En ser den ene funksjonen, at en har en elektromagnetisk utløsning. (Den termiske er ikke vist, mens testkretsen er vist.)
Det en ser er en ringkjerne, trolig med "dødt" blikk og en spole. Hvor inntreffer den "avmangnetiseringen i en spole" som Eaton viser til? Jfb har en mekanisk forrigling som gjør at den mekanisk må tilbakestilles.
Med klebing menes normalt enten at kontakter ikke slipper, eller at relekjernen ikke slipper. Hva er det Eaton viser til?
Wikipedia-artikkelen du viser til, har nettopp en solenoide (5) som funksjonelle hovedelement. Logikken fra flipperspill tror jeg derfor holder :-) Solenoiden må ha en bevegelig del, kalt anker, og det er rimelig å tenke seg at denne kan bli sittende fast, slik den kan i flipperspill, kalt "klebing" hos Eaton.
Jern kommer i ulike krystallformer, det var et eller annet med ferritt, korngrensesementitt, austenitt, martensitt og annet - det er forbasket lenge siden vi lærte om det nå, så dette er et litt tåkete felt for meg nå. Men cluet var ihvertfall at det finnes "magnetisk" og "umagnetisk" jern, hvis jeg husker riktig. Og hvis jern blir utsatt for langvarig, gjerne høyfrekvent, vekselstrøm kan magnetiserbarheten gå ned. Jeg ser for meg to mulige steder noe slikt kan skje: Enten i ankeret i solenoiden, eller i "sense coil" (6). Det siste er kanskje mest plausibelt. I Sense Coil går det to sett med viklinger som genererer motsatte felt, som kansellerer på litt avstand, men målt på veldig kort avstand (svært nært hver enkelt leder) har man her to ulike vekselstrømfelt som står og dytter på jernatomene.
I animasjonen vises at en vinding fra Sense Coil direkte driver solenoiden. Jeg mistenker at dette er en forenklet visning, og at det sitter en forsterker der et sted. Men uansett forsterker eller ikke så illustrerer animasjonen prinsippet og problemet: Hvis Sense Coil etter lang tid blir "slitt ut" ("avmagnetisert") av de to motsatt rettede vekselfeltene, vil den induserte strømmen i viklingen som driver solenoiden bli lavere enn den skulle vært, og det må bli en høyere strømforskjell mellom de primære viklingene før solenoiden utløses.
Signatur
Først var nicket mitt her Misfornøyd, men nå har jeg fått sagt det jeg ville si om FolloHus
Er det dette du tenker på: Die Wirkung des Dauermagnetfeldes wird in einer Halbwelle von dem zweiten Magnetfeld aufgehoben (rechte Darstellung). Dadurch kann die Feder den Anker von den Polflächen ziehen. Der Anker löst über das Schaltschloss die Trennung der Kontakte aus. Der Wandler muss dabei nur die geringe Energie zur Aufhebung des Halteflusses erzeugen, der über den abfallenden Anker die Entklinkung des Kraftspeichers im Schaltschloss auslöst, und nicht die hohe Energie für das Öffnen der Kontakte. Dette er vel en forklaring på virkemåten og ikke forklaring av hva som gjør at jfb feilaktig ikke løser ut.
- Grunnet litt uheldig jernmateriale magnetiseres ankeret over tid? Dette fører til at det trengs mer enn 30mA for å løse ut? Mao klebing? Detekteres ved at jfb faller ikke med testknappen?
- Grunnet litt uheldig jernmateriale mister permanentmagneten magnetiseringen over tid. Jfb holder ikke inne.
- Grunnet litt uheldig jernmateriale magnetiseres ankeret over tid? Dette fører til at det trengs mer enn 30mA for å løse ut? Mao klebing? Detekteres ved at jfb faller ikke med testknappen?
- Grunnet litt uheldig jernmateriale mister permanentmagneten magnetiseringen over tid. Jfb holder ikke inne.
Slik jeg forstår den tyske beskrivelsen, så blir ankeret på solenoiden holdt fast av permanentmagneten. Ankeret er fjærbelastet, så hvis det først slipper permanentmagneten så deiser det langt av sted og kretsen brytes, og sluttes ikke igjen før brukeren strammer opp fjæra igjen og bringer ankeret i kontakt med permanentmagneten.
Denne permanentmagneten var såvidt jeg husker ikke tegnet inn på Wikipedia-artikkelen, så derfor overså jeg først muligheten for at det var denne permanentmagneten som kan avmagnetiseres, men nå tror jeg det er slik.
Magneter avmagnetiseres først og fremst ved at de utsettes for vekslende elektromagnetiske felt (Vet ikke om feltet må skifte polaritet, eller om det nok at det endrer styrke?) Hvis viklingene i solenoidespolen og/eller detektorspolen ikke er fullstendig symmetriske og perfekt lagt, så vil ikke til- og fra-lederne lage felt som fullstendig kansellerer hverandre, ankeret vil få et vekslende 50 Hz (svakt) magnetfelt, og den tilstøtende permanentmagneten vil oppleve et vekslende felt fra ankeret.
Da vil jeg tro at det over tid, etterhvert som permanentmagnetens felt blir noe svakere, vil kreves en mindre jordstrøm for å utløse ankeret, fordi det vil bli et svakere felt som blir nødvendig i solenoiden for å sette opp et motsatt rettet felt i en av halvperiodene til å "sparke fra" permanentmagneten sterkt nok (sammen med fjærkraften) til å overvinne tiltrekningen fra permanentmagneten.
Signatur
Først var nicket mitt her Misfornøyd, men nå har jeg fått sagt det jeg ville si om FolloHus
Ankeret holdes ifra egentlig med fjærkraften bl.a i kontaktsettet pluss en tilleggsfjær. Kretsen er brudt og den permanente magneten klarer ikke å overvinne luftgapet.
Manuelt lukker en jernkretsen. Det skal nå liten magnetkraft til for å holde jernkretsen lukket mot fjærkreftene.
Det er ingen vekselmagnetisering i kretsen med mindre det er en jordfeil. Jfb står i ro.
Det oppstår en jordfeil, noe som fører til en vekselstrøm i spolen. Det tilhørende feltet vil i en halvperiode samvirke med magneten, i neste halvperiode vil vekselfeltet nøytralisere magneten og ankeret faller.
Jordstrømmen forsvinner, men magneten er for svak for gjenninkobling.
Mener jeg har sett andre mekanismer for jfb også.
Ad Wikipedia: figuren i artikkelen er noe forenklet. Den viser ikke klart hvordan innkobling skjer, og heller ikke hvordan gjeninnkobling forhindres. Metoden med permanentmagnet og magnetisk holding gir en løsning på gjenninkobling og muligens også en mer følsom krets slik at den tripper på max 30 mA.
Da har jeg uttrykt meg for dårlig. Jeg prøvde å si det samme som du sa her, det vil si beskrive normal virkemåte for mekanismen, og i tillegg få med hvilke endringer som følger av avmagnetisering. Det ble nok litt for mye som ble forsøkt sagt, med for få ord.
En annen forskjell var at jeg startet å beskrive kretsen i innkoblet tilstand, mens du startet i frakoblet. Jeg er bruker, så for meg er normalsituasjonen innkoblet
Signatur
Først var nicket mitt her Misfornøyd, men nå har jeg fått sagt det jeg ville si om FolloHus
Wikipedia-artikkelen du viser til, har nettopp en solenoide (5) som funksjonelle hovedelement. Logikken fra flipperspill tror jeg derfor holder :-) Solenoiden må ha en bevegelig del, kalt anker, og det er rimelig å tenke seg at denne kan bli sittende fast, slik den kan i flipperspill, kalt "klebing" hos Eaton.
Jern kommer i ulike krystallformer, det var et eller annet med ferritt, korngrensesementitt, austenitt, martensitt og annet - det er forbasket lenge siden vi lærte om det nå, så dette er et litt tåkete felt for meg nå. Men cluet var ihvertfall at det finnes "magnetisk" og "umagnetisk" jern, hvis jeg husker riktig. Og hvis jern blir utsatt for langvarig, gjerne høyfrekvent, vekselstrøm kan magnetiserbarheten gå ned. Jeg ser for meg to mulige steder noe slikt kan skje: Enten i ankeret i solenoiden, eller i "sense coil" (6). Det siste er kanskje mest plausibelt. I Sense Coil går det to sett med viklinger som genererer motsatte felt, som kansellerer på litt avstand, men målt på veldig kort avstand (svært nært hver enkelt leder) har man her to ulike vekselstrømfelt som står og dytter på jernatomene.
I animasjonen vises at en vinding fra Sense Coil direkte driver solenoiden. Jeg mistenker at dette er en forenklet visning, og at det sitter en forsterker der et sted. Men uansett forsterker eller ikke så illustrerer animasjonen prinsippet og problemet: Hvis Sense Coil etter lang tid blir "slitt ut" ("avmagnetisert") av de to motsatt rettede vekselfeltene, vil den induserte strømmen i viklingen som driver solenoiden bli lavere enn den skulle vært, og det må bli en høyere strømforskjell mellom de primære viklingene før solenoiden utløses.
Se figur 7 med påfølgende tekst.
Heri ligger også muligheter for magnetisk klebing.
Die Wirkung
des Dauermagnetfeldes wird in einer Halbwelle
von dem zweiten Magnetfeld aufgehoben (rechte Darstellung).
Dadurch kann die Feder den Anker von den Polflächen ziehen. Der
Anker löst über das Schaltschloss die Trennung der Kontakte aus.
Der Wandler muss dabei nur die geringe Energie zur Aufhebung
des Halteflusses erzeugen, der über den abfallenden Anker die
Entklinkung des Kraftspeichers im Schaltschloss auslöst, und nicht
die hohe Energie für das Öffnen der Kontakte.
Dette er vel en forklaring på virkemåten og ikke forklaring av hva som gjør at jfb feilaktig ikke løser ut.
Noen forklaring på hva Eaton mener?
Kan mekanismene være:
- Grunnet litt uheldig jernmateriale magnetiseres ankeret over tid? Dette fører til at det trengs mer enn 30mA for å løse ut? Mao klebing? Detekteres ved at jfb faller ikke med testknappen?
- Grunnet litt uheldig jernmateriale mister permanentmagneten magnetiseringen over tid. Jfb holder ikke inne.
Slik jeg forstår den tyske beskrivelsen, så blir ankeret på solenoiden holdt fast av permanentmagneten. Ankeret er fjærbelastet, så hvis det først slipper permanentmagneten så deiser det langt av sted og kretsen brytes, og sluttes ikke igjen før brukeren strammer opp fjæra igjen og bringer ankeret i kontakt med permanentmagneten.
Denne permanentmagneten var såvidt jeg husker ikke tegnet inn på Wikipedia-artikkelen, så derfor overså jeg først muligheten for at det var denne permanentmagneten som kan avmagnetiseres, men nå tror jeg det er slik.
Magneter avmagnetiseres først og fremst ved at de utsettes for vekslende elektromagnetiske felt (Vet ikke om feltet må skifte polaritet, eller om det nok at det endrer styrke?) Hvis viklingene i solenoidespolen og/eller detektorspolen ikke er fullstendig symmetriske og perfekt lagt, så vil ikke til- og fra-lederne lage felt som fullstendig kansellerer hverandre, ankeret vil få et vekslende 50 Hz (svakt) magnetfelt, og den tilstøtende permanentmagneten vil oppleve et vekslende felt fra ankeret.
Da vil jeg tro at det over tid, etterhvert som permanentmagnetens felt blir noe svakere, vil kreves en mindre jordstrøm for å utløse ankeret, fordi det vil bli et svakere felt som blir nødvendig i solenoiden for å sette opp et motsatt rettet felt i en av halvperiodene til å "sparke fra" permanentmagneten sterkt nok (sammen med fjærkraften) til å overvinne tiltrekningen fra permanentmagneten.
Ankeret holdes ifra egentlig med fjærkraften bl.a i kontaktsettet pluss en tilleggsfjær. Kretsen er brudt og den permanente magneten klarer ikke å overvinne luftgapet.
Manuelt lukker en jernkretsen. Det skal nå liten magnetkraft til for å holde jernkretsen lukket mot fjærkreftene.
Det er ingen vekselmagnetisering i kretsen med mindre det er en jordfeil. Jfb står i ro.
Det oppstår en jordfeil, noe som fører til en vekselstrøm i spolen. Det tilhørende feltet vil i en halvperiode samvirke med magneten, i neste halvperiode vil vekselfeltet nøytralisere magneten og ankeret faller.
Jordstrømmen forsvinner, men magneten er for svak for gjenninkobling.
Mener jeg har sett andre mekanismer for jfb også.
Ad Wikipedia: figuren i artikkelen er noe forenklet. Den viser ikke klart hvordan innkobling skjer, og heller ikke hvordan gjeninnkobling forhindres. Metoden med permanentmagnet og magnetisk holding gir en løsning på gjenninkobling og muligens også en mer følsom krets slik at den tripper på max 30 mA.
Da har jeg uttrykt meg for dårlig. Jeg prøvde å si det samme som du sa her, det vil si beskrive normal virkemåte for mekanismen, og i tillegg få med hvilke endringer som følger av avmagnetisering. Det ble nok litt for mye som ble forsøkt sagt, med for få ord.
En annen forskjell var at jeg startet å beskrive kretsen i innkoblet tilstand, mens du startet i frakoblet. Jeg er bruker, så for meg er normalsituasjonen innkoblet