For ordens skyld, nå tenker jeg på kontrakter og avtaler på generelt grunnlag. Ikke nødvendigvis bygging av hus, men også mindre typer håndverkertjenester eller annet.
For all del så tror jeg de fleste forbrukere bruker mer tid ved inngåelse av kontrakt for bygging av hus enn om et bad skal rehabiliteres, der sistnevnte som oftest foregår uten en skriftlig avtale mellom partene.
Det blir helt feil om forbrukere skal ha detaljkunnskap om utførelsen for å kunne gi gode nok spesifikasjoner som gir det sluttresulatet som ønskes. I utgangspunktet bør den profesjonelle part selv inneha den nødvendige kunnskapen til å sikre god fagmessig utførelse, og tydeligjøre hvilke konsekvenser ulike valg kan ha på sluttresultatet, etc. Å bygge et helt hus er komplisert, til og med å rehabilitere et bad, men er det for mye å forlange at dersom detaljert spesifikasjon mangler for deler av en jobb så kan man ihvertfall forvente at utførende ikke velger en dårlig løsning. Med en dårlig løsning mener jeg noe som kan ha negativ effekt på sluttresultatet.
Prøver generalisere noe som ikke nødvendigvis er enkelt å generalisere. Jeg sier ikke at alle håndverkere nødvendigvis velger en dårlig løsning, men dersom vedkommende gjør det så er det alt for enkelt å si at oppdragsgiver ikke spesifiserte utførelsen godt nok. Hvor er god forretningsskikk da? Med god forretningskikk mener jeg "alle oppdrag skal planlegges og gjennomføres slik at kundenes interesser og forventninger ivaretas på en faglig og forretningsmessig korrekt og trygg måte både hva gjelder kvalitet, tid og pris" (nelfo.no). Hva med tryggheten til oppdragsgiver?
F.eks. en oppdragsgiver har definert at det skal være fall mot sluk på badegulvet (dette er riktig nok regulert av TEK med REN). Sluttresultat har korrekt fall mot sluk fra en retning, men mangler fullstendig fall fra alle andre retninger (tilnærmet flatt gulv men likevel helliing, feks. 1:800 istedenfor 1:50 som TEK m/REN). Utførende hevder så at oppdragsgiver aldri spesifiserte fallforholdet, dessuten så er det tilfredstillende fall fra en retning, så vedkommende skjønner ikke problemet.
Et eksempel til: Et bad skal utvides og i utvidelsen er det nødvendig å bygge opp gulvhøyden pga nivåforskjell med gammelt bad. Kunden sier at gulvhøyden må bygges opp før varmekabler legges, men spesifiserer aldri hva slags materialer som skal brukes. Murer velger å bruke en isolerende støp uten å sjekke om resten av gulvet er isolert (etasjeskilleren er av betong i et gammelt hus fra 70 tallet). I ettertid viser det seg at gulvvarmen holder en langt høyere temperatur i utvidelsen enn på den gamle delen pga ulik isolering av underlaget mellom badets gamle del og i utvidelsen. Utførende avviser at det er noe klagegrunnlag ettersom kunden aldri spesifiserte hva slags materiale som skulle brukes. Støpen som ble brukt var i utgangspunktet lovlig, men kanskje ikke heldig i kombinasjon med det eksisterende underlaget på resten av badet. Hvem har ansvar for mangelen da?
Det finnes helt klart eksempler som går den andre veien hvor utførende er et offer. Jeg mener ikke at forbrukeren nødvendigvis alltid er offeret. Men denne tråden omtaler i første omgang forbrukere som har vært uheldig med useriøse aktører...
Selger er ofte den profesjonelle part, noe som gir et ekstra ansvar. Det er ikke uten grunn at forbrukeren (kjøperen) innrømmes god beskyttelse i lovverket.
Incognito: Internett og Byggebolig er ingen gapestokk. God forretningsskikk bør lønne seg, dårlige aktører lukes ut. Så enkelt er det. Du kan stønne og klage så mye du vil, forbrukere kommer til å fortsette med å dele sine erfaringer, også når de er dårlige. De kommer til å navngi bedriftene de ikke liker, og ingenting du sier her kommer til å forandre dette.
For øvrig er det forskjell på å oppgi navnet til en bedrift eller organisasjon og en privatperson i en forbrukertvist, trodde du visste dette?
For all del så tror jeg de fleste forbrukere bruker mer tid ved inngåelse av kontrakt for bygging av hus enn om et bad skal rehabiliteres, der sistnevnte som oftest foregår uten en skriftlig avtale mellom partene.
Det blir helt feil om forbrukere skal ha detaljkunnskap om utførelsen for å kunne gi gode nok spesifikasjoner som gir det sluttresulatet som ønskes. I utgangspunktet bør den profesjonelle part selv inneha den nødvendige kunnskapen til å sikre god fagmessig utførelse, og tydeligjøre hvilke konsekvenser ulike valg kan ha på sluttresultatet, etc. Å bygge et helt hus er komplisert, til og med å rehabilitere et bad, men er det for mye å forlange at dersom detaljert spesifikasjon mangler for deler av en jobb så kan man ihvertfall forvente at utførende ikke velger en dårlig løsning. Med en dårlig løsning mener jeg noe som kan ha negativ effekt på sluttresultatet.
Prøver generalisere noe som ikke nødvendigvis er enkelt å generalisere. Jeg sier ikke at alle håndverkere nødvendigvis velger en dårlig løsning, men dersom vedkommende gjør det så er det alt for enkelt å si at oppdragsgiver ikke spesifiserte utførelsen godt nok. Hvor er god forretningsskikk da? Med god forretningskikk mener jeg "alle oppdrag skal planlegges og gjennomføres slik at kundenes interesser og forventninger ivaretas på en faglig og forretningsmessig korrekt og trygg måte både hva gjelder kvalitet, tid og pris" (nelfo.no). Hva med tryggheten til oppdragsgiver?
F.eks. en oppdragsgiver har definert at det skal være fall mot sluk på badegulvet (dette er riktig nok regulert av TEK med REN). Sluttresultat har korrekt fall mot sluk fra en retning, men mangler fullstendig fall fra alle andre retninger (tilnærmet flatt gulv men likevel helliing, feks. 1:800 istedenfor 1:50 som TEK m/REN). Utførende hevder så at oppdragsgiver aldri spesifiserte fallforholdet, dessuten så er det tilfredstillende fall fra en retning, så vedkommende skjønner ikke problemet.
Et eksempel til: Et bad skal utvides og i utvidelsen er det nødvendig å bygge opp gulvhøyden pga nivåforskjell med gammelt bad. Kunden sier at gulvhøyden må bygges opp før varmekabler legges, men spesifiserer aldri hva slags materialer som skal brukes. Murer velger å bruke en isolerende støp uten å sjekke om resten av gulvet er isolert (etasjeskilleren er av betong i et gammelt hus fra 70 tallet). I ettertid viser det seg at gulvvarmen holder en langt høyere temperatur i utvidelsen enn på den gamle delen pga ulik isolering av underlaget mellom badets gamle del og i utvidelsen. Utførende avviser at det er noe klagegrunnlag ettersom kunden aldri spesifiserte hva slags materiale som skulle brukes. Støpen som ble brukt var i utgangspunktet lovlig, men kanskje ikke heldig i kombinasjon med det eksisterende underlaget på resten av badet. Hvem har ansvar for mangelen da?
Det finnes helt klart eksempler som går den andre veien hvor utførende er et offer. Jeg mener ikke at forbrukeren nødvendigvis alltid er offeret. Men denne tråden omtaler i første omgang forbrukere som har vært uheldig med useriøse aktører...
Incognito: Internett og Byggebolig er ingen gapestokk. God forretningsskikk bør lønne seg, dårlige aktører lukes ut. Så enkelt er det. Du kan stønne og klage så mye du vil, forbrukere kommer til å fortsette med å dele sine erfaringer, også når de er dårlige. De kommer til å navngi bedriftene de ikke liker, og ingenting du sier her kommer til å forandre dette.
For øvrig er det forskjell på å oppgi navnet til en bedrift eller organisasjon og en privatperson i en forbrukertvist, trodde du visste dette?
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.