sørlandschips Tuesday, August 6, 2013

Greia er at vedkommende har ikke betalt noe på leiligheten, så lurer på hva h*n kan få rett på, dersom forholdet skulle gå i vasken?

Ingen ting. Selv om dere skulle gifte dere er dette din leilighet.

Samboere bør ha en samboerkontrakt.

Rettighetene til kjæresten din til din bolig og dine andre eiendeler er nøyaktig lik null om forholdet tar slutt. På den andre siden har vedkommende ingen formelle forpliktelser om du ikke klarer å betale på lånet ditt.

Enig med Rolfy, kontrakt er fint å ha. Det er vel og ganske vanlig at kjæresten bidrar på lånet som en slags husleie.

sørlandschips Tuesday, August 6, 2013

Greia er at vedkommende har ikke betalt noe på leiligheten, så lurer på hva h*n kan få rett på, dersom forholdet skulle gå i vasken?

Utgangspunktet er at hver av partene eier sine egne ting, både det man har når man starter opp samboerforholdet og det man kjøper underveis.

Rettspraksis er likevel at dette utgangspunktet kan settes litt til side når det gir helt urimelige utslag.  Hvis A ved langvarig og betydelig innsats bidrar til at B kan opparbeide seg formue, så kan A ha rett til noe av denne formuen. 

Jeg anbefaler deg å google litt på temaet.  Du vil finne en god del.  Legg mer vekt på høyesterettsdommer enn på meninger fra et tilfeldig utvalg av anonyme personer på et forum for husbygging.  Du kan for eksempel google etter
  samboere rettigheter leilighet

Her er noen av treffene du vil få da:
http://www.advokatsylte.no/arverett/skifteoppgjor-ved-samlivsbrudd
http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/lovlose-tilstander-for-samboere/
http://www.skilsmisser.no/side.php?id=7

Hvis man bruker litt sunn fornuft vil man i de fleste tilfeller ikke trenge noen samboeravtale.  Lover og rettspraksis er ganske fornuftige.  Et tilfelle man skal passe seg for er når en av partene jobber og sliter for å betale ned lån på noe den andre formelt eier; det skal i dette tilfellet mye nedbetaling og slit til før man får noen delvis eiendomsrett til det man betaler for... 

Det er vanskelig å vite på forhpånd, men dersom det funker en stund og dere har troen på at forholdet vil vare, så er det nok smart å se på løsninger for at den andre etter hvert kjøper seg inn i boligen på ett eller annet vis. Det er neppe noe man bør starte med umiddelbart.

Da min samboer flyttet inn hos meg betalte hun litt husleie til meg, rundt 2000 kroner i måneden. Det var en ganske kortvarig ordning siden vi kjøpte felles bolig etter litt over et års tid.

Uansett om kjæresten din ikke eier noe av boligen din er det ikke rimelig at vedkommende skal bo der helt gratis.

Som Rolfy sier så mener mange at det ikke er rimelig at hun/han skal bo der gratis, samtidig så kan man fra den andre siden se det som "urettferdig" å bidra likt på lån (eller i andre kostnader) men ikke få ta del i verdiøkningen samt at det å bidra på lån strengt tatt er en bedre langsiktig investering enn å fylle kjøleskapet hver måned.

Det smarteste er vel at dere setter snakker åpent om det, for økonomi er vel et velkjent tema for å knekke ellers robuste forhold . På sikt kan man vel se for seg at hun/han kjøper seg inn (og dermed også trer inn som medlånetaker) slik at man deler både fordelene og risikoen som du har som eier. Da forsvinner jo også litt av problemstillingen, og man åpner en helt ny problemstilling ("hva gjør man med leilighet når/hvis/om det blir slutt?").

Folk er så forskjellige på hva de synes er rettferdig (og hvor viktig penger er), at jeg skal ikke komme med noen råd basert på egen erfaring - min personlige mening er vel at så lenge ingen føler seg lurt og begge er sånn relativt greit informert så er det ikke så farlig hva den konkrete løsninga er.

Samlivsøkonomi er ikke alltid enkelt: I motsetning til hva som er populært å mene så er det ikke riktig å fordele eierbrøk etter innskutt egenkapital + gjeld. Dersom den ene parten har 100.000 i EK og 900.000 i lån, mens den andre har 900.000 i EK og kun 100.000 i lån så er det økonomisk korrekte at den andre eier 90% av leiligheten, mens den første eier i henhold til EK-andelen, dvs 10%.

Dette er selvsagt vanskelig å gjennomføre i praksis, men det er faktisk den korrekte måten å gjøre det på.

En samboerkontrakt er greit, slik at ting er klart dersom det blir brudd.

Men jeg må si jeg har lite sans for å finregne på hvor mye den ene skylder den andre og hvem som bor gratis osv. Dersom den ene eier boligen og paret har lyst til å flytte sammen, synes jeg det blir merkelig å regne på hvor mye den andre skal betale i leie eller skyte inn. Fasiten vil da lett kunne bli at samboerskapet eller forholdet går i vasken fordi den ene ikke har råd til å flytte sammen.

Det naturlige synes jeg er å se på hva paret har tilsammen av eiendeler og inntekter og så lever de sammen ut fra det. Ikke før et evt brudd er det naturlig å se på hvem som har skutt inn hva.

Her er jeg litt uenig med deg Rolfy, men det er selvfølgelig avhengig om man ellers har felles økonomi eller ikke.

Hvis du og jeg skulle eie en bolig sammen, altså 50%/50% - så er det vel ikke så farlig for deg hvor jeg har fått pengene fra så lenge jeg oppfyller mine plikter. Altså er det ikke så farlig om jeg har 10/90 EK/Lån eller om jeg har 100% EK (f.eks. arv, et annet særeie) - så lenge jeg svarer for 50% av verdien til deg eller banken. Hvis man løser dette ved å ha felles lån (hvor man trår inn som medlånetaker) så vil man måtte løse dette vha samboerkontrakt eller lignende.

Problemet er vel oftere at man sliter med å sette en fornuftig pris for å tre inn, hvis jeg kjøpte leiligheten i 1990 for 400'000, og den i dag er potensielt verdt 2"400'000 så er det ikke åpenbart til hvilken pris du skal kjøpe deg inn... Skulle leiligheten atpåtil være nedbetalt så er det ikke nødvendigvis noe mindre komplisert.

I oppførsel er jeg nok nærmere T-bone i praksis. Jeg er "heldig" sånn at jeg tjener helt greit, det betydde vel også at jeg om min forrige "vi" endte opp med å kjøpe noe som vi i realiteten kun hadde råd til fordi jeg tjente bedre enn henne. På sikt vel det bety at hun, om alt skulle deles likt, vil ende opp i bunnløs gjeld mens jeg ville opparbeide meg kapital. Sånn tenker i allefall ikke jeg om samliv.

Det er mange tankemodeller som kan komme inn her.

"Vi deler alt likt, både det vi hadde før og det vi skaffer oss imens"
"Bidra etter evne, forbruke etter behov"
"En mann skal sørge for at familien har alt som trengs"
"En jobber, en tar seg av hus og barn.  Begge deler er verdifullt.  Alt vi nedbetaler av gjeld, eller greier å spare, deler vi likt etterpå"
"Mitt er mitt og ditt er ditt"
"Huset er mitt, så du må betale husleie til meg"
"Vi følger lovverket og ferdig med det"
"Du er alt for meg, og jeg greier ikke tenke på praktiske ting nå"
"Slikt er det litt pinlig å snakke om, så vi snakker ikke om det; ting bare skjer"
"Jeg sørger for husrom, og du tar deg av matinnkjøp"
"Jeg tar hånd om økonomien.  Inntektene våre går inn på min konto, og du får husholdningspenger"
"Hvor mye trenger du?"
"Renter er boutgifter så de deler vi; avdrag er sparing så de betaler du"

Det er ikke lett å vite hvilken tankemodell som er "riktig" eller som passer best i hvert enkelt tilfelle. 

Ulike tankemodeller gir ulike forventninger om hvem som eier hvor mye av en leilighet etter et forhold. 

Det er lurt å snakke litt sammen om slikt.  Blir man enig om en ordning som ikke svarer helt til det lovverket har som grunnregel, bør man skrive ned hva man blir enige om.