon i heimen, det går ann å "bytte" noen små og enkle oppgaver først. For det blir jo feil om "far" i huset ender opp med å slite ut sofaen fordi han er drittlei av å renovere mens "mor" fortsatt må holde orden på alt i huset. Og en skal jo ikke utelukke at "far" også kan få tilfredstillelse og et eterlenktet avbrekk ved å gjøre mer typisk husarbeid for å holde i gang familien, da kan det jo hende at mor får tid til å gjøre noe som ellers far i huset har ansvar for.
Men med en gang vi får muligheten til barnevakt og har prosjekter sammen blir alt mye hyggeligere. Motivere hverandre, snakke sammen underveis osv. Og så er det utrolig essensielt at konemor får være involvert i alle detaljene i et prosjekt, slik at hun plutselig forstår hvorfor ting tar tid, og at det er mange ting å hensynta i de ulike prosjektene.
Jeg har funnet ut at det er bedre å ikke gjøre noe i huset i perioder, og heller prøve å få ryddet kalender i helger osv til samarbeidsprosjekter nå og da.
- Baderomsbloggen min
....
...
...
Det er forskjell på kvinner og menn, og jeg tror nok at mannen i dette tilfellet ser saken på en annen måte enn TS.
Jeg er på det 6. året med oppussing, men har ikke møtt veggen enda. Derimot har jeg fra tid til annen slitt veldig med motivasjonen.
Når man jobber døgnet rundt, i all slags vær, i støv og dritt, med tunge tak og grubling på hvordan man skal løse utfordringene, hvordan man skal klare å bli ferdig og hvordan man skal orke å finne krefter til å fortsette dag etter dag etter dag, så er det veldig viktig å få støtte og motiverende tilbakemeldinger fra kona/samboeren.
Menn er løsningsorienterte, kvinner er ofte mer opptatt av å snakke om problemene enn å løse dem. Trådstarter har vel kanskje som min samboer, snakket med både mannen og alle andre om at hun er bekymret for han, hvor godt hun skjønner at han er utslitt osv. Men hun har ikke vist at hun ønkser å gjøre noe med det!
Det er løsningen mannen trenger ikke sympatien.
Hvis trådstarter synes det tar for lang tid, og/eller er bekymret for at mannen blir utbrent så hjelper det ikke å snakke, da må hun hjelpe til og vise interesse på en praktisk måte.
Ikke bare sitte i stua og vente til han kommer opp igjen fra kjellerne for å SNAKKE om hvordan ting skal bli og hvor fint det blir.
I sommer malte vi hele huset grundig. Jeg har med vilje utsatt denne oppgaven fordi jeg fryktet at jeg kom til å bli hengende opp etter veggen i evigheter. Jeg er av typen som helst vil gjøre jobben grundig når den først gjøres, så mine prosjekter har en tendens til å ta ganske mye lenger tid enn hva min bedre halvdel først forestiller seg, eller hva "andre" beregner av tid.
Vi hadde flere ganger snakket om at vi måtte få malt huset, vi begge var skjønt enige at dette var noe som _måtte_ gjøres. Jeg var sta på at huset måtte vaskes grundig, deretter sopp og algefjerner, grunning (huset var beiset fra før, men det var meget tynnslitt, så grunning var hensiktsmessig), samt minst 3 strøk. Noe mindre enn det ville jeg ikke være med på. Hun var enig; gjør det skikkelig når det først skal gjøres. Pga skrånende tomt var det også uaktuelt å male fra stige, her måtte det stillas til, på 3 av sidene. Ergo ville det hele koste endel kroner, og det måtte høy innsats til så ikke stillaset ble stående for lenge. Gamblet på at det ville holde med 1 måned med stillas. Det holdt såvidt, selv om vi var heldige med vær og vind!
Med 3 små barn hvorav den yngste er født i mai, så var jeg i utgangspunktet skeptisk til både tidsskjema og endelig utførelse av arbeidet. Men hun var mer sta og ville ha action ;D
Med planlegging fikk vi gjort det slik at jeg hadde ferie når de 2 eldste samtidig var i barnehage på dagtid. Ellers hadde det neppe blitt mye maling...
Jeg stelte og kjørte de to eldste i bhg om morgenen, mens fruen stelte med den minste. Jeg gikk igang med å male med det samme jeg kom tilbake fra bhg, og fruen kom ut for å bidra så snart minstemann sov formiddagshvilen. Jeg tok meg av den/de øverste stillas-etasjene, mens hun malte på de nederste etasjene. Vi delte på å stelle på minstemann og gjøre klart middag og ymse husarbeid i løpet av dagen, slik at det på dagtid ble delt 50-50 på hvem som malte og hvem som styrte på i huset. Om ettermiddagen/kvelden sto hovedsakelig jeg i stillaset mens hun styrte med ungene, og jeg stakk innom for å avhjelpe når ungene skulle stelles og legges. Deretter kom hun ut og hjalp til fram til mørket kom og knotten stakk. En mildt sagt hektisk periode, og huset var ikke plagsomt ryddig eller rent på den tiden, men vi hadde begge fokus på å få malt ferdig.
Vi begge var godt fornøyd med ikke bare å stelle med unger, eller bare å henge i stillaset, og vi klarte faktisk å skryte litt av hverandre mens det hele sto på. Vi belønte oss selv med noen gode arbeidspils (dvs mest på meg pga amming ;) ) og minst 1 tur for dagen i boblebadet, for å myke opp stive muskler og nyte synet av fremdriften. Et boblebad til 4.000,- fra ClasOhlson er noe med den beste luksusen vi har brukt penger på, noengang!
I helgene gjorde vi lite med huset, men fant på ting og turer med ungene.
Resultatet er at vi begge er fornøyd med egen innsats, vi fikk malt huset så godt som ferdig, vi hoppet over ferien men ungene hadde det helt fint. Vi brukte rundt 90 liter maling (dette er et lite hus), så ingen skal si vi har stått på latsiden iallfall ;D Nye takrenner kom også på plass.
Hadde jeg skulle gjort arbeidet alene, og jeg hadde hatt hele dagen "fri" til å gjøre det, hadde jeg nok gått lei før halve arbeidet var ferdig. Hadde fruen skulle stelt med unger og mat og slikt hele tiden, hadde nok hun og gått kraftig lei. Jeg kjenner henne såpass ::) :P
For andre par hadde det kanskje fungert med en slik fordeling, men for oss var det å dele på begge typer arbeid en perfekt løsning.
Legger ved et bilde som viser huset når det var delvis ferdig. På bildet mangler det både grunnmursmaling og takrenner, som er på plass for lengst. Er meget fornøyd med resultatet :D
Det er nok av prosjekter i huset vårt som står halvferdig. Prosjekter jeg har påbegynt og gjort ferdig nok til at "det funker", men det mangler listverk, maling, isolasjon på ventilasjonsrør, etc etc. Det har med motivasjon og ikke nødvendigvis bare tid å gjøre. For min del er iallfall motivasjon en vesentlig faktor.
Det er ikke så morro å stå på pinne med et prosjekt som den bedre halvdel knapt aner hva er, og når jeg endelig kryper opp fra kjeller eller garasje eller hvor det måtte være i fra, for å få en pust i bakken, så er hennes reaksjon/respons når jeg forteller hva jeg har fått utført, helt vesentlig. Kanskje jeg er et enkelt dyr, men en positiv respons er helt avgjørende. Men jeg må jo bite litt i fingeren av og til, og prøve å tenke på hva hun har gjort mens jeg var "borte" i flere timer. Spørre og skryte, gi henne oppmerksomhet. Omtrent det samme som jeg selv ville sette pris på :)
Nå blir det bare spennende å se hvordan vi klarer å få ferdigstilt disse halvferdige prosjektene.
Vi vet hva som skal til for å få begge fornøyde, og vi vet minst like godt hva som ikke funker ;)
Edit: La til før- og etter-bilder
Tror jeg må være litt skjør i toppen for gamle tomter med sjarmerende hus som dette syns jeg overgår kataloghus i byggefelt flerfoldige ganger.
Får et nostalgisk ekko fra ferier som unge på 70-80 tallet hvor vi besøkte besteforeldre og gamletanter i akkurat slike hus med slike eiendommer. Gamle frukttrær, rabarbra ved komposten, bærbusker, flaggstang og ofte trapper og blomsterbed som var støpt med steiner i på fjellet.
Har en venn som skal overta huset etter bestemora si nå, er misunnelig som få. En nydelig "gammelhage" og sjarmerende hus.
Kanskje når ungene har flytta så kan jeg kjøpe et ordentlig og velholdt "gammelhus" med stor og nostalgisk "gammeltomt".
-----------------
Og så et poeng som hører mer hjemme i tråden. Mange som kjøper seg gamle hus og renoverer med en ide om at et gammelt hus og en gammel hage skal bli noe nær et nytt hus med nystandard ifht det meste. Og i tilegg skal man spare penger på det...
Det er å kjøpe seg til "jobb i hjel". Jeg mener at eneste fornuftige, både i forhold til økonomi og innsats er å forholde seg til eldre boliger og eiendomer som det de er. Skal man ha nytt så må man bygge nytt fra bunnen av. Gammelt er gammelt og dessverre så er det ofte slik at overdreven renovasjon og modernisering i samme slengen tar livet av all sjarm som huset og eiendommen hadde.
Man sitter igjen med halvgode løsninger fordi nytt på gammelt faktisk aldri blir like bra som nytt fra bunnen av. Og man har jobbet vettet av seg for å komme dit. Og man ødela det som i utganspunktet kanskje var sjarmerende ved boligen og tomta.
Er det manglende realisme som tar knekken på "renovatøren"?
100 % enig. For eksempel renoverer mange bort flotte, gamle trepanelvegger til fordel for gips og annet herk idet de skal isolere veggene. Og taket teppebombes med spotter så det likner danskebåten. Resultatet blir at huset etter oppussingen er blitt dårligere stilt enn utgangspunktet, og i noen tilfeller helt ødelagt og ikke til å kjenne igjen. De fleste av dagens kjipe kataloghus er det ikke verdt å ta vare på (i likhet med annen masseproduksjon i lavest/billigst mulig kvalitet), så gjør gjerne de tilpasningene som ønskes, men særegne og unike hus fra 1960-tallet og bakover i tid må behandles med varsomhet. Huseiere må i større grad ta forvaltningsansvar for gamle boliger, og ikke omskape huset til en mellomløsning og bastard hvor det mister sin karakter.
Godt å få det ut, har tenkt på dette mange ganger 8)
Så tipset til trådstarter er å ta litt om gangen og tenke seg nøye om før man gjør noe med huset. Det kan fort være bedre det som allerede er selv om det er gammelt. Og bruk kvalitetsmaterialer og gjør skikkelig håndverk i prosessen (eller få andre til å gjøre det).
Det er min smak og tror ikke noen blir flau eller skuffet over å være i denne boligen. Tilbakeført klassisk utvendig med utskjæringer i tre, moderne innvendig, da med element fra gammelt av som bryter det moderne.
Slik det var før med beste fall 10cm isolasjon og skamfering med husmorvinduer fra 70 tallet skal jeg si meg enig i er en skam. Ta vare og bo i gammelt dritt får andre gjøre.
Har rekkehus fra 1962, tilnærmet originalt. Er ingenting jeg vil ta vare på bortsett fra:
- Vasken i vaskerommet. Tøff, stor sak i betong.
- Ringeklokka. Skikkelig Gestapo-lyd.
Her blir det gipsplater. Ikke så mye downlights. Men det tar tid ja... Gå lei gjør en jo, driver jo med et bad på snart tredje året. Når jeg tenker sånn blir jeg litt nedfor bare av tanken. Men - har jo vært mye annet og, maling av hus, ny hage, vaskerom pluss alt det andre som tar tid (i hovedsak barn). Noe vidundermiddel mot leiskap finnes vel ikke, men se litt på hva som har blitt gjort og ikke alt som burde og kunne vært gjort
De vi kjøpte huset av kom fra Hardanger, så det var rikelig med frukt og bær. Dessverre var endel av trærne ganske gamle, så det meste er fjernet. Men plommer og rips, det koser vi oss med. Og ungene stortrives her på landet :)
Uansett er det endel arbeid å ha et såpass gammelt hus, selv om en velger å beholde en god del av stil og innhold. Standarden i 1957 på rør, elektrisk, isolasjon, og litt anna, holder bare ikke dagens krav. Og slikt blir det arbeid av ;D
Og der var vi kanskje tilbake til topic... ;D
Jeg har noe av samme problemet selv, men det er ikke stoppet helt opp, det bare går .. sakte.. Mye er gjort, og bare "småting" gjenstår, men hittil har småtingene blitt store ting, og da føles det som det er myyyyye igjen ennå.
Her er det ikke noen bråhast, for vi har egentlig ok med plass, vi bare kunne tenkt oss litt mer. Den største ulempen er at datteren vår på 2,5 år fortsatt sover i sin seng på vårt soverom, men det er egentlig bare koselig.
Du sier at du ikke er snekker, og at du tar deg av alt annet. Vel, kona mi er ikke snekker hu heller, men hu har satt opp ca. halvparten av reisverket som er gjort hittil. Jeg har lett for å gå og surmule litt når jeg holder på der nede alene, men det gir litt ekstra energi når også kona er med litt. Enten at hun gjør småting som hun får til selv, gjerne med litt instruksjon først, eller at hun er med og jobber sammen med meg noen timer. Husk at det er mye man kan gjøre som man ikke trenger å være snekker for. Det er ofte at jeg bare "kjører på", og roter som en gal, men så blir det ryddet "av seg selv" mens jeg går tur med bikkja, vasker oppe, eller gjør annet "kvinnfolkarbeid" (det er ikke jeg som har definert "kvinnfolkarbeid", det er det du som har gjort). Kona mi har ingen som helst erfaring som håndtverker, og ikke bruker hun timesvis på nettet for å lese seg opp på løsninger og andres erfaringer, allikevel er det MYE hun kan bidra med.
Det er ikke så lett å gi konkrete råd, men JEG setter i hvert fall veldig stor pris på litt hjelp. Det gir følelsen av å ikke holde på alene. Jeg syns også det er nyttig å kunne hjelpe andre litt, så lenge de hjelper tilbake. Da har man gleden av å være to, samtidig som man kan pushe hverandre litt.
Hva med å sette dere ned og planlegge litt farger, belysning osv? Jeg har hatt stor glede av google sketchup for å tegne rominndelingen, og plassere møbler og sånt.
Du kan jo vise gubben MIN TRÅD, så skjønner han kanskje at han ikke er den eneste det går litt smått for.
Grave? Flytte masser? Komprimere? Støype? www.budsjettmaskiner.no Eidsvoll, Arendal. Noe du vil leie ut? Ta kontakt, vi har plass til flere.