For de fleste av oss vil det lønne seg å redusere boliglånet som sparing. Kommer du ned på 1,5 x bruttoinntekten, kan du kanskje tenke annerledes. Årsaken er at du har lav eksponering mot risikoen for at rentene vil stige kraftig og du nyter godt av rentefradraget på 28%. I Norge er det "alltid" lønnsomt å ha lån.
Bufferpenger fikses lettest ved å ha deler av boliglånet som rammelån. Da kan du på 20 sek gjøre midler tilgjengelig når du trenger ny vaskemaskin, bilen kneler eller du har glemt bryllupsdagen.
Jeg tror de fleste i dag ikke forstår rekkevidden av pensjonsreformen som ble gjennomført for noen år siden. Da privat sektor gikk fra "defined benefit" til "defined contribution". INGEN i privatsektor vet i dag hva de vil få i pensjon, alle tall er basert på kalkyler om aksjemarkedets fremtid. Hvis vi får japanske tilstander med nullvekst i Norge, blir pensjonene bittesmå.
Så - alle offentlig ansatte - forsvar deres "defined benefit" pensjon med nebb og klør.
Alle andre - sørg for å sikre deg selv, pensjonsnivået i fremtiden er et lykkespill. Det kan bli greit, det kan bli bra og du kan måtte spise havregrøt hver dag.
At det lønner seg å betale ned på boliglånet er en sannhet med svært store modifikasjoner. Det er riktig at det er mer lønnsomt enn å putte pengene i banken under den forutsetning at man betaler mer på boliglånet enn man får i renter på sparekonto. I disse tider er det langt fra en selvfølgelighet - en del banker låner ut svært rimelig mens andre betaler svært godt for innskudd. Dog må innskuddene ofte være over en viss størrelse for å få de aller beste betingelsene.
En annen sak er at det er mer lønnsomt å putte pengene i noe med høyere avkastning enn renten på boliglånet. Nå er det ikke så mye avkastning som er sikker, men om man tror at f.eks aksjemarkedet over tid vil gi en avkastning på rundt 5% i året, så er det på sikt mer lønnsomt å putte pengene der enn å betale ned på boliglånet.
Jeg sparer i eget selskap. Ved årsslutt tar jeg ut lønn slik at privatbankkontoen får samme saldo som året før. Resten blir stående i selskapet. Jeg har ikke funnet noen måte at slik sparing lønner seg fremfor å ta ut alt i lønn og sette på privat konto slik reglene er i dag, men jeg har et håp om at det vil åpenbare seg noen muligheter til å få pengene ut av selskapet på sikt. Kanskje ved å flytte utenlands (og ta med selskapet) på sine eldre dager?
En annen sak er at det er mer lønnsomt å putte pengene i noe med høyere avkastning enn renten på boliglånet. Nå er det ikke så mye avkastning som er sikker, men om man tror at f.eks aksjemarkedet over tid vil gi en avkastning på rundt 5% i året, så er det på sikt mer lønnsomt å putte pengene der enn å betale ned på boliglånet.
Alle er vel igrunn enig i at det er sykdommstegn og stor usikkerhet i verdensøkonomien disse dager, og de fleste selvutnevnte eksperter sier vel at renta skal opp på sikt. Det er ingen garanti for at rentefradraget består heller, det (og høyere eiendomsskatt) er jo faktisk noen av tingene de diskuterer for å bremse boligprisveksten. Vi vet ingenting om hvordan vår økonomiske hverdag er om ti år, eller om ett år for den saks skyld.
I mitt hode har jeg brutt det ned til at folk følger én av to strategier; Store lån (stort hus?) og investere i aksjer og fond som på sikt kan gi stor avkastning, eller ha lite gjeld, spare først og så investrere. Den første strategien har høyere risiko og potensielt høyere avkastning og ser ut til å være hva flere her har valgt. Høy inflasjon, lav rente og rentefradrag taler for at det kan være gunstig å ha gjeld, akkurat nå.
Den ekstra kjøpekraften jeg har i form av lav rente og rentefradrag velger jeg å bruke til å betale ned lån, fordi jeg vil være bedre rustet til den dagen situasjonen evt endrer seg. Når/hvis renta går opp og fradraget evt forsvinner, vil det bli en større byrde å ha mye gjeld. Selv om boligmarkedet skulle gå overende så trenger man ikke å bli tvunget til å selge hvis man er gjeldsfri, mens tvangssalg i et fallende boligmarked på grunn av misligholdte lån, kan være en realitet for mange med lån til pipa og kapital knyttet opp i langsiktige investeringer. En bolig er mer enn bare ett investeringsobjekt, det er også en bolig!
Det er ok å se at folk her på forumet har stor skepsis til pensjonsordningene som blir presentert. Dette har dere veldig god grunn til. Begynte selv som sjømann i ca 1980 og jobbet på sjøen til 1995. Holdt ut litt ekstra for å oppnå minstepensjon på sjø. Fra 60 - 67 år. Denne har i ettertid blitt tatt fra meg da de endret reglene og dersom man ikke er sjømann etter man er 40 år så mister man gradvis rettgihetene over tid, jeg mister alt. I 1999 etter å ha arbeidet i Schlumberger i 16 år. Gikk jeg inn på en forsettelse pensjon, der eg betalte inn fortsatt istedet for å få fripolise. I 1999 kunne man betale inn intil 40.000 i året å få fratrekk for det. Nå er også det fjernet, men siden eg hadde vært så lenge i dette systemet så kunne eg bare ikke avslutte. Så nå må eg betale inn med fullt beskattede midler. Utbetalingene vil også bli fullt ut beskattet når eg får de ut engang. Så bare ikke tro på noe av de "GODE" pensjonene for vanlige folk, invester i hus, kunst hva som helst. For det vil trolig være mye bedre uansettt. Med mindre du får deg en plass innen politiske verv slik som på stortinget da er du sikret for alltid.
Pensjon? Noko som trur at dei som har spara litt pensjon til seg sjølv vil få ei einaste kone fra staten i pensjon om 20 år? Trur nok pengane vil gå til minstepensjoninster etc. og at all offentlig pensjon vil be behovsprøvd ,slik at dei som har ein del anna pensjon ikkje får ein krone. Oljefondet er tømt 1,5 ganger allerede pga. pensjonsforpliktelser i offentlig sektor.
Jeg har ikke tenkt på pensjonssparing enda, men tipper det bli mer aktuelt når jeg blir 40ish, er 31 i dag.
Mine umiddelbare tanker er bolig/eiendom. Feks å kjøpe en annen bolig til utleie eller lignende, der utleieinntekter og pensjonsparing går inn i lånet på boligen. Må da skatte av utleieinntekter, men får vel igjen rentefradrag på lånet? Uansett, aksjer er ustabile i markedssammenheng, penger i banken er risiko i forholdt til inflasjon osv, ingenting er sikkert. Kan da selge boligen 20-30 år etterpå, og cashe inn sparing, utleieinntekter + eventuell prisoppgang.
Kan kombineres med oppussingsdilla og en garasje full av verktøy :)
Uansett, aksjer er ustabile i markedssammenheng, penger i banken er risiko i forholdt til inflasjon osv, ingenting er sikkert.
All sparing er utsatt for inflasjonsrisiko. Fordelen med ting som aksjer og eiendom i den sammenheng er at de har en viss inflasjonseksponering, men det var kanskje det du tenkte på?
For øvrig er det en myte at eiendom er så fryktelig stabilt på veldig lang sikt. Etter det store eiendomskrakket i Krisitiania på slutten av 1800-tallet eller når det var tok det rundt 100 år før realprisene på eiendom var tilbake på nivået før krakket. De siste årene har selvsagt eiendom hatt stabilt, hyggelig og høy avkastning svært mange steder i Norge, men det finnes nok ganske mange utlendinger som vil si seg uenige i en slik beskrivelse av eiendomsverdenen.
Defined contribution - Du vet hvor mye som er innbetalt. Pensjonen vil så reelt sett bli hva forvalterne har klart å få til av verdistigning fordelt på antall år pengene utbetales på. I sum - arbeidstaker har risikoen.
Defined benefit - Du får et avtalt beløp. Klassisk er "66% av sluttlønn", men kan naturligvis være et avtalt beløp per år justert for inflasjon. I sum - arbeidsgiver har risikoen.
Norske pensjoner har tradisjonelt vært defined benefit, men pensjonsreformene har endret dette. Årsaken er naturligvis at det er for dyrt. Lykkelig er den som pensjonerte seg rett før endringene kom.
Når det gjelder offentlige pensjoner så er det innført "levealdersjustering", dvs når jeg går av om 25 år eller så, så må jeg jobbe til 71 år for å få mine 66%, mens mine foreldre gikk av på 67 og fikk det samme. Selv ikke dette er bærekraftig og vil trolig måtte endres. I 2017 er det revisjon av AFP-avtalene og jeg vil tro vi får en revisjon av offentlige pensjoner da.
I sum - jeg er skeptisk til om pensjonen vil være noe mer enn et minimumsbeløp når jeg går av etter 40 år i arbeidslivet. Nøkkelen er nok å ordne seg selv, på en eller annen måte.
Bufferpenger fikses lettest ved å ha deler av boliglånet som rammelån. Da kan du på 20 sek gjøre midler tilgjengelig når du trenger ny vaskemaskin, bilen kneler eller du har glemt bryllupsdagen.
Jeg tror de fleste i dag ikke forstår rekkevidden av pensjonsreformen som ble gjennomført for noen år siden. Da privat sektor gikk fra "defined benefit" til "defined contribution". INGEN i privatsektor vet i dag hva de vil få i pensjon, alle tall er basert på kalkyler om aksjemarkedets fremtid. Hvis vi får japanske tilstander med nullvekst i Norge, blir pensjonene bittesmå.
Så - alle offentlig ansatte - forsvar deres "defined benefit" pensjon med nebb og klør.
Alle andre - sørg for å sikre deg selv, pensjonsnivået i fremtiden er et lykkespill. Det kan bli greit, det kan bli bra og du kan måtte spise havregrøt hver dag.
En annen sak er at det er mer lønnsomt å putte pengene i noe med høyere avkastning enn renten på boliglånet. Nå er det ikke så mye avkastning som er sikker, men om man tror at f.eks aksjemarkedet over tid vil gi en avkastning på rundt 5% i året, så er det på sikt mer lønnsomt å putte pengene der enn å betale ned på boliglånet.
Ved årsslutt tar jeg ut lønn slik at privatbankkontoen får samme saldo som året før. Resten blir stående i selskapet. Jeg har ikke funnet noen måte at slik sparing lønner seg fremfor å ta ut alt i lønn og sette på privat konto slik reglene er i dag, men jeg har et håp om at det vil åpenbare seg noen muligheter til å få pengene ut av selskapet på sikt. Kanskje ved å flytte utenlands (og ta med selskapet) på sine eldre dager?
Alle er vel igrunn enig i at det er sykdommstegn og stor usikkerhet i verdensøkonomien disse dager, og de fleste selvutnevnte eksperter sier vel at renta skal opp på sikt. Det er ingen garanti for at rentefradraget består heller, det (og høyere eiendomsskatt) er jo faktisk noen av tingene de diskuterer for å bremse boligprisveksten. Vi vet ingenting om hvordan vår økonomiske hverdag er om ti år, eller om ett år for den saks skyld.
I mitt hode har jeg brutt det ned til at folk følger én av to strategier; Store lån (stort hus?) og investere i aksjer og fond som på sikt kan gi stor avkastning, eller ha lite gjeld, spare først og så investrere. Den første strategien har høyere risiko og potensielt høyere avkastning og ser ut til å være hva flere her har valgt. Høy inflasjon, lav rente og rentefradrag taler for at det kan være gunstig å ha gjeld, akkurat nå.
Den ekstra kjøpekraften jeg har i form av lav rente og rentefradrag velger jeg å bruke til å betale ned lån, fordi jeg vil være bedre rustet til den dagen situasjonen evt endrer seg. Når/hvis renta går opp og fradraget evt forsvinner, vil det bli en større byrde å ha mye gjeld. Selv om boligmarkedet skulle gå overende så trenger man ikke å bli tvunget til å selge hvis man er gjeldsfri, mens tvangssalg i et fallende boligmarked på grunn av misligholdte lån, kan være en realitet for mange med lån til pipa og kapital knyttet opp i langsiktige investeringer. En bolig er mer enn bare ett investeringsobjekt, det er også en bolig!
For øvrig er dette et interessant foredrag om temaet.
http://www.ted.com/talks/shlomo_benartzi_saving_more_tomorrow.html
Synes også Peter Schiff's lydbok "how an economy grows and why it crashes" var interessant.
I 1999 etter å ha arbeidet i Schlumberger i 16 år. Gikk jeg inn på en forsettelse pensjon, der eg betalte inn fortsatt istedet for å få fripolise. I 1999 kunne man betale inn intil 40.000 i året å få fratrekk for det. Nå er også det fjernet, men siden eg hadde vært så lenge i dette systemet så kunne eg bare ikke avslutte. Så nå må eg betale inn med fullt beskattede midler. Utbetalingene vil også bli fullt ut beskattet når eg får de ut engang.
Så bare ikke tro på noe av de "GODE" pensjonene for vanlige folk, invester i hus, kunst hva som helst. For det vil trolig være mye bedre uansettt. Med mindre du får deg en plass innen politiske verv slik som på stortinget da er du sikret for alltid.
Noko som trur at dei som har spara litt pensjon til seg sjølv vil få ei einaste kone fra staten i pensjon om 20 år?
Trur nok pengane vil gå til minstepensjoninster etc. og at all offentlig pensjon vil be behovsprøvd ,slik at dei som har ein del anna pensjon ikkje får ein krone.
Oljefondet er tømt 1,5 ganger allerede pga. pensjonsforpliktelser i offentlig sektor.
Mine umiddelbare tanker er bolig/eiendom. Feks å kjøpe en annen bolig til utleie eller lignende, der utleieinntekter og pensjonsparing går inn i lånet på boligen. Må da skatte av utleieinntekter, men får vel igjen rentefradrag på lånet? Uansett, aksjer er ustabile i markedssammenheng, penger i banken er risiko i forholdt til inflasjon osv, ingenting er sikkert. Kan da selge boligen 20-30 år etterpå, og cashe inn sparing, utleieinntekter + eventuell prisoppgang.
Kan kombineres med oppussingsdilla og en garasje full av verktøy :)
(Hvordan ser byggebolig.no ut i 2040)?
Min byggeblogg her på forumet: http://www.byggebolig.no/index.php/topic,24165.0.html
All sparing er utsatt for inflasjonsrisiko. Fordelen med ting som aksjer og eiendom i den sammenheng er at de har en viss inflasjonseksponering, men det var kanskje det du tenkte på?
For øvrig er det en myte at eiendom er så fryktelig stabilt på veldig lang sikt. Etter det store eiendomskrakket i Krisitiania på slutten av 1800-tallet eller når det var tok det rundt 100 år før realprisene på eiendom var tilbake på nivået før krakket. De siste årene har selvsagt eiendom hatt stabilt, hyggelig og høy avkastning svært mange steder i Norge, men det finnes nok ganske mange utlendinger som vil si seg uenige i en slik beskrivelse av eiendomsverdenen.
Defined contribution - Du vet hvor mye som er innbetalt. Pensjonen vil så reelt sett bli hva forvalterne har klart å få til av verdistigning fordelt på antall år pengene utbetales på. I sum - arbeidstaker har risikoen.
Defined benefit - Du får et avtalt beløp. Klassisk er "66% av sluttlønn", men kan naturligvis være et avtalt beløp per år justert for inflasjon. I sum - arbeidsgiver har risikoen.
Norske pensjoner har tradisjonelt vært defined benefit, men pensjonsreformene har endret dette. Årsaken er naturligvis at det er for dyrt. Lykkelig er den som pensjonerte seg rett før endringene kom.
Når det gjelder offentlige pensjoner så er det innført "levealdersjustering", dvs når jeg går av om 25 år eller så, så må jeg jobbe til 71 år for å få mine 66%, mens mine foreldre gikk av på 67 og fikk det samme. Selv ikke dette er bærekraftig og vil trolig måtte endres. I 2017 er det revisjon av AFP-avtalene og jeg vil tro vi får en revisjon av offentlige pensjoner da.
I sum - jeg er skeptisk til om pensjonen vil være noe mer enn et minimumsbeløp når jeg går av etter 40 år i arbeidslivet. Nøkkelen er nok å ordne seg selv, på en eller annen måte.