Ordlyden i et gammelt kan skjøte kan selvsagt avvike fra hvordan ting organiseres i dag, men det er i prinsippet bare den som har grunnbokshjemmel som eier eiendommen. Det vil si at de eier ikke noe av grunnen. Men de kan eie uthuset, forstått som bygningskroppen, og ha bruksrett til det.

Dette var vanlig før i tiden og det finnes mange eiendommer med sovende rettigheter som folk har glemt og som ingen benytter. Hvis du ikke har hørt noe fra rettighetshaverne på åresvis ville jeg ikke vært bekymret, men bare latt det ligge.

Du kan kanskje i teorien få trøbbel hvis du river uthuset, siden det ikke er ditt, men hvis du lar det forfalle så det detter ned av seg selv så er det de reelle eierne som har misligholdt ansvaret sitt og uthuset forsvinner. Så det kan være en løsning, selv om jeg forstår at det ikke er attraktivt å ha stående et falleferdig uthus da.

Vil eier av uthuset ha krav på å ferdes over eiendommen for å komme til huset sitt?

Slikt noe er gjerne basert på enten en tinglyst rett eller på hevd. Men hevd lever ikke så lenge hvis den ikke blir benyttet. Impliserer det at en mann eier huset at han har krav på å få komme til det, over annen manns eiendom, selv om han ikke har benyttet seg av denne retten på mange år?

Litt vanskelig å hevde at dere har brukt det når det er falleverdig, men dere har vel tydeligvis latt det stå som om det var deres ... vet ikke noe om rettspraksis her.

Som keal påpeker, det er faktisk et poeng å dokumentere at de andre ikke har hevdet vei.

Er det mulig at skjøtet ga en personlig bruksrett til uthuset ? Da faller denne retten bort når vedkomne dør. Hørte om noen som ble kontaktet av naboens advokat, de var redd for at veiretten var personlig og når de skulle selge ønsket de å få orden på dette.

Forrige eier brukte uthuset som om det var deres og vi har brukt det som om det var vårt. Til sammen i over 50 år. Noen andre har aldri hverken brukt det eller krevd å få bruke det. Ei heller hevdet at det var deres.

Men en setning i det gamle tinglyste skjøte fra 50-tallet sier at "uthuset selges ikke med, men tilhører fortsatt XX XX (personens navn). Dette er ikke en tinglyst rett i seg selv eller noe som står i grunnboken. Men setningen er med i et skjøte som jo var tinglyst i sin helhet.

Da kan retten falle bort ved XX sin død, en advokat på avtalerett kan sikkert gi et sikrerer svar. Skulle den vært 100% sikker for selger så skulle det stått at bygningen eies/disponeres av eier av Gnr/BNr YYY/ZZZ (hvis dette er huset til XX).

Når det står at det ikke selges med, men fortsatt tilhører XX XX, så ser det ut som at det fortsatt var eid av XX XX og etter dennes død av arvingene. Det er ikke tydelig (for meg) hva som gjelder grunnen.

Grunnen er solgt på vanlig måte, det er kun uthuset det er snakk om.

En historisk utskrift av grunboka viser at servitutten ble slettet "EX Officio" på 90-tallet. Ergo skulle det være OK. Visste ikke at det hadde vært en servitutt engang.

Hva ligger i "EX Officio"?