Hei,

Jeg trenger noen erfarne innspill. Jeg holder på å legge et tradisjonelt, med taktro av rupanel og tradisjonell asfalt takpapp som undertak. Over dette kommer sløyfer, lekter og til slutt takstein.
Nå har jeg kommet til den kritiske detaljen ved takfoten og står fast mellom to ulike metoder for montering av takfotbeslaget:

Metode 1: "Den skjulte/tradisjonelle" Takfotbeslaget monteres ALLER FØRST, direkte på rupanelet. Deretter legges asfaltpappen med god overlapp utover og oppå beslaget, og skjøten forsegles nøye med lim.

• Min tanke: Dette virker teoretisk bunnsolid og i tråd med den tradisjonelle oppbygningen. Undertaket får én felles, uavbrutt og forseglet vei for alt vann til å renne ut.

Metode 2: "Den synlige/moderne" Her legges undertaket (asfaltpappen) først, og føres ned forbi takkanten slik at den ender med en egen dryppkant nede i takrennen. Oppå dette monteres sløyfer og lekter. Takfotbeslaget (fotplaten) monteres helt til slutt, oppå den nederste bærelekten.

• Min tanke: Man skaper to adskilte vannveier (én for pappen, én for taksteinen). Løsningen virker raskere, men man er avhengig av pakningene på skruene og at dryppkanten fra pappen fungerer perfekt over tid uten å lede vann på treverket.

Jeg ser begge deler på YouTube, og en lokal snekker jeg snakket med sverger til Metode 2. Samtidig føles logikken i Metode 1 tryggere.

Spørsmålene mine er:
[ol]

Hva er deres praktiske erfaringer med disse to metodene på et tak med rupanel og papp?

Er Metode 1 unødvendig "gammeldags", eller er det den tryggeste veien å gå for en grundig "gjør-det-selver" som bygger for lang levetid?

For Metode 2: Hvor stor er den reelle risikoen over tid med dryppkanten fra pappen og skruehullene?

[/ol]
Setter utrolig stor pris på all erfaring og alle synspunkter!