I teorien skal en dampsperre være 100 % tett, men i praksis er det vel umulig, hva? Eksempel: Man setter opp dampsperre i taket og fester så takplater. Men på grunn av små avvik i takbjelkene vil det enkelte steder være sånn at platen er stiftet/skrudd mens det blir en millimeter avstand mellom takplaten og bjelken. Da blir det jo et punkt som ikke er 100 % tett, siden takplaten ikke klemmer plasten helt inntil bjelken. Tilsvarende ved montering av innvendig panel på veggen på stendere med dampsperre på.

Og over tid bli det hele enda verre fordi man setter opp en hylle eller et bilde og så tar man det ned igjen eller flytter det. Og da sparkler man hullet på utsiden, men dampsperra vil fortsatt ha et hull, særlig hvis det er hengt opp mellom stenderne (som de aller fleste bilder og lignende er).

Betyr ikke dette at egentlig er det med tette dampsperrer litt hysteri fordi de i praksis aldri blir helt tette?  Kjør debatt! (I verdens rikeste land!)

Jeg har selv gått til nærmest ytterligheter med teip og klemlister i huet og ræva (det var ekstra vondt i ræva...) for å få mest mulig tett dampsperre i hytta (som nå får 20 cm isolasjon, med inntrukket dampsperre med 15 cm isolasjon på utsiden og alt det elektriske i et eget 68 mm lag som ikke punkterer sperra), men jeg lurer på om jeg kanskje er blitt litt vel paranoid når jeg banner over at det er en teoretisk mulighet for at det ikke er 110 % tett blant annet i overgangen mellom skråtak og sidevegg, der det nødvendigvis er blitt en liten brett på plasten under klemlista.