Det eneste det vel er regel om er at du ikke trenger å overta gjeld fra dine foreldre ellers kan de bruke opp hver eneste krone de eier.
Men her gjør du et valg: Hvis du ikke vil arve gjelden, overlater du hele boet til det offentlige (dvs. tingretten). Du kan ikke velge å ta Mercedesen og smykkene men snu deg bo fra huslånet (og du kan absolutt ikke ta huset, om du ikke tar huslånet!). Det er ikke slik at det offentlige overtar verdiene, men de avgjør hva som skal skje med dem - f.eks. at den Mercedesen må selges for å dekke gjleden.
Nå er det vel tradisjon for at tingretten ikke er altfor hard når det gjelder ting som har "affeksjonsverdi": Du får lov til å ta ut av boet private fotoalbum og leker fra barndommen og øvrige gjenstnader som ikke har noen salgsverdi som kan dekke inn gjelden. Men det er i prinsippet "på tingrettens nåde".
Detkan jo hende at tingretten får solgt unna så mye at det dekker gjelden og vel så det, og da får arvingene overskuddet til fordeling etter de vanlige regler. Er det ikke mulig å få dekket gjelden ved å selge unna, da får ikke arvingene noe, men arver heller ikke gjelden.
Hvis arvingene tror at de selv kan gjøre en bedre salgsjobb enn retten, så kan de velge å skifte privat, men da tar de også over ansvaret for gjeld. Jeg vil tro at for en del mennesker ligger det så mange minner knyttet til f.eks. barndomshjemmet at selv om de arver en gjeld som er større enn verdien av huset, velger de likevel å beholdet huset, og overta gjelden. Men det er opp til dem.
Arveloven er viktig her, men ta også med skifteloven - det er der du finner lovregler om handtering av gjeld i boet.
Dei som eig huset, kan selja det til deg for den pris dei måtte ønskja utan at arvingar har noko rettar knytt til det, så sant du IKKJE er ein av arvingane. Då er det forskudd på arv, og kan omstridast av den andre arvingen.
I komlos svar "så lenge kjøper ikke ikke er en arving".
Men så lenge pliktdelsarv er på plass så kan de ved testamente sørge for at det evt ikke er et problem ved arveoppgjør.
Jeg var også klar over keal's presisering, men så tomt ser det ikke ut som det skal bli for TS. Så vi fyller vel egentlig opp tråden med relevant info også for andre enn TS.
Kan billigsalg av hus omstrides av andre arvinger?
Ekteparet disponerer fullt ut over sine midler mens de er i live og ved sine fulle fem. Jeg kan ikke se dette annerledes en at de fritt kan selge huset til en av arvingene for kr 1 og defacto gjøre den andre arveløs. "Arv" og dermed pliktdelsarv etc inntreffer først ved dødsfallet.
En annen sak er hva en avtaler om fremtidig arv og fordeling. De fleste foreldre forsøker gjerne å fordele noenlunde likt.
Jeg vet om en sak der en driftig fetter etter et barnløst ektepar klarte å få inn salg av hytte til en niese inn i arveoppgjøret. (Niesen var den eneste personen vi hadde sett på besøk hos ekteparet). Dette var ikke ekteparets ønske men ble nå slik. Hadde det ligget et testamente som beskrev at salg av hytte ikke var noe forskudd på arv så hadde problemet vært borte. Mulig også rettsvesenet hadde løst dette men ingen ville lage noe støy.
Dette har vel blitt satt på spissen fra tid til annen. Jeg husker en sak hvor Mona Høines ble venn med en dame i slutten av åttiåra, og da damen døde var Høines testamentert 100 mill av arven. Dette var ikke populært blant avdødes slektninger, men Høines vant frem i retten.
Det er ingen regler som sier at man må handle økonomisk fornuftig av hensyn til arvinger. Men dersom man er så mentalt svekket at man utfører noe man ellers ikke ville gjort, kan det være at det må anses som ugyldig. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om man er såpass svekket dersom man ikke har en diagnose.
Jeg har observert ved noen anledninger at noen "plutselig" blir veldig ivrige etter å hjelpe eldre mennesker. Og jammen får de ikke kjøpe bil, hus, hytte osv til en hyggelig pris - til ergrelse for arvinger. Man kan lure på om noen spekulerer i dette.
Kan billigsalg av hus omstrides av andre arvinger?
Ekteparet disponerer fullt ut over sine midler mens de er i live og ved sine fulle fem. Jeg kan ikke se dette annerledes en at de fritt kan selge huset til en av arvingene for kr 1 og defacto gjøre den andre arveløs. "Arv" og dermed pliktdelsarv etc inntreffer først ved dødsfallet.
En annen sak er hva en avtaler om fremtidig arv og fordeling. De fleste foreldre forsøker gjerne å fordele noenlunde likt.
Ein kan ikkje gjera eit barn arvelaus ved å gi (eller selja for symbolsk sum) til det andre barnet. Då kan den som vert arvelaus gå til sak med å hevda livsdisponeringa er forskudd på arv. Den arvelause kan dermed gjera krav på sin halvpart, opp til 1 mill. kroner.
Nå kan det selvfølgelig være mange juridiske krumspring og vurderinger av helsetilstand, "hva dette var ment som", etc, men så langt jeg kan forstå vil et friskt ektepar kunne selge en bolig til ett av sine barn for en symbolsk pris. Eneste forutsetning er at barnet overtar full disposisjon, som sitt eget, over Mercedes, hytte, hus, jaktrett,
Arvesituasjon kan ellers så mye splid og misstrivsel. En bør tenke seg godt om hva som tjener den best om en er så uheldig å bli forfordelt.
Ein kan ikkje gjera eit barn arvelaus ved å gi (eller selja for symbolsk sum) til det andre barnet. Då kan den som vert arvelaus gå til sak med å hevda livsdisponeringa er forskudd på arv. Den arvelause kan dermed gjera krav på sin halvpart, opp til 1 mill. kroner.
Det er vel normalt tilfelle som du sier, men jeg kan forestille meg situasjoner der det ikke ville være slik. Det vanlige er vel at gamle foreldre på 75-80 år vil selge huset, men ha borett i det ("bo på kår") så lenge de lever, evt. til helsa blir så dårlig at de må flytte på institusjon (eller særlig tilrettelagt bolig). Da er det en "dødsdisposisjon" eller noe svært nær det.
Men for å konstruere opp en situasjon i motsatt ende av skalaen: et KAN hende at noen ble foreldre som 20-åringer. 20 år senere, når de selv er 40 og ved fullgod helse, selger de huset til ett av barna (som da er blitt voksen) til en pris langt under markedspris. Selv flytter de inn i en liten leilighet der de bor til de blir 80. Salget kan neppe kalles en dødsdisposisjon, når overdragelsen skjer 40 år før de dør, og den er fullstendig: Foreldrene disponerer ikke på noen måte huset etter salget. De andre barna, som 40 år tidligere ikke fikk kjøpe huset billig, kan neppe gjøre noen innsigelser når foreldrene dør.
Disse to tilfellene ligger i hver sin ende av skalaen; mange tilfeller ligger et stykke inn på skalaen fra den ene elller den andre enden. Hvor på skalen skillet går mellom dødsdisposisjon og ikke dødsdisposisjon er advokatmat.
Men her gjør du et valg: Hvis du ikke vil arve gjelden, overlater du hele boet til det offentlige (dvs. tingretten). Du kan ikke velge å ta Mercedesen og smykkene men snu deg bo fra huslånet (og du kan absolutt ikke ta huset, om du ikke tar huslånet!). Det er ikke slik at det offentlige overtar verdiene, men de avgjør hva som skal skje med dem - f.eks. at den Mercedesen må selges for å dekke gjleden.
Nå er det vel tradisjon for at tingretten ikke er altfor hard når det gjelder ting som har "affeksjonsverdi": Du får lov til å ta ut av boet private fotoalbum og leker fra barndommen og øvrige gjenstnader som ikke har noen salgsverdi som kan dekke inn gjelden. Men det er i prinsippet "på tingrettens nåde".
Detkan jo hende at tingretten får solgt unna så mye at det dekker gjelden og vel så det, og da får arvingene overskuddet til fordeling etter de vanlige regler. Er det ikke mulig å få dekket gjelden ved å selge unna, da får ikke arvingene noe, men arver heller ikke gjelden.
Hvis arvingene tror at de selv kan gjøre en bedre salgsjobb enn retten, så kan de velge å skifte privat, men da tar de også over ansvaret for gjeld. Jeg vil tro at for en del mennesker ligger det så mange minner knyttet til f.eks. barndomshjemmet at selv om de arver en gjeld som er større enn verdien av huset, velger de likevel å beholdet huset, og overta gjelden. Men det er opp til dem.
Arveloven er viktig her, men ta også med skifteloven - det er der du finner lovregler om handtering av gjeld i boet.
Men så lenge pliktdelsarv er på plass så kan de ved testamente sørge for at det evt ikke er et problem ved arveoppgjør.
Jeg var også klar over keal's presisering, men så tomt ser det ikke ut som det skal bli for TS. Så vi fyller vel egentlig opp tråden med relevant info også for andre enn TS.
Ekteparet disponerer fullt ut over sine midler mens de er i live og ved sine fulle fem. Jeg kan ikke se dette annerledes en at de fritt kan selge huset til en av arvingene for kr 1 og defacto gjøre den andre arveløs. "Arv" og dermed pliktdelsarv etc inntreffer først ved dødsfallet.
En annen sak er hva en avtaler om fremtidig arv og fordeling. De fleste foreldre forsøker gjerne å fordele noenlunde likt.
Det er ingen regler som sier at man må handle økonomisk fornuftig av hensyn til arvinger. Men dersom man er så mentalt svekket at man utfører noe man ellers ikke ville gjort, kan det være at det må anses som ugyldig. Det er imidlertid vanskelig å avgjøre om man er såpass svekket dersom man ikke har en diagnose.
Jeg har observert ved noen anledninger at noen "plutselig" blir veldig ivrige etter å hjelpe eldre mennesker. Og jammen får de ikke kjøpe bil, hus, hytte osv til en hyggelig pris - til ergrelse for arvinger. Man kan lure på om noen spekulerer i dette.
Klart at slike mennesker har en egoistisk plan bak "hjelpen" sin!
Ein kan ikkje gjera eit barn arvelaus ved å gi (eller selja for symbolsk sum) til det andre barnet. Då kan den som vert arvelaus gå til sak med å hevda livsdisponeringa er forskudd på arv. Den arvelause kan dermed gjera krav på sin halvpart, opp til 1 mill. kroner.
Nå kan det selvfølgelig være mange juridiske krumspring og vurderinger av helsetilstand, "hva dette var ment som", etc, men så langt jeg kan forstå vil et friskt ektepar kunne selge en bolig til ett av sine barn for en symbolsk pris. Eneste forutsetning er at barnet overtar full disposisjon, som sitt eget, over Mercedes, hytte, hus, jaktrett,
Arvesituasjon kan ellers så mye splid og misstrivsel. En bør tenke seg godt om hva som tjener den best om en er så uheldig å bli forfordelt.
Det er vel normalt tilfelle som du sier, men jeg kan forestille meg situasjoner der det ikke ville være slik. Det vanlige er vel at gamle foreldre på 75-80 år vil selge huset, men ha borett i det ("bo på kår") så lenge de lever, evt. til helsa blir så dårlig at de må flytte på institusjon (eller særlig tilrettelagt bolig). Da er det en "dødsdisposisjon" eller noe svært nær det.
Men for å konstruere opp en situasjon i motsatt ende av skalaen: et KAN hende at noen ble foreldre som 20-åringer. 20 år senere, når de selv er 40 og ved fullgod helse, selger de huset til ett av barna (som da er blitt voksen) til en pris langt under markedspris. Selv flytter de inn i en liten leilighet der de bor til de blir 80. Salget kan neppe kalles en dødsdisposisjon, når overdragelsen skjer 40 år før de dør, og den er fullstendig: Foreldrene disponerer ikke på noen måte huset etter salget. De andre barna, som 40 år tidligere ikke fikk kjøpe huset billig, kan neppe gjøre noen innsigelser når foreldrene dør.
Disse to tilfellene ligger i hver sin ende av skalaen; mange tilfeller ligger et stykke inn på skalaen fra den ene elller den andre enden. Hvor på skalen skillet går mellom dødsdisposisjon og ikke dødsdisposisjon er advokatmat.