Vi som har laget eget radonsug vet alt om rørtversnitt, var i kontakt med en huseier som hadde slitt i mange år med å få radonsug fra en radon konsulent til å virke. Når han hyret inn en ny konsulent og fikk opp tverrsnittet så begynte anlegget å virke. Så tynne rør gir mye trykkfall
I teorien så går det ikke kun å se på den "åpne tverrsnittsarean" på profilen, da hastigheten på luften antas være 0 ved grenseflaten mot veggene. Alle "øvrige" tverrsnitt bruker mer vegg per tverrsnittsarea enn sirkelen, dermed blir det noe høyere hastighet i midten av kanalen for å kunne gi samme strømning og denne større gradient i hastighet gir større viskøse tap.
Hvordan dette slår ut i virkeligheten har jeg regnet en del på for vann, men ikke direkte med luft, prinsippene bør være like, men tenker meg at utslaget er klart mindre, da luft er mindre viskøst. Uansett så har strømningen veldig mye å si.. hvis det er liten strømning spiller ikke tverrsnittsarean inn særdeles mye.
Gitt oval og sirkel med samme tverrnsittsarea: En relativt rund oval er nok veldig lik på sirkelen. En oval som er vanvittig flatt gir betydelig mer tap.
Å dele opp rund kanal i 4 mindre sirkeler med halve innerdiameteren (=samme totale tverrsnittsarea) vil jeg også tro gir merkbart større tap.
Nå er det noen år siden jeg jobbet med dimensjonering og produksjon av kanaler, men om jeg ikke husker helt feil, så ble dette som du nevner Werecar ikke hensyntatt i særlig grad når vi konstruerte kanaler for trange områder. Om vi f.eks gikk fra sirkulær kanal til rektangulær så prøvde vi rett nok alltid å ha en viss overdimensjon på arealet for å kompensere for diverse krappe bend/endringer i luftretning om det ikke var plass til ledeplater for luften. F.eks om vi lagde rektangulær kanal som skulle passe inn i vegg så var gjerne den sirkulære Ø16cm mens den rektangulære ble 50x5cm. Da hadde den rektangulære et flatt påstikk for sirkulær kanal på langsiden, altså ingen ledeplate for luften, så tanken var at luften fikk såpass motstand når den krasjet i veggen i den rektangulære kanalen at vi kompenserte.
Her er bilde av det jeg mener
Her ser man et eksempel hvor man ikke pleide å kompensere, men kunne kjøre samme areal, i og med at det var mye mindre luftmotstand:
Så sant det ikke var noen spesielt krappe bend elns så var altså vår regel at det er totalarealet som gjelder. Nå var vi rett nok aldri ned i så små dimensjoner som 5cm, det var kun unntaksvis at vi var nede på 10cm sirkulære, mens mer normale dimensjoner på avstikkere fra hovedkanal var 12,5, 16 og 20cm. Det kan jo hatt endel å si. Når vi lagde rektangulære var vi mer observant på å bruke ledeplater for å lede luften så den slapp å krasje i 90° vegger så mye som mulig.
Ja, i det store hele vil jeg tro at strømningen dimensjoneres eks. for støy og at det sjeldent kommer opp i at formen spiller noen rolle. Helt klart mer relevant med krappe dimensjonsendringer, bøyer etc. enn med rund form.
Skrev mest fordi at man ibland må tenke seg for, om man missforstår teorien og optimistisk strekker tverrsnittet til det ekstreme (veldig flatte profiler eller deler opp arean på mange små areaer) eller om man øker strømningen/rørhastigheten til det ekstreme.
Lignende situasjon jeg vært innom. På tidligere jobb var det brukt et ekselark som greit nok beregnet tap i vannrør etter Hazen-Williams sin formel. og som stort sett altid virket. Men når hastigheten en gang helt plutselig var 15 m/s istedenfor de typiske 3-4m/s, så blev arket helt galt, da ikke dynamisk trykk (etter Bernoulli) ikke var med i arket. Når man inkluderte det, økte trykktapet med et par bar.
Hevder de at rund og ovalt tverrsnitt er egal (lik).
Alle "øvrige" tverrsnitt bruker mer vegg per tverrsnittsarea enn sirkelen, dermed blir det noe høyere hastighet i midten av kanalen for å kunne gi samme strømning og denne større gradient i hastighet gir større viskøse tap.
Hvordan dette slår ut i virkeligheten har jeg regnet en del på for vann, men ikke direkte med luft, prinsippene bør være like, men tenker meg at utslaget er klart mindre, da luft er mindre viskøst. Uansett så har strømningen veldig mye å si.. hvis det er liten strømning spiller ikke tverrsnittsarean inn særdeles mye.
Gitt oval og sirkel med samme tverrnsittsarea:
En relativt rund oval er nok veldig lik på sirkelen. En oval som er vanvittig flatt gir betydelig mer tap.
Å dele opp rund kanal i 4 mindre sirkeler med halve innerdiameteren (=samme totale tverrsnittsarea) vil jeg også tro gir merkbart større tap.
Her er bilde av det jeg mener
Her ser man et eksempel hvor man ikke pleide å kompensere, men kunne kjøre samme areal, i og med at det var mye mindre luftmotstand:
Så sant det ikke var noen spesielt krappe bend elns så var altså vår regel at det er totalarealet som gjelder. Nå var vi rett nok aldri ned i så små dimensjoner som 5cm, det var kun unntaksvis at vi var nede på 10cm sirkulære, mens mer normale dimensjoner på avstikkere fra hovedkanal var 12,5, 16 og 20cm. Det kan jo hatt endel å si. Når vi lagde rektangulære var vi mer observant på å bruke ledeplater for å lede luften så den slapp å krasje i 90° vegger så mye som mulig.
Skrev mest fordi at man ibland må tenke seg for, om man missforstår teorien og optimistisk strekker tverrsnittet til det ekstreme (veldig flatte profiler eller deler opp arean på mange små areaer) eller om man øker strømningen/rørhastigheten til det ekstreme.
Lignende situasjon jeg vært innom. På tidligere jobb var det brukt et ekselark som greit nok beregnet tap i vannrør etter Hazen-Williams sin formel. og som stort sett altid virket. Men når hastigheten en gang helt plutselig var 15 m/s istedenfor de typiske 3-4m/s, så blev arket helt galt, da ikke dynamisk trykk (etter Bernoulli) ikke var med i arket. Når man inkluderte det, økte trykktapet med et par bar.