948
19
12
Rettsgrunnlag for eneste ankomstvei til boligeiendom
21
2
Det har dessverre nå oppstått en konflikt med en ny nabo om en veirett over hans eiendom fra min eiendom.
Huset nærmest veien (hus A) var i eier A sitt eie. Foreldrene til mannen, eier A, la oss kalle dem eier B, fikk skilt ut en tomt og kjøpt tomten innerst i veien av eiendommen til høyre for tomten (hus C), og etablerte bolig (hus B) og en vei til boligeiendommen via eiendommen til eier A, sønnen. Dette skjedde på 1950-tallet. Veien som ble etablert er eneste mulige ankomst til huset fra offentlig vei.
Det foreligger ingen skriftlig avtale mellom eier A og eier B om rett til veien, men jeg vil strekke meg langt i å påstå at det foreligger en muntlig avtale om veien. Spesielt siden eier B har brukt penger på å etablere bolig, samt opparbeidet en vei.
Veien ble brukt som gruslagt bilvei uten problemer. Eiendommen til eier B gikk i arv til eier A, og videre i uskriftet bo. Sålangt er ingenting foretatt skriftlig da det i stor grad har skjedd innad i familien.
På 1990-tallet blir eiendommen solgt tilbake til eier av hus C. Det foreligger kun tinglysning av eiendommen, og ikke noe skriftlig avtale om en veirett over hus A. Det var heller aldri eksplisitt gitt beskjed om at eksisterende vei ikke kunnes brukes. Boligen krevde likevel konsesjonssøknad som eksplisitt nevner at hus B, er en boligeiendom med bolighus. Dette vil jeg si taler for at det selvfølgelig tilhører en vei til huset. Det finnes vell knapt hus fra denne tiden hvor man ikke har ankomstvei for blant annet uttrykningskjøretøy ol. Konsesjonen blir innfridd.
Fra 1990-tallet til i frem til i 2022, har veien over hus A blitt brukt, i den grad som forventes uten fast bosettning (i nåde av konsesjon, og kun på sommeren), uten hindring eller insigelser eier av hus C har dermed hatt grunn til å tro at vedkommende har hatt veirett. Det er tydelig opparbeidet en vei med sprengstein i tomtegrensen som tilsier at det foreligger en etablert vei her. Videre har veien blitt holdt åpen (ikke gjengrodd). Hus C har i denne perioden byttet eier 2 ganger. Uten at noen har hatt innvendinger eller gitt beskjed om at veien ikke kan brukes. Nåværende eier, eier fra 2019, satt i 2022 opp ett gjerde i tomtegrensen på tvers av veien. Tydelig for å stenge av veien. Dermed vil jeg si at hendelsen i 2022 er grunnlag for å stoppe en eventuelt hevd.
Det er her tvisten oppstår. Er det noen her som vet hvorvidt dette er en selvsagt sak (enten med hevd, eller med en muntlig avtale mellom de første eierne), eventuelt om den gode troen salget fra 1998 om at det inneholde en veirett kan føre frem til tinglysning av veiretten?
Konsekvensen av at veiretten frafaller er at boligeiendommen (med allerede bygd bolig, som krevde konsesjon) dermed forfaller, og totalt sett mister sin bruksmulighet da det ikke ligger noen hjemmlet mulighet for ankomst til eiendommen om den skulle selges videre eller leies ut for å oppfylle ett krav om boplikt ihht. konsesjon.
Skisse av forholdet:
Huset nærmest veien (hus A) var i eier A sitt eie. Foreldrene til mannen, eier A, la oss kalle dem eier B, fikk skilt ut en tomt og kjøpt tomten innerst i veien av eiendommen til høyre for tomten (hus C), og etablerte bolig (hus B) og en vei til boligeiendommen via eiendommen til eier A, sønnen. Dette skjedde på 1950-tallet. Veien som ble etablert er eneste mulige ankomst til huset fra offentlig vei.
Det foreligger ingen skriftlig avtale mellom eier A og eier B om rett til veien, men jeg vil strekke meg langt i å påstå at det foreligger en muntlig avtale om veien. Spesielt siden eier B har brukt penger på å etablere bolig, samt opparbeidet en vei.
Veien ble brukt som gruslagt bilvei uten problemer. Eiendommen til eier B gikk i arv til eier A, og videre i uskriftet bo. Sålangt er ingenting foretatt skriftlig da det i stor grad har skjedd innad i familien.
På 1990-tallet blir eiendommen solgt tilbake til eier av hus C. Det foreligger kun tinglysning av eiendommen, og ikke noe skriftlig avtale om en veirett over hus A. Det var heller aldri eksplisitt gitt beskjed om at eksisterende vei ikke kunnes brukes. Boligen krevde likevel konsesjonssøknad som eksplisitt nevner at hus B, er en boligeiendom med bolighus. Dette vil jeg si taler for at det selvfølgelig tilhører en vei til huset. Det finnes vell knapt hus fra denne tiden hvor man ikke har ankomstvei for blant annet uttrykningskjøretøy ol. Konsesjonen blir innfridd.
Fra 1990-tallet til i frem til i 2022, har veien over hus A blitt brukt, i den grad som forventes uten fast bosettning (i nåde av konsesjon, og kun på sommeren), uten hindring eller insigelser eier av hus C har dermed hatt grunn til å tro at vedkommende har hatt veirett. Det er tydelig opparbeidet en vei med sprengstein i tomtegrensen som tilsier at det foreligger en etablert vei her. Videre har veien blitt holdt åpen (ikke gjengrodd). Hus C har i denne perioden byttet eier 2 ganger. Uten at noen har hatt innvendinger eller gitt beskjed om at veien ikke kan brukes. Nåværende eier, eier fra 2019, satt i 2022 opp ett gjerde i tomtegrensen på tvers av veien. Tydelig for å stenge av veien. Dermed vil jeg si at hendelsen i 2022 er grunnlag for å stoppe en eventuelt hevd.
Det er her tvisten oppstår. Er det noen her som vet hvorvidt dette er en selvsagt sak (enten med hevd, eller med en muntlig avtale mellom de første eierne), eventuelt om den gode troen salget fra 1998 om at det inneholde en veirett kan føre frem til tinglysning av veiretten?
Konsekvensen av at veiretten frafaller er at boligeiendommen (med allerede bygd bolig, som krevde konsesjon) dermed forfaller, og totalt sett mister sin bruksmulighet da det ikke ligger noen hjemmlet mulighet for ankomst til eiendommen om den skulle selges videre eller leies ut for å oppfylle ett krav om boplikt ihht. konsesjon.
Skisse av forholdet:
På den måten er jeg med størst sannsynlighet helt avhengig av den veien uten at det går utover min eiendomsrett i dette tilfellet. Det vil med andre ord være mer belastende for min eiendomsrett at eiendommen er ubrukelig (og eksisterende hus, som også er blitt holdt vedlike og er påkostet ting som brønnborring ol.) i god tro om at det foreligger en veirett der, enn at naboen må ha sette av 3-4 meter ekstra med bilvei på eiendommen sin, mot at jeg kan kjøre på samme vei som han, og dele på kostnadene av veivedlikeholdet.
Er dette i det hele tatt en del av en slik vurdering?
Tror du jordskifteretten dømme meg til å anlegge en helt ny vei ned til eiendommen med hus C da jeg står som eier av begge eiendommene? Det er LNF-området og blant annet fulldyrka jord her mellom B og C som måtte blitt lagd vei over. Eller vil det være så urimelig å gjøre når det allerede er en anlagt vei mellom A og B? og det i utgangspunktet er 2 forskjellige boligeiendommer?
Så kjøper B og finner ut at det er billigere å legge vei over sønnens tomt A, enn å klatre opp forbi C?
Når ingenting er avtalt mellom A og B og B kan få veiutløsning over avgivende tomt C, skal da ny eier av A akseptere «unødvendig vei over sin tomt?
Jeg er enig i at der synes fornuftig at B beholder vei over A, men regelverket er jeg usikker på.
Uavhengig av hevd, og såkalt tålt bruk, så virker det jo helt hull i hodet om eiendommen B er etablert som bolighus, med lov til å etablere vei over A. Ved salg, plutselig skal få rettighet til å etablere vei over C. Potensielt mot nåværende eier av C sin vilje, og også mot den eieren som skilte ut tomten i utgangspunktet.
Utover dette, så er det som sagt LNF området, og området mellom B og C er skrånet beite for husdyr, som kan være problematisk å etablere vei gjennom ihht. regelverk for vei (septikkbil osv.). Videre er eneste MULIGE aktuelle trasè over fylldyrket mark. Som i utgangspunktet har byggeforbud.
All fornuft tilsier at dette ville endt med at veien forblir over A, enten med å hevde veiretten ELLER ved at jordskifteretten dømmer ekspropriasjon av veiretten over A ihht. veiloven.
Vil bare få litt synspunktet til andre her som sagt. Om det er noe jeg umiddelbart ikke ser for meg.
Fant forøvrig en litt snasen sak i skylddelingsforretningen som ble gjort.
Det står følgende:
> Det må ikkje stiftas bruksrett eller servitutt i skyldskifte utan at heftet er vedteke skritfleg av den som har grunnboksheimel
Dette er utdrag fra https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1909-08-20-2, § 5, fjerde avsnitt.
Dette taler slik jeg ser det sterkt for at en bruksrett ikke kan utløses mot tomt C.
Fellende bevis er klare historiske flyfoto, samt vitneforklaringer om at det er en etablert vei til boligen. Samt formulering i gammel avtale som gir nåværende eir av B god tro til at veiretten følger med (uten direkte avtale om veirett). Således kan vitne forklare at bruken ikke heller har opphørt etter overdragelsen. Saken dreier seg om en hevdet veirett av eneste lovlige ankomstvei og dermed står også veien med klart rettsvern på lik linje med tinglysning i grunnboken. Det er også notert at kjøper av A må anses å hatt en undersøkelsesplikt mtp. kjøpet da veien finnes på alle eiendomskart samt er godt synlig i terrenget. Tap av formuesverdi på eiendom A er dermed tillagt liten vekt og er trolig allerede bakt inn i salgsprisen.