Dette med å slippe ned grafittstavene er kanskje for å hurtig bremse en "criticality excursion". Altså dempe at kjedereaksjonen løper løpsk.
Grunnen til at det ikke lenger er vann rundt de brukte brenselsstavene tror jeg rett og slett er fordi det har fordampet. De har ikke strøm og lemper vann for hånd...
> De første stavene som ble brukt i sverige ligger enda på avkjøling visst.
Ja, det står på Wikipedia at brukt brensel avgir 1kW per tonn etter ti år. Svenskene driver vel og krangler akkurat nå om hvor de skal gjøre av brenselet etter at avkjølingen er ferdig.
Hvis de lemper vann for hånd, og det sies at helikopter ikke funker....da spør jeg meg selv om hvor mye strøm de trenger? Fyr opp noen aggregater og man får gjort mer enn med hendene. Det er vel egentlig snakk om å få strøm til kjølesystemene.
Nå har jo denne krisen i Fukushima pågått i mange dager, er det ikke mulig å stoppe hele prosessen når den er satt i gang? Tenker på det siden de fortsatt snakker om nedsmelting, så må det vel være fordi man ikke kan stoppe prosessen?
Som man skjønner, så aner ikke jeg hvordan et atomkraftverk fungerer annet enn at radioaktivt materiale utfører en prosess som lager mye varme og trenger kjøling..
Det går fint an å stoppe et atomkraftverk.
Uran fisjonerer (kjernen splates og danner andre mindre gunnstoffer). For å spalte en Urankjerne trengs det et nøytron. Når en Urankjerne spaltes sendes det ut nøytroner. Vi kan dermed få en kjedereaksjon; spaltede urankjerner sender ut nøytroner som bidrar til å spalte andre urankjerner osv. Når en uranklump kommer over en viss størrelse (kritisk masse) kan kjedereaksjonen løpe løpsk. En atombombe fungerer ved å ka flere uranklumper under kritisk masse ett stykke fra hverandre. Ved hjelp av litt sprengstoff kan disse småklumpene sendes sammen i en stor klump som er større enn kritisk masse, og vi får en eksplosiv kjedereaksjon med en enorm energiavgivelse.
I et urankraftverk har man noen brenselstaver av uran som er godt under kritisk masse. Men de står likevel og avgir store mengder energi. Kjedereaksjonene kan dempes ved å putte inn noen materialer som absorberer nøytronene mellom stavene. Problemet er når det blir så varmt at selve uranmetallet smelter; da flyter det ned på bunn og samles i en stor klump som potensielt kan nærme seg kritisk masse. Er det mye nok uran til stede kan vi i verste tilfellet få en atombombelignende effekt.
I hydrogenbomber brukes ”vanlige atombomber” som fenghetter for å få høy nok temperatur til å starte fusjonsprosessen i hydrogen. Når det trengs så vanvittige temperaturer (10 mill C) for å starte fusjonsprosessene, spørs det om det blir aktuelt med kald fusjon med det første…
Angående Thorium så fugerer det på en annen måte en Uran. Thorium sender ikke ut nøytroner når det spaltes, og vi kan derfor ikke få en selvopprettholdene kjedereaksjon i Thorium. Thorium trenger en ekstern nøytronkilde for å kunne spaltes. Ved å skru av en eksterne nøytrontilførselen skrur man av hele Thoriumspaltingen umiddelbart. Det er derfor det er så bra med Thoriumkraftverk; de kan skrus av umiddelbart. Men det trengs som sagt mye forskning for å finne en nøytrongenerator som kan fungere til kraftverkformål. Nøytronkilden er ikke noe som selges på Biltema for å si det slik…
Det er ikke så enkelt å stoppe et atomkraftverk som bare å slå av.
En ting er at den radioaktive strålingen ødelegger cellene i et menneske slik at ved ekstrem stråling så brytes cellene ned i løpet av minutter/timer.
Når en får nedsmeltingsprosesser som gjør at prosesser akselereres så øker den radioaktive strålingen kraftig og da er strålingen så sterk at den ødelegger all elektronikk i løpet av noen få døgn. Det er derfor grunn til å anta at alle styringssystemer i disse kraftverkene hvor det har vært eksplosjoner har blitt utsatt for så mye stråling nå at elekronikken ikke fungerer lenger.
Da er det ikke snakk om EMP men nedbryting på grunn av radioaktiv stråling. Ekstrem radioaktiv stråling er så nedbrytende at det er vanskelig å forestille seg det om en ikke har hatt mulighet til å se rapporter fra slike situasjoner som Tjernobyl.
Utenfor reaktoren i Tjernobyl var strålingen så sterk at selv med de beste draktene fikk nervesystemet følbare skader etter 20 sekunder i sonen. De som har gått inn i Japan for å stanse reaktorene er fullstendig klare over at de kommer til å dø i løpet av noen dager. Det forteller noe om hvilken katastrofe de er klar over at er i ferd med å skje.
Det er ikke bare å skru av en reaktor som er løpsk.
Reaktorer er lette å sette av. Null problem. Reaktorene var av. Den ene reaktoren hadde vært av lenge, flere uker.
Problemet er at selv om du stopper uran fisjonsprosessen som krever nedbremsete nøytroner kan man ikke stoppe "selvfisjon" av fisjons- og fisjonsbiproduktene. Disse utvikler en voldsom varme den første tiden og må kjøles ned. (Dvs årevis) Når kjølingen ikke virker koker det over, og resultatet har vel alle sett.
Det man ser sprenge kraftverket er kun energi fra radioaktivitet. Tenk hvor lit enerfi det skal til for å endre DNA.
Det er ikke så enkelt å stoppe et atomkraftverk som bare å slå av.
Et thoriumkraftverk kan skrus av umidelbart ved å skru av nøytrontilførselen. Et Urankraftverk kan ikke skrus av, men aktiviteten kan lett reduseres til et minimum ved å trekke ut uranstavene eller tilføre store mengder stråleskjermende materiale (wolfram,"utarmet uran" eller lignende) og nøytronmoderatorer som feks "tungtvann". Her er det snakk om mekanisk design på reaktoren. Problemet i Japan er at det er forholdsvis gammel teknologi som var avhengig av kjølesystemet, men det går også an å kontrollere ved andre tiltak enn kjøling.
Når en får nedsmeltingsprosesser som gjør at prosesser akselereres så øker den radioaktive strålingen kraftig og da er strålingen så sterk at den ødelegger all elektronikk i løpet av noen få døgn. Det er derfor grunn til å anta at alle styringssystemer i disse kraftverkene hvor det har vært eksplosjoner har blitt utsatt for så mye stråling nå at elekronikken ikke fungerer lenger.
Det finnes mye elektronikk som tåler ekstreme stråledoser. Såkalt Rad-Hard elektronikk brukes blant annet i satelitter og annet romutstyr. Honeywells HTSOI4 prosess er et godt eksempel på dette og har vært på markedet for andre enn NASA i mange år. Jeg jobber med denne typen elektronikk på grunn av at bieffekten til slik elektronikk er at den også tåler høy temperatur. Vi har hatt elektronikk stående på 250C i årevis (til permanent installasjon i oljereservoar). I tillegg til SOI er også SiC en god kandidat til elektronikk som tåler ekstreme stråledoser (og temperaturer), men det er ikke like kommersielt tilgjengelig ennå (utenom transistorer, dioder og slikt).
Problemet i Japan er at det er forholdsvis gammel teknologi som var avhengig av kjølesystemet, men det går også an å kontrollere ved andre tiltak enn kjøling.
Hvilke andre meotoder? Det tar 5-7 år etter bruk før brenselstavene er kalde nok til ikkje å trenge kjøling. Sjølve uranspaltinga stoppa umiddelbart da kontrollstavane vart kjørt inn rundt eit sekund etter jordskjelvet, så uranspaltinga er ikkje problemet, det er alle restfisjonsprodukta som er.
Grunnen til at det ikke lenger er vann rundt de brukte brenselsstavene tror jeg rett og slett er fordi det har fordampet. De har ikke strøm og lemper vann for hånd...
> De første stavene som ble brukt i sverige ligger enda på avkjøling visst.
Ja, det står på Wikipedia at brukt brensel avgir 1kW per tonn etter ti år. Svenskene driver vel og krangler akkurat nå om hvor de skal gjøre av brenselet etter at avkjølingen er ferdig.
Står litt om decay heat her: http://en.wikipedia.org/wiki/Decay_heat
Det går fint an å stoppe et atomkraftverk.
Uran fisjonerer (kjernen splates og danner andre mindre gunnstoffer). For å spalte en Urankjerne trengs det et nøytron. Når en Urankjerne spaltes sendes det ut nøytroner. Vi kan dermed få en kjedereaksjon; spaltede urankjerner sender ut nøytroner som bidrar til å spalte andre urankjerner osv.
Når en uranklump kommer over en viss størrelse (kritisk masse) kan kjedereaksjonen løpe løpsk. En atombombe fungerer ved å ka flere uranklumper under kritisk masse ett stykke fra hverandre. Ved hjelp av litt sprengstoff kan disse småklumpene sendes sammen i en stor klump som er større enn kritisk masse, og vi får en eksplosiv kjedereaksjon med en enorm energiavgivelse.
I et urankraftverk har man noen brenselstaver av uran som er godt under kritisk masse. Men de står likevel og avgir store mengder energi. Kjedereaksjonene kan dempes ved å putte inn noen materialer som absorberer nøytronene mellom stavene. Problemet er når det blir så varmt at selve uranmetallet smelter; da flyter det ned på bunn og samles i en stor klump som potensielt kan nærme seg kritisk masse. Er det mye nok uran til stede kan vi i verste tilfellet få en atombombelignende effekt.
I hydrogenbomber brukes ”vanlige atombomber” som fenghetter for å få høy nok temperatur til å starte fusjonsprosessen i hydrogen. Når det trengs så vanvittige temperaturer (10 mill C) for å starte fusjonsprosessene, spørs det om det blir aktuelt med kald fusjon med det første…
Angående Thorium så fugerer det på en annen måte en Uran. Thorium sender ikke ut nøytroner når det spaltes, og vi kan derfor ikke få en selvopprettholdene kjedereaksjon i Thorium. Thorium trenger en ekstern nøytronkilde for å kunne spaltes. Ved å skru av en eksterne nøytrontilførselen skrur man av hele Thoriumspaltingen umiddelbart.
Det er derfor det er så bra med Thoriumkraftverk; de kan skrus av umiddelbart. Men det trengs som sagt mye forskning for å finne en nøytrongenerator som kan fungere til kraftverkformål. Nøytronkilden er ikke noe som selges på Biltema for å si det slik…
Egenproduserte sketsjer på youtube: http://www.youtube.com/user/Powermaniac1520#p/u
En ting er at den radioaktive strålingen ødelegger cellene i et menneske slik at ved ekstrem stråling så brytes cellene ned i løpet av minutter/timer.
Når en får nedsmeltingsprosesser som gjør at prosesser akselereres så øker den radioaktive strålingen kraftig og da er strålingen så sterk at den ødelegger all elektronikk i løpet av noen få døgn. Det er derfor grunn til å anta at alle styringssystemer i disse kraftverkene hvor det har vært eksplosjoner har blitt utsatt for så mye stråling nå at elekronikken ikke fungerer lenger.
Da er det ikke snakk om EMP men nedbryting på grunn av radioaktiv stråling. Ekstrem radioaktiv stråling er så nedbrytende at det er vanskelig å forestille seg det om en ikke har hatt mulighet til å se rapporter fra slike situasjoner som Tjernobyl.
Utenfor reaktoren i Tjernobyl var strålingen så sterk at selv med de beste draktene fikk nervesystemet følbare skader etter 20 sekunder i sonen. De som har gått inn i Japan for å stanse reaktorene er fullstendig klare over at de kommer til å dø i løpet av noen dager. Det forteller noe om hvilken katastrofe de er klar over at er i ferd med å skje.
Det er ikke bare å skru av en reaktor som er løpsk.
Problemet er at selv om du stopper uran fisjonsprosessen som krever nedbremsete nøytroner kan man ikke stoppe "selvfisjon" av fisjons- og fisjonsbiproduktene. Disse utvikler en voldsom varme den første tiden og må kjøles ned. (Dvs årevis) Når kjølingen ikke virker koker det over, og resultatet har vel alle sett.
Det man ser sprenge kraftverket er kun energi fra radioaktivitet. Tenk hvor lit enerfi det skal til for å endre DNA.
Et thoriumkraftverk kan skrus av umidelbart ved å skru av nøytrontilførselen. Et Urankraftverk kan ikke skrus av, men aktiviteten kan lett reduseres til et minimum ved å trekke ut uranstavene eller tilføre store mengder stråleskjermende materiale (wolfram,"utarmet uran" eller lignende) og nøytronmoderatorer som feks "tungtvann". Her er det snakk om mekanisk design på reaktoren.
Problemet i Japan er at det er forholdsvis gammel teknologi som var avhengig av kjølesystemet, men det går også an å kontrollere ved andre tiltak enn kjøling.
Egenproduserte sketsjer på youtube: http://www.youtube.com/user/Powermaniac1520#p/u
Det finnes mye elektronikk som tåler ekstreme stråledoser. Såkalt Rad-Hard elektronikk brukes blant annet i satelitter og annet romutstyr. Honeywells HTSOI4 prosess er et godt eksempel på dette og har vært på markedet for andre enn NASA i mange år. Jeg jobber med denne typen elektronikk på grunn av at bieffekten til slik elektronikk er at den også tåler høy temperatur. Vi har hatt elektronikk stående på 250C i årevis (til permanent installasjon i oljereservoar).
I tillegg til SOI er også SiC en god kandidat til elektronikk som tåler ekstreme stråledoser (og temperaturer), men det er ikke like kommersielt tilgjengelig ennå (utenom transistorer, dioder og slikt).
Egenproduserte sketsjer på youtube: http://www.youtube.com/user/Powermaniac1520#p/u
Hvilke andre meotoder? Det tar 5-7 år etter bruk før brenselstavene er kalde nok til ikkje å trenge kjøling. Sjølve uranspaltinga stoppa umiddelbart da kontrollstavane vart kjørt inn rundt eit sekund etter jordskjelvet, så uranspaltinga er ikkje problemet, det er alle restfisjonsprodukta som er.