Står det navn på selger eller er det «gården står for brøyting .

Tolkes det som en personlig avtale kan du ha problem, men vi har f.eks veirett på samme måte med at dette står i skjøtet. På servitutter står det se også hovedbok

En avtale er gyldig, men tinglysning av avtaler er nettopp for å hindre slik usikkerhet som du nevner. Dersom ny eier ikke blir gjort kjent med avtalen kan hen ofte hevde at den ikke gjelder. Derimot, om vedkommende kjente til avtalen, så kan det være vanskeligere å vri seg unna.
Viktige ting bør tinglyses. En bør tenke i et evighetsperspektiv med nye aktører. 

En advokat ringte kollega som solgte et småbruk

Nabo var der redd for at veiretten var personlig at NN hadde gitt YY rett til å kjøre over eiendommen, men jeg så aldri formuleringen

Så teoretisk så eksisterer problemet

På vår hytte har skjøtet gitt oss samme rett som hovedbølet dvs det er ingen tvil.

Å gjere ein slik avtale gjeldende over lengre tid går naturligvis ikkje, dette er kjøp av tjenester og avtalen må jo være basert på at begge parter ser seg tjent med å ha den.
Avtaler om tjenester kan heller ikkje tinglyses så eg trur TS har ei dårlig sak her.

Tinglysning har ingen ting med om den er gyldig eller ikke. Finnes den skriftlig? Da er den gyldig. Men er den mellom TS og gårds/bruksnummer eller mellom TS og forrige eier. Sistnevnte vil medføre at forrige eier fortsatt er ansvarlig. Evt må man kjøpe seg ut av avtalen.

Ein kan ikkje gjere ein avtale om tenester med et gards/bruksnummer, kun med personar eller organisasjonar,
så ein avtale mellom forrige eiger og TS er akkurat det og vil ikkje automatisk blir overført til ny eigar.
Og om det ikkje er oppseiingsfristar og -grunner i avtalen, kan løpande avtaler seies opp med rimelig oppseiingsfrist.

Jo, det kalles "grunnbyrder" eller "realbyrder".

Hvis det er sånn at veien og brønnen ligger på grunneierens eiendom, kan det tenkes at dette er "grunnbyrder" som den til enhver tid eier av eiendommen må oppfylle/respektere. Det er forsåvidt ikke uvanlig at slike avtaler inngås, mot et årlig vederlag.

Men det er litt komplisert. Rettigheter ifm. vei reguleres av veiloven, som gjør at ting ikke nødvendigivs er rett frem.

oblygre Wednesday, January 24, 2024

Ein kan ikkje gjere ein avtale om tenester med et gards/bruksnummer, kun med personar eller organisasjonar,
så ein avtale mellom forrige eiger og TS er akkurat det og vil ikkje automatisk blir overført til ny eigar.

Kan du dokumentere den påstanden? Jeg kjenner til eksempler der nye eiere har måtte kjøpe seg ut av avtaler om tjenesteyting (evigvarende avtale om å hogge og levere gratis ved til en tidligere eier). Det hadde skjedd mange eierskifter i mellomtiden, så avtalen fulgte tydeligvis gården, ikke eieren. 

Husogdus Friday, March 8, 2024

Hvis det er sånn at veien og brønnen ligger på grunneierens eiendom, kan det tenkes at dette er "grunnbyrder" som den til enhver tid eier av eiendommen må oppfylle/respektere. Det er forsåvidt ikke uvanlig at slike avtaler inngås, mot et årlig vederlag.

Veirett og rett til brønn/vannledning/avløp/kabler etc er såkalte realservitutter, som kan og bør tinglyses. (om det er vanlig med et årlig vederlag, eller en engangssum (som med en gitt kapitaliseringsrente kan regnes om til hva det tilsvarer i årlig avkastning) er et annet spørsmål; jeg tror nok det siste, altså en engangsutbetaling, er mest vanlig)

Avtaler om at den til enhver tid gjeldende eier av den tjenende eiendommen i all fremtid også skal vedlikeholde brønnen eller veien, uavhengig av om vedkommende selv bruker den, det tror jeg nok du sliter litt med å få tinglyst. Men i gamle kåravtaler på jordbrukseiendommer kan det finnes mye rart, deriblant avtaler om at tidligere eier skal ha ferdig kappet, kløyvd og tørket ved, eller at ny eier har hele vedlikeholdsansvaret (kanskje også strømregning...) for boligen der gammel eier har livsvarig borett...