187
6
2
Telefonsentral, 500-punkt-velger, virkemåte
3,595
0
Før telefonen ble digitalisert hadde sentralene store mekaniske koblings-mekanismer for å koble sammen to linjer. En del av disse var rele-baserte, men du ser også bilder av noen små tekniske vidundere kalt 500-pukt-velgere: En liten tallerken som ble dreid rundt til én av 25 posisjoner. Så overtok en arm som gikk radielt, og ble skjøvet fram til én av 20 posisjoner ut fra sentrum. Der satte den ned en plugg i en kontakt - med 25 kontaktskinner i ulike vinkler og 20 kontakter per skinne kunne pluggen settes ned i en av 500 kontakter.
Når du dreide tallskiva på telefonen til 4 og slapp den, sendte telefonen 4 pulser til velgeren, slik at skiva dreide seg til den fjerde posisjonen. Når dreiingen var utført ble signalene koblet over til armen. Slo du 7 som neste siffer, ble det snedt7 pulser til motoren som skjøv armen til sjuende posisjon.
Dette er kurant å forstå hvis skiva kunne roteres til 10 posisjoner og armen skyves til 10 posisjoner. Men skiva har 25 posisjoner, armen har 20. Jeg har aldri sett forklaring på hvordan sifrene ble fordelt med "halvannet" siffer på dreiingen og "halvannet" siffer på armen. Den gang (velgeren ble utviklet i 1918) hadde man ingen digital elektronikk for å lese hele telefonnummeret, dele på 25 og mod 25; de må ha gjort det på andre måter.
For noe tid siden var det litt prat her på BB om historiske teiefoner. Kjenner noen av dere som har peiling på gamle telefoner til noen beskrivelse av 500-pukt-svitsjen som kan forklare slike ting?
Det andre jeg ikke forstår: Velgerutstyret (av denne eller andre typer) var okkupert bare mens nummeret ble slått, fram til forbindelsen var opprettet. Så kunne velgeren ta seg av å koble opp en ny samtale. Det hendte det drøyde litt før du fikk summetonen, så du kunne begynne å slå nummeret - da ventet du på at en ny velger (en 500-punkt-velger eller noe tilsvarende) skulle bli ledig.
Jeg skjønner hvordan én slik velger kan koble én abonnentlinje videre, men hvordan i all verden kom den seg løs for å handtere en annen abonnentlinje?
Det nytter ikke å forklare det i et svar til denne postingen - det jeg spør etter er pekere til tilgjenglelig litteratur. Jeg finner endel prat rundt 500-punkts-velgere på nettet, men de er langt fra grundige nok til at jeg finner svar på disse spørsmålene.
For den som ikke har sett en 500-punkt-svitsj: Teknisk museum har et bilde på 500-punkts-velger. Jeg har bare sett dem i museums-montre; de siste forsvant vel fra praktisk bruk tidlig på 1980-tallet.
Når du dreide tallskiva på telefonen til 4 og slapp den, sendte telefonen 4 pulser til velgeren, slik at skiva dreide seg til den fjerde posisjonen. Når dreiingen var utført ble signalene koblet over til armen. Slo du 7 som neste siffer, ble det snedt7 pulser til motoren som skjøv armen til sjuende posisjon.
Dette er kurant å forstå hvis skiva kunne roteres til 10 posisjoner og armen skyves til 10 posisjoner. Men skiva har 25 posisjoner, armen har 20. Jeg har aldri sett forklaring på hvordan sifrene ble fordelt med "halvannet" siffer på dreiingen og "halvannet" siffer på armen. Den gang (velgeren ble utviklet i 1918) hadde man ingen digital elektronikk for å lese hele telefonnummeret, dele på 25 og mod 25; de må ha gjort det på andre måter.
For noe tid siden var det litt prat her på BB om historiske teiefoner. Kjenner noen av dere som har peiling på gamle telefoner til noen beskrivelse av 500-pukt-svitsjen som kan forklare slike ting?
Det andre jeg ikke forstår: Velgerutstyret (av denne eller andre typer) var okkupert bare mens nummeret ble slått, fram til forbindelsen var opprettet. Så kunne velgeren ta seg av å koble opp en ny samtale. Det hendte det drøyde litt før du fikk summetonen, så du kunne begynne å slå nummeret - da ventet du på at en ny velger (en 500-punkt-velger eller noe tilsvarende) skulle bli ledig.
Jeg skjønner hvordan én slik velger kan koble én abonnentlinje videre, men hvordan i all verden kom den seg løs for å handtere en annen abonnentlinje?
Det nytter ikke å forklare det i et svar til denne postingen - det jeg spør etter er pekere til tilgjenglelig litteratur. Jeg finner endel prat rundt 500-punkts-velgere på nettet, men de er langt fra grundige nok til at jeg finner svar på disse spørsmålene.
For den som ikke har sett en 500-punkt-svitsj: Teknisk museum har et bilde på 500-punkts-velger. Jeg har bare sett dem i museums-montre; de siste forsvant vel fra praktisk bruk tidlig på 1980-tallet.
Du er litt desinformert. At velgeren fulgte nummerskiva gjelder en forløper til 500 punkvelgeren, Strowgervelgeren. Denne var mer dekadisk orientert.
Sentraler med 500 punktvelger hadde flere hovedelementer: Anropende abonnent, A-abonnent. Anropet ble mottatt av en relébank som rekvirerte en 500-velger i funksjon av anropsvelger. En slik velger er som du sier en dreieskive med en arm. Armen har 4 kontakter, to på hver side. Armen går inn mellom en «skog" av vertikale stenger i messing, oppstilt i viftefasong. En slik vifte dekker 500 abonnenter og kalles en multippel. Velgerne er stablet oppå hverandre fra gulv til tak. Alle disse når samme multippelskog og alle de tilkoblede abonnentene. Velgeren henter drivkraft fra en vertikal roterende aksel via gir. Med elektromagneter kobles en gitt velger til drivakselen som går kontinuerlig. Når velgeren er flyttet til rett posisjon, slippes kontakten med drivakselen.
Når armen glir innover vil den få kontakt med 4 vertikale skinner, som danner A og B-tråd =abonnentlinja pluss C og D-tråd som er signaltråder. I søkemodus leter velgeren etter den C-tråden som har spenning.
I større sentraler står det flere trinn med anropssøkere. Når disse ar funnet abonnenten med røret av blir disse velgerne stående under hele samtalen. Siste anropsvelger kobler linja til en «snor". (Har navn etter snora i gamle manuelle pluggsentraler . Snora gir driftsstrøm til anropende telefonapparat og er en relebank. Snora rekvirerer over egen velger et «register". Et register er en relébank som tar imot pulsene fra fingerskiva til A-abonnenten. Når registeret er klart, sender det summetone til A som klarsignal. A slår nummer, registeret styrer linjevelgerne ut mot anropt B-abonnent. Mao det er registeret som omdanner de dekadiske fingerpulsene til styresignaler for 20*25 velgeren.
Når B-abonnenten er funnet, testes om hen er ledig. Hvis ledig, blir linjevelgerne stående, melding gis til snora og registeret fristilles for annet anrop. Snora kobles til ringesignalgeneratoren som sender ringetonevarsel tilbake til A og ringespenning til B. Når B løfter av stopper signalene og B får driftsstrøm fra snora. Alle velgere og snora står og holder kontakten. Snora venter på at A eller B legger på. Når samtalen avsluttes fristilles velgere og snor.
Ved opptatt B-abonnent, rives linjevelgerne og snora får ordre om å sende opptattsignal og vente på at A legger på. På nyere sentraler er det linjekortet på A-siden som sender opptatt og alle velgere og snor kan rives.
Et paradoks er at til nå har jeg beskrevet veien fra A til B. I neste omgang ønker B å ringe til en annen abonnent, si C, men står på feil side av sentralen?
Dette ordnes ved at alle abonnenter via to multipler er koblet både til innganssiden med anropssøkere og til utgangssiden med linjevelgere.
Dette var dessverre ikke noen lenkesamling, skrevet prima vista og dette er lenge siden. Det kan være feil i fremstillingen her, men hovedtrekkene er riktige.
Edit:
https://www.ericsson.com/en/about-us/history/products/the-switches/the-500-switch--a-workhorse
Anbefalse: https://www.youtube.com/watch?v=85aDVkm3DWI
https://www.youtube.com/watch?v=3qNxvPqPS_0
http://www.oldtelephone.info/Ericsson_Switch.html
Sperr
På eldre sentraler kunne en oppleve sperr. Dvs at i gitte trafikksituasjoner og stor trafikk kunne en ende opp med at det ikke var noen ledig vei fra A til B. På enkelte sentraler kunne en høre dette ved at sentralen (releene) fortviler forsøkte å finne en vei. Den mekaniske støyen økte betydelig og en sa at sentralen banket. Kom sentalen i denne situasjonen ville gjerne bankingen og sperr tilta fordi ingen kom igjennom, men la på, løftet av, la på… ingen summetone, la på…
Regelverket sa at da gikk en og tok en kaffe og ventet, men enkelte ringrever omgikk driftsreglementet, de tok stativsikringer inntil sentralen roet seg. Enkelte abonnenter fikk forbindelse, mens andre fikk ingenting. Etter en stund få byttet en på sikringene og en ny gruppe abonnenter ble betjent.
8B sentraler og overhøring.
Her var det en helt annen velgertype, en variant av X-Y velger. Det var elektromagneter som trakk i X og Y- retningen. Eter at velgeren var satt opp, ble den hengende i innstilt kobling. Dette ble styrt av noen store plast-kammer. Så var uhellet at enkelte av disse kammene hadde en tendens til å få tetthetsbrudd. Resultatet var at enkelte forbindelser i velgeren ikke ble frikoblet ved nedkobling. Når nye samtaler ble satt opp (velgeren kunne betene flere ), så kunne en ende opp med at det ble en forbindelse, vanligvis i en retning, mellom de to samtalene, en fikk overhøring. Det ble mye forvirring for det var gjerne slik at bare én hørte hve én bestemt anne sa, en fikk en halv samtale. Det en selv sa gikk bare til egen samtalepartner.
Noe av dette fordi all rikstelefon over større distanser gikk som 4-trådsforbindelser. Dvs i første sentral ble samtalen splittet i en tur-retning og en retur-retning. Dette for å redusere ekko-virkning og for enkelt å kunne sette inn forsterkere og senere digitale multplex-systemer med flere adskilte samtaler på samme «tråd".
Jeg er vel ikke egentlig "desinformert" - jeg er ikke informert i det hele tatt! Har bare hørt overfladiske beskrivelser av virkemåten, og har nok mistofstått en god det av det jeg har hørt. Så det er fint å få rettet opp en del av det. Det krever en grundig, langsom gjennomlesing for at jeg skal forstå det hele.
Når jeg kommer borti mekanikk av dette slaget føler jeg meg litt liten
Så takk for bidraget. Jeg vet ikke om jeg vil forstå alt og finne svar på alt, men jeg kommer i alle fall et godt stykke på vei.
- 48 Volt
Alke eldre telefonsystemer går på -48V. Spenningen kanskje som en mellomting mellom høy spenning og ditto lavere strømtrekk, men ikke så høy spenning annet enn at det var greit å fingre med Spenningen ligger mellom 0V (jord) og minus 48V. Årsaken til den negative spenningen er for å motvirke korrosjon. Releene med sine jernkjerner er av praktiske årsaker alle skrudd fast i jordede stativer. Alt som fører strøm er lagt «under jord . Dette av galvaniske årsaker. Med røret på måler en batterispenningen på 48V over telefonapparatet. Med røret av og kort abonnentlinje måler en ca 18V over apparatet.
Ringespenningen er opp mot 90V 25 Hz.
De tidlige telefonanleggene var utført med kun blanktråd. Linjene kunne strekke seg flere hundre mil uten forsterkere, dog ledertverrsnittet kunne være grovt.
Keal er sikkert kjent med datakabel, UTP, uskjermet tvistet par. Mitt første møte med «UTP" var å sitte på Rørosbanen med damplok. Langs sportet fulgte luftstrekk med blanktråd telefonlinjer. Trådene snurret rundt og rundt i en evig dans, de var revolverte. Dvs 4 tråder snurret om hverandre og byttet plass fra stolpe til stolpe.
Fra tidlig barndom husker jeg telefonene uten tallskive, bare med ei sveiv.
Så ble jeg usikker - hukommelsen svikter: Var det slik at vi løftet røret fra gaffelen, og så sveivet for å påkalle operatørens oppmerksomhet?
Eller måtte røret stadog ligge på gaffelen for å slippe strømmen fra generatoren gjennom til sentralen, og deretter løfte røret, i håp om at operatøren hadde våknet?
Jeg har én gang brukt et slikt apparat, fra kjøpmannen i Selbu påskeaften 1967-ulykkespåsken. Vi var kommet ned fra Sylane, hadde hørt mye stygge meldinger på radio. 17 omkom og enkelte av dem som overlevde fikk men for livet. Jeg valgte å berolige dem hjemme med at vi nå var på vei til Duddelibu, ei hytte mellom Selbustrand og Homelvik.
MEN, jeg fikk jo ingen forbindelse!!!
Røret må ligge på mens en sveiver. Deretter løfter en av.
En ser at velgeren er organisert 10*10 og at fingerskiva styrer velgerne direkte. En innstilt velger blir stående gjennom hele samtalen. En lokalsamtale i en større sentral vil dermed for legge beslag på minst fire velgere.
Se igså at organiseringen av Strowger-velgeren fører til enorme mengder av lednibger og loddetagger.
Om en sammenligner med Ericksson 500 punktvelgeren, så er kablingen bare koblet til på toppen av stativet for 500 abonnenter. Alle velgere som er montert nedover i stativet når disse bronsestengene uten ytterligere loddetagger. 500p velgeren ble med dette en mye mer kompakt løsning og raskere å produsere. Selve velheren som én flat pannekake krevde også mindre plass.