Hvis dette blir tvangssalg via tingretten så blir prisen lav, bud må da gjelde for 30(?) dager osv. Kjøpere legger da gjerne bud aldri over 80% av verditakst. Tingretten skal da bestemme om et bud aksepteres. På meg virker det som alle parter bør begynne å tenke rasjonelt slik jeg nevnte over, la oss få vite hvilke summer vi snakker om...
Taksten er 670.000. Men de to som vil ut eier en mindre del enn de andre. De fire som fortsatt vil eie må ut med litt under 30.000 hver for å kjøpe oss ut. I tillegg er dette arv, så takst føles i grunnen riktig. Men vi to som vil ut kan redusere noe.
Det er alså ikke de store summene det er snakk om.. Jo mer vi reduserer summen, jo lavere arv sitter vi igjen med.
Saken er egentlig latterlig, en vil bruke 50-100k på megler og gebyrer til tingretten for hver å spare 10-20k. Du ser dere taper den summen dere krangler om. Ta dere sammen og finn en løsning. Utrolig at dere alt har ønsket å svi av penger på takstmann når beløpene er så veldig små.
Vi ble ikke enige om en pris. Jeg fikk forespeilet 600.000 fra en takstmann i sommer, noe de fire ikke var enige om. Derfor ba vi om takst for å få det dokumentert. De er fortsatt uenig i prisen. Og hvor mye skal vi gå ned i pris for at de ønsker å kjøpe? For hver 70k vi går ned i pris "taper" vi to nesten 6000 hver og de andre fire "sparer" nesten 3000, hver.
Ja, et tvangssalg vil utløse megler og enda mer tap. Så det er i bunn og grunn uaktuelt. Og det vet de andre. Derfor kan de sitte og presse ned prisen. Vi taper arv, og de andre vinner på det.
Verdien er jo ikke noe dere kan realisere til eksterne så jeg mener det må være helt greit å gå ned betydelig i forhold til takst, dere får jo ikje pengene hvis dere tvinger de andre til å selge også. Jeg er redd at når alle trår til med at jeg vil ha mitt holdning så er det med å trigge piggene også hos motparten.
Jeg solgte en 25% andel av en bolig til hovedeier (familie) for noen år siden tør ikke fortelle hvor lavt jeg gikk ... Det var ingen problemer med å få aksept hos kjøper for å si de slik.
Uansett om vi selger til 670k på det åpne markedet eller vi selger vår del til de andre for 670k, så blir vi sittende igjen med det samme. Vi får kun får del.
Jeg tenker at det rettferdige er å selge, så får vi alle dele det vi får for huset - rettmessig andel, riktig nok. Men siden de andre vil beholde og vi ikke klarer å bli enige om pris, hva er da rettferdig? Er det mer rettferdig å selge til 500.000 enn til markedstakst på 670.000? Eller skal vi trekke fra utgifter til megler (billigst) siden de 4 andre må betale megler en gang de bestemmer seg for å selge?
Hva er egentlig rettferdig i en arveprosess der noen vil selge og andre ikke? Hvordan bli enige om sum?
I min verden så betyr familie at vi får glemme dette med millimeterrettferdighet, men for dere så forsvinner jo masse i utgifter ved et salg og disse utgiftene må jo dere også være med på å dekke, så dere taper ikke så mye med å møte de andre litt på veien. Litt godvilje er ofte det som skal til hvis problemer oppstår er min tankegang. Ved salg hvor lege skal dere da holde på ? En salgsprosess på ett år ?
Sett opp det dere taper i omkostninger i hytt og vær og så ser dere om dere ikke kan finne ut at i stede for å kaste disse pengene så kan dere beholde disse i familien på et fornuftig vis ?
Det at dere blir ferdig teller jo også, med salgsprosess så blir dere heller ikke det. Og så må dere når dere har blitt enige være enig om at dere nettopp er det så dere ikke skal gå å male på dette de neste 20årene.
Til Ebe og andre, det kan kanskje være like lurt at ikke alle eie sammen, kanskje kan de gjennom avtale få tilgang til stedet, men at ikke alle eier. Da trenger ikke alle å mene noe når ting skal vedlikeholdes eller oppgraderes.
Som jeg nevnte, så er vi vi to som vil ut villige til gå ned i pris. Men det er jo grense for hvor lavt vi ønsker å gå. Spørsmålet er jo hvor det er rettferdig å møtes.
Det er alså ikke de store summene det er snakk om.. Jo mer vi reduserer summen, jo lavere arv sitter vi igjen med.
Og hvor mye skal vi gå ned i pris for at de ønsker å kjøpe? For hver 70k vi går ned i pris "taper" vi to nesten 6000 hver og de andre fire "sparer" nesten 3000, hver.
Ja, et tvangssalg vil utløse megler og enda mer tap. Så det er i bunn og grunn uaktuelt. Og det vet de andre. Derfor kan de sitte og presse ned prisen. Vi taper arv, og de andre vinner på det.
Hva er rettferdig her?
Jeg solgte en 25% andel av en bolig til hovedeier (familie) for noen år siden tør ikke fortelle hvor lavt jeg gikk ... Det var ingen problemer med å få aksept hos kjøper for å si de slik.
Jeg tenker at det rettferdige er å selge, så får vi alle dele det vi får for huset - rettmessig andel, riktig nok. Men siden de andre vil beholde og vi ikke klarer å bli enige om pris, hva er da rettferdig? Er det mer rettferdig å selge til 500.000 enn til markedstakst på 670.000? Eller skal vi trekke fra utgifter til megler (billigst) siden de 4 andre må betale megler en gang de bestemmer seg for å selge?
Hva er egentlig rettferdig i en arveprosess der noen vil selge og andre ikke? Hvordan bli enige om sum?
Sett opp det dere taper i omkostninger i hytt og vær og så ser dere om dere ikke kan finne ut at i stede for å kaste disse pengene så kan dere beholde disse i familien på et fornuftig vis ?
Det at dere blir ferdig teller jo også, med salgsprosess så blir dere heller ikke det. Og så må dere når dere har blitt enige være enig om at dere nettopp er det så dere ikke skal gå å male på dette de neste 20årene.
Til Ebe og andre, det kan kanskje være like lurt at ikke alle eie sammen, kanskje kan de gjennom avtale få tilgang til stedet, men at ikke alle eier. Da trenger ikke alle å mene noe når ting skal vedlikeholdes eller oppgraderes.