Hvis vi begrenser miljøtiltak til det som rammer virksomsomhet ingen overhodet har glede av, da blir det ikke mange miljøtiltak! Så å si alle tiltak rammer noens glede / nytte. Det er alltid en avveiing. Vi aksepterer mange miljøskadelige aktiviteter fordi vi vurderer gleden / nytten så stor at vi velger å ofre miljøet (i bred forstand, inkludert rovdrift på dyrkingsjord). Når vi gjennomfører miljøtiltak er det fordi vi innser at 'noens' gleder iblant må vike for å bevare natur, unngå ressurssløsing, unngå skadelige klimaeffekter, ...

Hunder kan ha svært stor nytteverdi på en rekke felter: Jakt, søk/sporing, vakthold, førerhund for synshemmede, ... Jeg har utallige ganger sagt at 'Treningsstudio på 4 bokstaver' staves h u n d. Det var også primærårsaken til at jeg selv var hundeeier i nesten tolv år. Selv der hunden er uttalt nyttedyr, f.eks. jakt, førerhund, har den også sosial verdi, til stor glede. Ihvertfall hvis vi lar den!

Men: Hundehold kan være mye rart. Allerede da min første hund var blitt 3-4 år begynte jeg å reagere på at når vi traff andre hunder ute i marka var han nesten alltid den eldste (og derfor sjef over hundene vi møtte). Det virker som om interessen for hunden som turkamerat for mange forsvinner etter 2-3 år. En nabo hadde en 'pyntehund' som var så smellfeit at magen subbet bakken; den ble sliten av å krysse over veien til min hage. På vår vei opp i marka passerte vi en veranda der en hund sto i bur og bjeffet klagende, uansett klokkeslett eller ukedag. En bekjent som bor i det strøket fortalte at det var resultat av et kompromiss mellom ektefellene: Han ønsket seg inderlig hund, hun blånektet - men hadde akseptert det på betingelse av at hunden aldri skulle sette en pote innenfor dørstokken. Derfor var den henvist til verandaen.

Det er realitet at mange bruker en hund for å pynte seg med. De kunne like gjerne kjøpt seg smykker ... Andre viser til at 'Ungene lærer å ta et ansvar', men det er gjerne der det snakkes høyeste om 'ungenes ansvar' at det synes mest fraværende. Det er svært sjelden ansvarsfølelsen holder seg like sterk helt til hunden dør av alderdom. Å trene unger til ansvar kan like gjerne være basert på en tamagotchi ...

For halvannet år siden ble det rapportert fra mange steder i verden, Norge inkludert, at pandemien hadde skapt et enormt behov for kjæledyr. Oppdretterne kunne ikke skaffe nok, og det førte til mye ukritisk avl. Nå, som pandemien er i ferd med å komme under kontroll, har veterinærer tilsvarende pågang av unge, fullstendig friske kjæledyr som eieren vil ha avlivet; det er ikke lenger bruk for dyret. Kjæledyr er en bruk-og-kast-ting.

Det er flott å se en hundeeier som virkelig lever med sin firbeinte kamerat - selv om det bare er for den sosiale (og treningsstudio-) verdien. Men det gjelder langt fra 600.000 hundeieere! Mitt inntrykk (fra de utallige hunder og hundeeiere jeg selv at møtt) er at minst halvparten av hundene etter 2-3 år blir redusert til en 'ting', noe som bare er der og skal ha mat. Kanskje det gjelder for en enda større andel av kattene: De 'bare er der' i enda større grad, virker det som.

Så selv om jeg er hundeelsker (katter avviser meg konsekvent, så de kjenner jeg bare på avstand!) må jeg si meg delvis enig i debatt-innlegget i Aftenposten. Altfor mange hundeeiere i Norge, og trolig mange andre vestlige land, burde ikke vært det. Jeg er i dag ikke hundeeier selv. Det er et bevisst valg, riktignok ikke basert på miljø- og ressurs-hensyn, men på at ytre forhold hadde endret seg slik at jeg ikke lenger kan tilby en hund et godt liv som hund.

Jeg er mye på div kattesider, og der er de som virkelig trenger katter og hunder, kjæledyr kan være manges eneste familie og venner.
Det er det at skal vi gjøre alt som de grønne klimafolk vil skal gjøres blir vi sittende et sted uten noen gleder, alt skal forbys, de sier at vi må redde barn og barnebarn og det er derfor, men hva slags liv vi i tilfelle skal tilby de, alt skal forbys, de grønne har jo gleden i å vokte over oss så vi holder oss på den smale stien.

Er du ikke ørlitegranne paranoid nå? Debattinnlegget i Aftenposten var essensielt en påpeking av hvor store ressurser kjæledyrene beslaglegger. Det var overhodet ikke snakk om noen form for forbud, eller andre måter nekte deg og andre å ha kjæledyr.

Kanskje du reagerer så sterkt på påpeking av ressursbruken at du helst ville stoppet disse opplysningene, nektet dem å komme fram. I så fall er det du som ønsker forbud, begrensing av ytringsfriheten og fri informasjonsflyt. Jeg ser ingen grunn til at denne informasjonen skal stoppes - selv om enkelte kan føle det ubehagelig å forholde seg til den.