Noen er vel bare mer realistiske enn andre . Verden er vel rosenrød og flott helt til man sitter med skjegget i postkassa og beina på bar bakke .
Tungt og begynne på nytt .
Det er da nok eksempler på at bagateller har endt i samlivsbrudd .
man sitter da ikke med beina på bar bakke, men man har delt 50/50 mellom sin livsledsager og sine evt barn.
Jeg lever så absolutt ikke i en rosenrød idyll. Tvertom, 13 års ekteskap er beinhard jobbing med seg selv, sin partner og sitt forhold, særlig når man har små barn og begge skal ha karriere. jeg våger å komme med en påstand at det er alt for lite vilje og kanskje evne til å jobbe knallhardt for forholdet som fører til at 50% av inngåtte ekteskap i 2010 går i vasken...hehehe, kjør debatt! :)
ja bank i bordet. ingen ting kommer gratis. menn å kvinner i dag jobbe for lite for forholdet, kansje pga at det er mere akseptert å springe rundt med slurva og slarven på halv tolv? hehe. har barn med ei x dame å merket at man jobber ekstra med tanke på barn osv, men kvinner har blitt for frigjorte, hehehe. før mista de hus og hjem, men nå har de jaggu evnen til å forsørge seg selv. se hva likestillingen ført til!!
Jeg begynte planleggingen av huset mitt for over to år siden. Jeg hadde da tomt og skrev kontrakt med byggefirma i juni 2008. Jeg tok høyde for veldig mye egeninnsats og har estimert egeninnsatsen til ca 500 000,-. I dag er huset ferdig og jeg sitter med en gjeld på ca 2.300.000,-. Jeg har ikke fått noen verditakst på huset ennå, men vil tippe på at det ligger på rett under 3 mill. Underveis i byggeprossessen snek det seg inn en såkalt "bedre halvdel". Vi har nå vært uformelle samboere i leid leilighet i litt over ett år og har nå flyttet inn i mitt hus og venter vårt første barn. Vi vil da registrere oss som samboere, men jeg er veldig usikker på hvordan vi skal gå fram for at dette skal bli mest mulig rettferdig for begge parter. Jeg har tross alt lagt utrolig mye arbeid ned i dette huset, hennes bidrag er såpass små at det knapt kan regnes som egeninnsats. Om vi i teorien deler gjelden i to så vil jo det si at hun eier halve boligen, noe som igjen vil si at jeg har gitt henne halvparten av summen som egeninnsatsen min er verdt. For all del, ting skal være rettferdig men jeg driver ikke ren velferd. Om ting skulle skjære seg så vil jo jeg automatisk miste halvparten av min egeninnsats, noe jeg synes er veldig urettferdig. Hvordan går man fram for å forhandle fram en avtale som er rettferdig for begge to? Hun er jo interessert i å være med på verdistigningen på huset, mens jeg er interessert i å få prissatt egeninnsatsen min. Hvem snakker man med, advokat, bank? Takker for tips.
jaddu, du må holde tunga rett i munnen nå ja!! gratulere vil jeg starte med å si og håper det blir en lang å lykkelig framtid for dere MEN rett skal være rett og vi har ikke råd til å være naive. så lenge hun bidrar økonomiskt så skal jo hu også ha rett på en evt salg av huset. men du har jo på ett vis invistert mye mere enn hu og det må du ha med i regninga. vet du hva, siden at ting er bra med dere nå ville jeg ha ordnet med en kontrakt sånn at dere slipper dette styre å krangle om ved evt brudd. for da kan det være at alt blir kaos og siden dere deler ett barn bør du tenke på evt problemere som kan komme i forbindelse ved salgsoppgjør og heller ta å løse problemet før det har blitt ett. kan komme mye bra ut av det hilsen en med erfaring, hehehe
Med gjenomsnittlig 10.000 skilsmisser i året i dette landet ( fant ikke noen tall om samlivsbrudd for ugifte ) så er man et godtroende fjols om man ikke sikrer verdiene sine . Terskelen for brudd er mye lavere nå enn før . http://www.skilsmisse.net/statistikk.asp
Siden jeg føler at du treffer med spikeren i hodet mitt med den kommentaren, så må jeg si meg sterkt uenig. Fjols er man hvis man overhode ikke tenker på hva man skal gjøre med livet, hvordan man skal forsørge familien, men bare lar ting skure og gå, og la ekteskapet gå ad undas. Selv om det siste i seg selv ikke gjør en til fjols.
Jeg giftet meg for noen år siden, med ei som ikke eide all verden. Ingenting faktisk. Jeg er så heldig at jeg har en sunn økonomi og spart penger opp gjennom. Jobber i staten, så er ingen store lønninger som kommer inn på kontoen hver mnd.
Vi skal bygge hus på en tomt som i aller høyeste grad er min. Tar opp felles lån, slik at vi da vil eie 50% hver av huset. Jeg har tenkt på, men det har aldri vært aktuelt å dele opp i mitt og ditt her.
Hver måned sender vi et firesifret beløp for å hjelpe hennes familie i utlandet, og minimum halvparten av dette er mine opptjente og skattebetalte penger. Jeg fører ikke noe regnskap for disse, for meg ville det vært tåpelig og helt mot mine verdier. Kona mi er verdens snilleste, og jeg vet at hvis situasjonen hadde vært omvendt, ville hun gjort akkurat det samme.
Men som sagt mange ganger før, dette er jo opp til hvert enkelt par å finne den beste løsningen for de,.
Jeg venter i spenning på når tråstarter returnerer og oppklarer dette. Er sikkert en del misforståelser ute og går
...men seriøst det er EIGENINNSATSEN til trådstartar der er snakk om her? Altså hans jobb som gjorde at huset blei rimelegare å bygge? Det er altså ikkje huset det er snakk om, men eigeninnsatsen?
Oi, seier nå eg. Eg syns det er.....for å seie det rett ut, skikkelig teit.
Eg veit at min mann ØNSKER at alt skal delast likt ved eit brudd, sjølv om han har bidratt mest økonomisk til sjuande og sist (eg brødfødde han i nokre år først). Vi har to barn, og dei skal ha det bra enten dei er hos meg eller han. Og forøvrig har eg har bore dei fram, har født dei (og eg kan love at den torturen kan ikkje settast pengeverdi på), eg tok nattevåk slik at han som gjekk på jobb fekk sove, eg har også gjort meir husarbeid, fordi han har jobba mykje overtid, etc etc. Han har også hatt langt større grad høve til å gjere karriere enn meg. Korleis kan ein sette pengeverdi på dette da? Eigeninnsats på hus KAN faktisk stemplast med ein pengeverdi, fordi det inngår i søknad om lån til ein bank. Eg syns likevel ikkje det er riktig å ta det med i det store bildet. Å drive Familie AS er eit arbeidsfellesskap der enkelte ting har ein konkret pengeverdi, men andre ikkje. Det er umulig å føre rekneskap på dette. Det er klart at store konkrete verdiar som ein tar med seg inn i eit parnerskap kan vere lurt å ha avtale på, men altså ikkje eigeninnsatsen.
Forøvrig er jo eigeninnsats kompetansebyggande - noko som kan spare ein for kroner og øre seinare i livet (f.eks når ein er blitt single igjen og skal bygge enda eit hus).
...men seriøst det er EIGENINNSATSEN til trådstartar der er snakk om her?
FV har nok svettet like mye i egeninnsats som samboeren kommer til å gjøre på fødestua.. ;D Og han kommer nok til å svette enda mer om samboeren hans leser dette - eller kanskje ikke.
Uansett, Kjersti - det du sier er veldig bra, det gir et helt annet perspektiv. Tenk dersom FV hadde lagt ut problemstillingen sin i et såkalt "kvinneforum" - hadde han fått samme svar som her inne? Neppe. Dette er et mannsdominert forum med tilhørende verdier, og både spørsmål og svar er i grunnen verdispørsmål. Verdien av hennes svangerskap og kommende fødsel er ikke målbar i kroner og øre, likevel - eller nettopp derfor - er det mange som oppfordrer FV til å sikre sine 250.000. FV er redd for å miste disse pengene ved et fremtidig brudd. Han føler at det ikke er rettferdig. Rettferdig? Det er litt av en verden vi lever i. FV, jeg anbefaler deg å lese posten til byggebob, der han snakker om beinhard jobbing, og ikke minst å snakke om dette med samboeren din. Du spør på et byggeforum og du får svar som forventet: "Sørg for at moren til barnet ditt ikke får mer enn hun har krav på, skaff advokat så fort som mulig." Dette handler om deg FV, dine verdier, hvem du er og hvem du vil være i forhold til deg selv og din samboer og deres barn. Deg og dine verdier, du må gjøre det som er rett for deg og din rettferdighet.
Oi, seier nå eg. Eg syns det er.....for å seie det rett ut, skikkelig teit.
Ville det ha vært like "teit", dersom OP valgte å jobbe overtid og for ekstra pengene hyret inn håndverkere? Ikke det? Og forskjellen da var?
Og forøvrig har eg har bore dei fram, har født dei (og eg kan love at den torturen kan ikkje settast pengeverdi på),
Det er beviselig usant. Fødselen og det å bære et barn til termin har man for lengst satt pengebeløp på (det gjør dog ikke erfaringen noe lettere). Videre er det også slik at i motsetning til økonomiske spørsmål er det å føde barn noe utelukkende kvinner kan gjøre.
Å drive Familie AS er eit arbeidsfellesskap der enkelte ting har ein konkret pengeverdi, men andre ikkje. Det er umulig å føre rekneskap på dette. Det er klart at store konkrete verdiar som ein tar med seg inn i eit parnerskap kan vere lurt å ha avtale på, men altså ikkje eigeninnsatsen.
Non sequitur. Hvorfor skal det være en forskjell mellom å ha jobbet overtid i sitt yrke for å betale noen andre for å utføre arbeid på huset, kontra å utføre det arbeidet selv? Hva om ens yrke er da faktisk håndverker -- dersom man jobber hos kunden i X timer og får Y kroner for det, skal det da føres som særeie før inngått partnerskap, men dersom man gjør eksakt den samme jobben i X timer på eget hus, skal man da ikke føre disse Y kronene som særeie?
Eg tenker om eigeninnsats som "det vi slapp å ta lån på". Eg tenker på dette som eit gode - noko ein var i stand til å gjere fordi ein hadde ein jobb som tillot det, ingen barn å følge opp, forkunnskaper nok, fritid nok etc. Dersom alle dei riktige forutsetningane ikkje var på plass kunne ein jo ikkje ha gjort denne eigeninnsatsen. Dei fleste gjer jo eigeninnsats fordi det er smart? Eller fordi dei har fagleg interesse av det, eller fordi dei syns det er gøy? Eller for å spare pengar som gjer at ein i det heile tatt er i stand til å bygge huset. Det er eit gode, som heilt klart fører til blå tommeltottar og sikkert blod og svette også. Men eg ser ikkje at det skal vere riktig at denne innsatsen, denne besparelsen i prosjektet, skal vere ein målbar verdi ovanfor den som ein skal dele huset med. Det kan eg verkeleg ikkje. Og eg kan umulig plukke dine argumenter frå kvarandre, fordi du argumenterer utelukkande ut frå økonomiske verdiar, og slik eg ser det vil eit hus dreie seg om meir enn det. Eg snakkar om pengane det aldri blei noko av, fordi ein av dei to i parforholdet gjorde ein viktig innsats for familien sitt hus. Og sjølv om ungen ikkje var født enda, så vil eg anta at trådstartar har bygd eit hus med plass til familieliv. Eller bygde han det med tanke på at han skulle bu aleine heile livet? Når han sto der og hamra; tenkte han at "dette skal jammen meg ei framtidig kone få betale for"?
Og så forstår eg at markedet for surrogatmødre er hett Kva ligg minuttprisen for pressrier nu for tiden? ;D
Og joda, berre kvinner kan føde, men det betyr jo ikkje det er ingenting verdt? Og igjen snakkar eg ikkje om kroner og øre. Eg snakkar om innsats for familien og livet saman.
Guuu, eg fekk lyst til å linke til denne tråden frå dameforumet mitt....
Og forøvrig har eg har bore dei fram, har født dei (og eg kan love at den torturen kan ikkje settast pengeverdi på),
Det er beviselig usant. Fødselen og det å bære et barn til termin har man for lengst satt pengebeløp på (det gjør dog ikke erfaringen noe lettere). Videre er det også slik at i motsetning til økonomiske spørsmål er det å føde barn noe utelukkende kvinner kan gjøre.
Zotbar1234, er ikke dette en selvmotsigelse? Først sier du at en barnefødsel er økonomi, og så sier du at det ikke er det.
Siden du åpenbart kjenner tallene, kan du dele dem? Hva er verdien av en barnefødsel (i pengebeløp) i Norge? Tidligere i denne tråden sa du at beløpet var "ubetydelig lite" - men kan du vennligst være konkret. Jeg vil gjerne ha det i kroner og øre.
Edit: Ser at Kjersti kom meg i forkjøpet, men jeg vil fortsatt at du svarer, i kroner og øre.
Det ser ut til at mange ikkje har fått med at det avgjerande punktet her er: kom dama inn før eller etter huset?
Om ho gjekk gravid med han sitt born, og bidrog etter emne med husbygginga, kokte middag og vaska klede har ho i alle fall moralsk "krav" på 50 % av verdien på huset.
Om ho kom til "dekka bord", er det noko heilt anna, og ein bør då få takst som han får garantert ved eventuellt brot. Prisen på å gå med born i ettertid har lite med saka å gjere, for alt oss veit er det han som gjer alt av husarbeid, hagearbeid, pass av born etc.
Det som er sikkert, er at om ting skulle skjere seg, har du rikeleg nok å plagast med (fordeling av born, inventar etc) og du kjem garantert til å trenge kvar ei krone for å starte på nytt igjen. Har sjølv vore igjennom dette og veit kor surt det er.
Siden jeg føler at du treffer med spikeren i hodet mitt med den kommentaren, så må jeg si meg sterkt uenig.
Fjols er man hvis man overhode ikke tenker på hva man skal gjøre med livet, hvordan man skal forsørge familien, men bare lar ting skure og gå, og la ekteskapet gå ad undas. Selv om det siste i seg selv ikke gjør en til fjols.
Jeg giftet meg for noen år siden, med ei som ikke eide all verden. Ingenting faktisk. Jeg er så heldig at jeg har en sunn økonomi og spart penger opp gjennom. Jobber i staten, så er ingen store lønninger som kommer inn på kontoen hver mnd.
Vi skal bygge hus på en tomt som i aller høyeste grad er min. Tar opp felles lån, slik at vi da vil eie 50% hver av huset. Jeg har tenkt på, men det har aldri vært aktuelt å dele opp i mitt og ditt her.
Hver måned sender vi et firesifret beløp for å hjelpe hennes familie i utlandet, og minimum halvparten av dette er mine opptjente og skattebetalte penger. Jeg fører ikke noe regnskap for disse, for meg ville det vært tåpelig og helt mot mine verdier. Kona mi er verdens snilleste, og jeg vet at hvis situasjonen hadde vært omvendt, ville hun gjort akkurat det samme.
Men som sagt mange ganger før, dette er jo opp til hvert enkelt par å finne den beste løsningen for de,.
Jeg venter i spenning på når tråstarter returnerer og oppklarer dette. Er sikkert en del misforståelser ute og går
Oi, seier nå eg. Eg syns det er.....for å seie det rett ut, skikkelig teit.
Eg veit at min mann ØNSKER at alt skal delast likt ved eit brudd, sjølv om han har bidratt mest økonomisk til sjuande og sist (eg brødfødde han i nokre år først). Vi har to barn, og dei skal ha det bra enten dei er hos meg eller han. Og forøvrig har eg har bore dei fram, har født dei (og eg kan love at den torturen kan ikkje settast pengeverdi på), eg tok nattevåk slik at han som gjekk på jobb fekk sove, eg har også gjort meir husarbeid, fordi han har jobba mykje overtid, etc etc. Han har også hatt langt større grad høve til å gjere karriere enn meg. Korleis kan ein sette pengeverdi på dette da? Eigeninnsats på hus KAN faktisk stemplast med ein pengeverdi, fordi det inngår i søknad om lån til ein bank. Eg syns likevel ikkje det er riktig å ta det med i det store bildet. Å drive Familie AS er eit arbeidsfellesskap der enkelte ting har ein konkret pengeverdi, men andre ikkje. Det er umulig å føre rekneskap på dette. Det er klart at store konkrete verdiar som ein tar med seg inn i eit parnerskap kan vere lurt å ha avtale på, men altså ikkje eigeninnsatsen.
Syns eg da. ::)
Kona må jo hyre inn håndverkarar ho da.
FV har nok svettet like mye i egeninnsats som samboeren kommer til å gjøre på fødestua.. ;D Og han kommer nok til å svette enda mer om samboeren hans leser dette - eller kanskje ikke.
Uansett, Kjersti - det du sier er veldig bra, det gir et helt annet perspektiv. Tenk dersom FV hadde lagt ut problemstillingen sin i et såkalt "kvinneforum" - hadde han fått samme svar som her inne? Neppe. Dette er et mannsdominert forum med tilhørende verdier, og både spørsmål og svar er i grunnen verdispørsmål. Verdien av hennes svangerskap og kommende fødsel er ikke målbar i kroner og øre, likevel - eller nettopp derfor - er det mange som oppfordrer FV til å sikre sine 250.000. FV er redd for å miste disse pengene ved et fremtidig brudd. Han føler at det ikke er rettferdig. Rettferdig? Det er litt av en verden vi lever i. FV, jeg anbefaler deg å lese posten til byggebob, der han snakker om beinhard jobbing, og ikke minst å snakke om dette med samboeren din. Du spør på et byggeforum og du får svar som forventet: "Sørg for at moren til barnet ditt ikke får mer enn hun har krav på, skaff advokat så fort som mulig." Dette handler om deg FV, dine verdier, hvem du er og hvem du vil være i forhold til deg selv og din samboer og deres barn. Deg og dine verdier, du må gjøre det som er rett for deg og din rettferdighet.
Ville det ha vært like "teit", dersom OP valgte å jobbe overtid og for ekstra pengene hyret inn håndverkere? Ikke det? Og forskjellen da var?
Det er beviselig usant. Fødselen og det å bære et barn til termin har man for lengst satt pengebeløp på (det gjør dog ikke erfaringen noe lettere). Videre er det også slik at i motsetning til økonomiske spørsmål er det å føde barn noe utelukkende kvinner kan gjøre.
Non sequitur. Hvorfor skal det være en forskjell mellom å ha jobbet overtid i sitt yrke for å betale noen andre for å utføre arbeid på huset, kontra å utføre det arbeidet selv? Hva om ens yrke er da faktisk håndverker -- dersom man jobber hos kunden i X timer og får Y kroner for det, skal det da føres som særeie før inngått partnerskap, men dersom man gjør eksakt den samme jobben i X timer på eget hus, skal man da ikke føre disse Y kronene som særeie?
Eg tenker om eigeninnsats som "det vi slapp å ta lån på". Eg tenker på dette som eit gode - noko ein var i stand til å gjere fordi ein hadde ein jobb som tillot det, ingen barn å følge opp, forkunnskaper nok, fritid nok etc. Dersom alle dei riktige forutsetningane ikkje var på plass kunne ein jo ikkje ha gjort denne eigeninnsatsen. Dei fleste gjer jo eigeninnsats fordi det er smart? Eller fordi dei har fagleg interesse av det, eller fordi dei syns det er gøy? Eller for å spare pengar som gjer at ein i det heile tatt er i stand til å bygge huset. Det er eit gode, som heilt klart fører til blå tommeltottar og sikkert blod og svette også. Men eg ser ikkje at det skal vere riktig at denne innsatsen, denne besparelsen i prosjektet, skal vere ein målbar verdi ovanfor den som ein skal dele huset med. Det kan eg verkeleg ikkje. Og eg kan umulig plukke dine argumenter frå kvarandre, fordi du argumenterer utelukkande ut frå økonomiske verdiar, og slik eg ser det vil eit hus dreie seg om meir enn det. Eg snakkar om pengane det aldri blei noko av, fordi ein av dei to i parforholdet gjorde ein viktig innsats for familien sitt hus. Og sjølv om ungen ikkje var født enda, så vil eg anta at trådstartar har bygd eit hus med plass til familieliv. Eller bygde han det med tanke på at han skulle bu aleine heile livet? Når han sto der og hamra; tenkte han at "dette skal jammen meg ei framtidig kone få betale for"?
Og så forstår eg at markedet for surrogatmødre er hett Kva ligg minuttprisen for pressrier nu for tiden? ;D
Og joda, berre kvinner kan føde, men det betyr jo ikkje det er ingenting verdt? Og igjen snakkar eg ikkje om kroner og øre. Eg snakkar om innsats for familien og livet saman.
Guuu, eg fekk lyst til å linke til denne tråden frå dameforumet mitt....
Zotbar1234, er ikke dette en selvmotsigelse? Først sier du at en barnefødsel er økonomi, og så sier du at det ikke er det.
Siden du åpenbart kjenner tallene, kan du dele dem? Hva er verdien av en barnefødsel (i pengebeløp) i Norge? Tidligere i denne tråden sa du at beløpet var "ubetydelig lite" - men kan du vennligst være konkret. Jeg vil gjerne ha det i kroner og øre.
Edit: Ser at Kjersti kom meg i forkjøpet, men jeg vil fortsatt at du svarer, i kroner og øre.
Om ho gjekk gravid med han sitt born, og bidrog etter emne med husbygginga, kokte middag og vaska klede har ho i alle fall moralsk "krav" på 50 % av verdien på huset.
Om ho kom til "dekka bord", er det noko heilt anna, og ein bør då få takst som han får garantert ved eventuellt brot. Prisen på å gå med born i ettertid har lite med saka å gjere, for alt oss veit er det han som gjer alt av husarbeid, hagearbeid, pass av born etc.
Det som er sikkert, er at om ting skulle skjere seg, har du rikeleg nok å plagast med (fordeling av born, inventar etc) og du kjem garantert til å trenge kvar ei krone for å starte på nytt igjen. Har sjølv vore igjennom dette og veit kor surt det er.