I dag er det akkurat 50 år siden jeg ble ansatt ved et institutt i Oslo. Jeg hadde en god realartium og var 20 år. Ankom min nye arbeidsplass og ble puttet inn på et kontor som jeg skulle dele med en dame. Greit nok med damen, men det var vanskelig å skjønne hva hun egentlig arbeidet med, for hun gjorde knapt noen ting. Selv fikk jeg i oppdrag å lese manualen til et elektronisk peileinstrument, som jeg seinere skulle betjene ute på en feltstasjon.
Manualen var grei nok og det var ikke vanskelig å forstå teorien bak måleprinsippet og behandlingen av de mottatte radiosignalene.
Før jeg flyttet til Oslo (i oktober) hadde jeg ikke noe å gjøre og bodde hjemme hos mine foreldre. På ettersommeren ringte jeg derfor til instituttet og spurte om jeg kunne få begynne tidligere. Men dette var absolutt utelukket. Svært forundret ble jeg jo da jeg oppdaget at hun som hadde hatt stillingen før meg hadde gått av med pensjon om våren. Men jeg kunne absolutt ikke begynne før 20.10.!
Da jeg x antall måneder seinere skulle betjene omtalte peileinstrument, så var dette et annet type instrument og således slett ikke det jeg hadde fått utdelt manualen til. Min sjef visste ikke hva slags instrumenter det var ute på feltstasjonene, selv om han hadde ansvaret for driften av disse stasjonene.
Jeg hadde blitt statsfunksjonær og begynte så smått å oppdage byråkratiets effektivitet ...