Det er vel kanskje der en del forhold skiller seg. At man enten tenker på at man gir noe til partneren, eller at man tenker hva man totalt har sammen. Jeg betaler mye mer enn min partner på alt vi har, men ville ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg eier mer enn henne (noe jeg juridisk heller ikke gjør). Vi skaper sammen noe, og som nevnt over er det reisen dit som betyr noe.
Dersom dette ikke er noe for dere, kjøpes tomten først. Men et parforhold med to separate lån er nå litt snodig. Men TS har ikke sagt noe om alder etc. Kan se ting annerledes dersom den ene har mye med inn og den andre ikke. En gratis tomt her i strøket har en verdi på 5 mil, så da kan man jo reflektere litt. Snakker vi noen hundre tusen er det ikke der jeg ville startet. Kanskje med refleksjon over forholdet. Det å bygge hus koster, og da snakker jeg ikke bare penger.
Edit: skal sies at min økonomi dels også skylles valg min bedre halvdel har tatt. Ting hun har satt til side, eller bidratt indirekte til.
Støtter! Akkurat samme situasjon her. Jeg kom inn med mer, tjener mer og har arvet mer, men alt er vårt, 50-50. Hun har "ofret" mtp barn og karriere i småbarnsfasen, når jeg har jobbet mer. Man bidrar med det man har, og er large. Det er bare penger, familie er familie.
Synes alle rådene her fremmer ett synspunkt om at dersom man skilles er det som venner og vel forlikte.
Det kan vel synes som at det ikke alltid er tilfellet, og at det derfor kan bære verdt å gjøre en del tanker rundt det for å finne den løsningen som passer en selv.
Og det er ikke sånn at loven sier at man eier 50/50 når man går fra hverandre. Arv og det man hadde med seg inn i ekteskapet tilhører den parten. Det man opparbeider seg under ekteskapet skal fordeles 50/50.
Som samboere uten felles barn stiller dårligere rettsmessige dersom man ikke har skrevet noen samboer kontrakt om hvordan det skal fordeles. Da kan det være hvem som har betalt lånet som står som eier, mens samboer eier kun maten som er spist opp eller strømmen som er brukt.
Jeg er helt enig at man skal tilstrebe å eie tingene sammen med en form for felles økonomi, hvertfall for de store tingene. Men når man starter opp å bygge denne kapitalen kan det være fornuftig at den ene kjøper seg inn, enten at man deler tomteprisen på to og deretter betaler etter en fordelingsnøkkel basert på inntekt under byggingen.
Det er vel kanskje der en del forhold skiller seg. At man enten tenker på at man gir noe til partneren, eller at man tenker hva man totalt har sammen. Jeg betaler mye mer enn min partner på alt vi har, men ville ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg eier mer enn henne (noe jeg juridisk heller ikke gjør). Vi skaper sammen noe, og som nevnt over er det reisen dit som betyr noe.
Dersom dette ikke er noe for dere, kjøpes tomten først. Men et parforhold med to separate lån er nå litt snodig. Men TS har ikke sagt noe om alder etc. Kan se ting annerledes dersom den ene har mye med inn og den andre ikke. En gratis tomt her i strøket har en verdi på 5 mil, så da kan man jo reflektere litt. Snakker vi noen hundre tusen er det ikke der jeg ville startet. Kanskje med refleksjon over forholdet. Det å bygge hus koster, og da snakker jeg ikke bare penger.
Edit: skal sies at min økonomi dels også skylles valg min bedre halvdel har tatt. Ting hun har satt til side, eller bidratt indirekte til.
Er mye enig, jeg tolket det slik at TS hadde en tomt i bakhånd fra før. Altså kom inn i forholdet med den (selv ol formalitetene ble gjort med partner). Men mulig jeg misforstod her.
Vi har også lit skjevt fordelt inntekt, og den som tjener mest betaler lik større andel av felleskostnader.
I fare for å bli kvinneguiden her: Yt etter evne, få etter behov
Men ingenting er rett frem her i livet. Når ene parten bruker mer enn den andre, på bil eller verktøy eller klær eller frisør, kan ting fort bli surt.
Enkelte parhold krever skilt økonomi, andre foretrekker det selv om det ikke trengs. Det er ikke noen fasit.
Selv har vi felles lønnskonto, felles brukskonto, felles sparekonto, selv om vi kom "skjevt" inn i det. Hvis det skulle skje noe en gang, har jeg ingen andre tanker enn å dele likt for likt. Skulle det skje noe etter barna har blitt voksne og har flyttet ut, håper jeg vi er i en slik økonomisk situasjon at alt som "var med tidligere" har blitt vasket vekk i løpet av årene.
Med felles barn ser jeg det ikke som noen annen mulighet enn å skilles som venner og vel forlikte, uansett hva som skjer, men her er ikke alle enige dessverre.
For parhold med skjev inntekt og egne ønsker og behov, kan en %-del til felles ting være en løsning. Begge betaler inn lik %, så kan den som tjener godt nyte godt av sitt overskytende, og begge parter kan bruke som de vil uten noen sure miner.
Konkret for TS kan det jo hende at det er et ønske om å beholde hus ved et evt brudd, siden det ligger på familiegården, og da trengs så mye "egenkapital" som mulig.
Uten bakgrunn for spørsmålet, er det vanskelig å gi råd. Er bakgrunnen ulikt forbruksmønsker, kan det være hensiktsmessig med "hvert sitt lån". Er det et helt nytt parforhold, skjer kanskje ting litt for fort? Er det et ønske om "så mye som mulig til meg selv", burde TS kanskje gå inn i seg selv. Eller er det bare lurt å være litt realistisk, og se rundt seg og se at ting skjærer seg, og ikke alt blir som planlagt, og forberede seg på det.
Begynn med å se på hvor stor verdi denne tomten egentlig har, og om det er verdt å starte husdrømmen på denne måten eller ikke.
Støtter! Akkurat samme situasjon her. Jeg kom inn med mer, tjener mer og har arvet mer, men alt er vårt, 50-50. Hun har "ofret" mtp barn og karriere i småbarnsfasen, når jeg har jobbet mer. Man bidrar med det man har, og er large. Det er bare penger, familie er familie.
Det kan vel synes som at det ikke alltid er tilfellet, og at det derfor kan bære verdt å gjøre en del tanker rundt det for å finne den løsningen som passer en selv.
Og det er ikke sånn at loven sier at man eier 50/50 når man går fra hverandre. Arv og det man hadde med seg inn i ekteskapet tilhører den parten.
Det man opparbeider seg under ekteskapet skal fordeles 50/50.
Som samboere uten felles barn stiller dårligere rettsmessige dersom man ikke har skrevet noen samboer kontrakt om hvordan det skal fordeles.
Da kan det være hvem som har betalt lånet som står som eier, mens samboer eier kun maten som er spist opp eller strømmen som er brukt.
Jeg er helt enig at man skal tilstrebe å eie tingene sammen med en form for felles økonomi, hvertfall for de store tingene. Men når man starter opp å bygge denne kapitalen kan det være fornuftig at den ene kjøper seg inn, enten at man deler tomteprisen på to og deretter betaler etter en fordelingsnøkkel basert på inntekt under byggingen.
Er mye enig, jeg tolket det slik at TS hadde en tomt i bakhånd fra før. Altså kom inn i forholdet med den (selv ol formalitetene ble gjort med partner). Men mulig jeg misforstod her.
Vi har også lit skjevt fordelt inntekt, og den som tjener mest betaler lik større andel av felleskostnader.
Yt etter evne, få etter behov
Men ingenting er rett frem her i livet. Når ene parten bruker mer enn den andre, på bil eller verktøy eller klær eller frisør, kan ting fort bli surt.
Enkelte parhold krever skilt økonomi, andre foretrekker det selv om det ikke trengs. Det er ikke noen fasit.
Selv har vi felles lønnskonto, felles brukskonto, felles sparekonto, selv om vi kom "skjevt" inn i det. Hvis det skulle skje noe en gang, har jeg ingen andre tanker enn å dele likt for likt. Skulle det skje noe etter barna har blitt voksne og har flyttet ut, håper jeg vi er i en slik økonomisk situasjon at alt som "var med tidligere" har blitt vasket vekk i løpet av årene.
Med felles barn ser jeg det ikke som noen annen mulighet enn å skilles som venner og vel forlikte, uansett hva som skjer, men her er ikke alle enige dessverre.
For parhold med skjev inntekt og egne ønsker og behov, kan en %-del til felles ting være en løsning. Begge betaler inn lik %, så kan den som tjener godt nyte godt av sitt overskytende, og begge parter kan bruke som de vil uten noen sure miner.
Konkret for TS kan det jo hende at det er et ønske om å beholde hus ved et evt brudd, siden det ligger på familiegården, og da trengs så mye "egenkapital" som mulig.
Uten bakgrunn for spørsmålet, er det vanskelig å gi råd. Er bakgrunnen ulikt forbruksmønsker, kan det være hensiktsmessig med "hvert sitt lån". Er det et helt nytt parforhold, skjer kanskje ting litt for fort? Er det et ønske om "så mye som mulig til meg selv", burde TS kanskje gå inn i seg selv. Eller er det bare lurt å være litt realistisk, og se rundt seg og se at ting skjærer seg, og ikke alt blir som planlagt, og forberede seg på det.
Begynn med å se på hvor stor verdi denne tomten egentlig har, og om det er verdt å starte husdrømmen på denne måten eller ikke.