Sjekk hva kommunen sitter inne med av info (be om kopi av byggemappene til naboene som bruker veien). Normalt må man jo ha veirett for å få godkjent bolig. Hvis det er gjort karforetning over veien så må dere tinglyse den. Hvis ikke må dere gjøre karforetning over veien og tinglyse den.
Ting må tinglyses ellers blir det bare tull og bråk. Koster noen kroner å få ting dokumentert osv med det er småpenger ifht. kostnadene man kan dra på seg hvis det blir trøbbel.
Signatur
Ikke fagmann på noe som helst og sender aldri faktura til noen.
I det tilfellet jeg skrev om over, har retten i sin dom lagt vekt på tidligere bruk av veien av tidligere hytteeiere. Noen tinglyst veirett har ikke hytteeierne hatt, men de har altså fått medhold i sin sak (i første omgang).
Veien er en gammel hest og kjerrevei fra 1800 tallet, med knapt synlige spor av veien over jordet, og de har fått lov til å lage bilvei (grus) til hyttene sine. (Kjenner som sakt ikke alle detaljene i saken)
Kom på en sak til, som viser at muntlige avtaler ikke alltid er verdiløse.
Rundt 1930-40 ble flere hyttetomter rundt et vann skilt ut fra to forskellige gårder, og hyttene fikk adkomst fra den gården som de var skilt ut ifra. Dette førte til at den ene hytten fikk adkomst 15 minnutters gange fra parkeringsplassen fra den siden av vannet som gården var skilt ut i fra. Ved å gå rundt vannet via den andre gården var det bare 6-7 minutters gange, og de som hadde kjøpt hytte der spurte om det var greit om de gikk igjennom noen av eiendomene for å få kortere vei til hytten. Dette var det ingen som protesterte på, så de kjøpte (eller leide) en parkeringsplass på denne siden av vannet siden det var kortest å gå denne veien.
Men så skjedde det for ca 15-20år siden, at på den ene hytteeiendommen som de måtte gå igjennom fikk nye eiere, og de ville ha slutt på gjennomgangen på deres eiendom, siden de ikke hadde tinglyst retten til å gå der og de hadde en annen adkomst til hytten.
Dette ville de ikke gå med på og saken endte i retten, med det resultat at familien som opprinnlig hadde kjøpt hytten (tror bare det to av disse som lever i dag og bruker hytten), fikk fortsette å gå gjennom eiendommen og fikk dette tinglyst. Det er i dag flere som bruker hytten, men de må bruke opprinnlige stien.
De som gikk til sak, har nå bygd et gjærde rundt hele eiendomen sin uten port, for å gjøre det vanskeligere å gå gjennom eiendomen, så det kan jo sies at de er av den sure sorten.
Disse sakene er ofte vanskelige og ligger ofte i en gråsone.
Hevd er når du har hatt en avtale eller det er sansynlig at det har vært en avtale om feks en bruksrett og at bruken har har foregått over lang tid.
Det er egentlig ikke gitt nok fakta i den første saken til å avgjøre om dette er hevd, en eller annen form for avtale eller tålt bruk.
Det du kaller tålt bruk kan såvidt jeg forstår praksis gi hevd. Det som er viktig er at den som mener å inneha hevd er i god tro, altså har brukt/disponert veien (i dette tilfellet) i den tro at han var berettiget til det. Hvis man som eier tåler dette over lang tid (over 20 år sammenhengende for fast eiendom) kan hevd påberopes. Som eier har man altså et selvstendig ansvar for å sikre seg. I prinsippet bør det vel holde å si fra muntlig til vedkommende før det har gått så lang tid, men i praksis er det neppe en ulempe å gjøre det skriftlig. Da kan man dokumentere at man har sagt fra, og bestride at motparten var i god tro. Hvordan dette kan gjøres finnes det sikkert et helt kobbel av advokater som kan gi råd om, for en ikke bare symbolsk sum
Tålt bruk gir ikke hevd. Dette er bruk uten avtale og er egentlig ingen rett.
Du har helt rett. Jeg var heller ikke oppmerksom på at det var krav om "aktsom god tro," altså at den som hevder har et klart ansvar for å forsøke å finne ut om han/hun har rett.
Ting må tinglyses ellers blir det bare tull og bråk. Koster noen kroner å få ting dokumentert osv med det er småpenger ifht. kostnadene man kan dra på seg hvis det blir trøbbel.
Veien er en gammel hest og kjerrevei fra 1800 tallet, med knapt synlige spor av veien over jordet, og de har fått lov til å lage bilvei (grus) til hyttene sine. (Kjenner som sakt ikke alle detaljene i saken)
Rundt 1930-40 ble flere hyttetomter rundt et vann skilt ut fra to forskellige gårder, og hyttene fikk adkomst fra den gården som de var skilt ut ifra.
Dette førte til at den ene hytten fikk adkomst 15 minnutters gange fra parkeringsplassen fra den siden av vannet som gården var skilt ut i fra. Ved å gå rundt vannet via den andre gården var det bare 6-7 minutters gange, og de som hadde kjøpt hytte der spurte om det var greit om de gikk igjennom noen av eiendomene for å få kortere vei til hytten. Dette var det ingen som protesterte på, så de kjøpte (eller leide) en parkeringsplass på denne siden av vannet siden det var kortest å gå denne veien.
Men så skjedde det for ca 15-20år siden, at på den ene hytteeiendommen som de måtte gå igjennom fikk nye eiere, og de ville ha slutt på gjennomgangen på deres eiendom, siden de ikke hadde tinglyst retten til å gå der og de hadde en annen adkomst til hytten.
Dette ville de ikke gå med på og saken endte i retten, med det resultat at familien som opprinnlig hadde kjøpt hytten (tror bare det to av disse som lever i dag og bruker hytten), fikk fortsette å gå gjennom eiendommen og fikk dette tinglyst. Det er i dag flere som bruker hytten, men de må bruke opprinnlige stien.
De som gikk til sak, har nå bygd et gjærde rundt hele eiendomen sin uten port, for å gjøre det vanskeligere å gå gjennom eiendomen, så det kan jo sies at de er av den sure sorten.
Men hva er forskjellen i dette tilfelle og i trådstarters?
Synes sakene ser ganske like ut.
Hevd er når du har hatt en avtale eller det er sansynlig at det har vært en avtale om feks en bruksrett og at bruken har har foregått over lang tid.
Det er egentlig ikke gitt nok fakta i den første saken til å avgjøre om dette er hevd, en eller annen form for avtale eller tålt bruk.
I saken om hyttestien ble det avgjort at det var hevd.
All den tid man vet at det foreligger en avtale, som selvfølgelig kan endres, så får man aldri hevd uansett lengde på forholdet.
Man kan ikke påberope seg hevd bare fordi man har fått lov til noe lenge, naturlig nok.
Det du kaller tålt bruk kan såvidt jeg forstår praksis gi hevd. Det som er viktig er at den som mener å inneha hevd er i god tro, altså har brukt/disponert veien (i dette tilfellet) i den tro at han var berettiget til det. Hvis man som eier tåler dette over lang tid (over 20 år sammenhengende for fast eiendom) kan hevd påberopes. Som eier har man altså et selvstendig ansvar for å sikre seg. I prinsippet bør det vel holde å si fra muntlig til vedkommende før det har gått så lang tid, men i praksis er det neppe en ulempe å gjøre det skriftlig. Da kan man dokumentere at man har sagt fra, og bestride at motparten var i god tro. Hvordan dette kan gjøres finnes det sikkert et helt kobbel av advokater som kan gi råd om, for en ikke bare symbolsk sum
Du har helt rett. Jeg var heller ikke oppmerksom på at det var krav om "aktsom god tro," altså at den som hevder har et klart ansvar for å forsøke å finne ut om han/hun har rett.
Ellers gir denne artikkelen noen interessante perspektiver, men den har trådstarter sikkert sett allerede: http://www.klikk.no/produkthjemmesider/hytteliv/article397562.ece