Vi har valgt å ikke bygge/kjøpe drømmehuset fordi vi ikke tror det livet vi ville få med over 3 mill i lån blir optimalt selv om vi har 1 veldig god, og en gjennomsnittlig inntekt. Vi har meget bra med egenkapital, og ser jo i denne tråden at vi kunne ha bygget drømmehuset nærmest gjeldsfritt mange steder i landet. Men for å bygge drømmehuset/ eller kjøpe en stor gammel villa i de områdene av Oslo som vi kunne tenke oss å bo måtte vi minst ha hatt godt over 3 mill i lån. Det er ikke aktuelt på tross av relativt gode inntekter.
Så kompromisset er at vi har kjøpt en liten 20 år gammel enebolig (150 kvm boareal eller p-rom som det heter nå) med flott beliggenhet i ett bra område. Det er jo mye mindre i størrelse og mindre fancy enn det funkis murhuset med takterrasse jeg har drømt om... Men vi ønsker ikke det enorme lånet, og vi ønsker å ha muligheten til å kunne reise på utenlands turer med barna, la de gå på fritidsinteresser som slalåm og svømmekurs, unne meg jentetur til New york, mannen kjøpe idrettsutstyr etc...
Så jeg får ikke drømmehuset i denne omgang, men etter at vi er ferdig med å total oppusse får vi et bra hus for 2 voksne og 2 barn. Livet er mer er enn bare bo utgifter .... og drømmehuset kan jo kanskje komme senere ettersom vi bare er tidlig i 30 årene (selv om jeg er litt bekymret for tomte mangelen i Oslo - det vil definitivt ikke bli lettere med årene)
Vel. vi er av dei som strekker strikken langt. Vi havnar vel på 3,5 mill vil vi tru alt inkludert. Vi har opp mot 900 000 i inntekt til saman, og begge to har antagelig gode muligheter for lønnsopprykk i åra som kjem. Der vil vere eit lite overskot på leiligheten vi har nå.
Dette skal holde hardt, men vi veit vi kan greie det. Vår vesle familie på fire har levd i fire år på 340 000 (mi lønn i morspermisjon). Eg har hatt ein mann som har vore student. Desse åra har lært oss masse, både om korleis det er å vere fattig i Norge, og også kva som betyr noko. Det er heilt corny, men nå som vi endelig tener penger veit vi knapt nok kva vi skal bruke dei til. Dei samlar seg opp på konto, og eg er heilt handlingslamma i butikkar. Eg har ikkje shoppa på mange år, og er heilt analfabet. Mantraet "vi har jo kvarandre" har liksom festa seg :D
Så pengane tikkar inn, og vi har begynt å overføre til ein sparekonto sidan vi ikkje veit kva vi skal gjere med dei ;D Vi gjer svært lite for å legge om livsstilen. Vi har justert litt opp slik at vi kan leve litt meir behagelig enn før. Tomt og arkitekt vil til saman koste oss 600 000,- , og vi håpar at store deler av dette vil vere betalt når byggeprosjektet startar til neste år.
Vi vil ikkje ha råd til ferieturar og råflott kjøkken og bad, men for oss er det viktigaste å få huset vi ønsker oss Og vi bygger for oss sjøl, ikkje andre ;)
Vi skal bygge hus nå til sommeren, ferdig med tomten. Tomtekostnader: 530.000 kr, har måttet gå vekk ifra å få bygt huset gjennom norske levrandører, modulhus fra Latvia: 1.850.000 kr. Forhåpentligvis får vi til en avtale der latvierene setter opp kun råbygg å får tett huset å så gjør vi resten selv. Tror det holder hardt med budsjett på 3.000.000 kr som først førespeilet. Har inntekt på ca 750-800.000 ingen egenkapital i form av cash, men selvsagt i form av egeninnstas. Men banken var villig til å låne ut 3,2 mill uten å blunke.
Er 27år, kjøpte leilighetet når jeg var 19, og har gjort et smart leilighetskjøp siden. Har heller aldri vært skilt, og har vært smart nok til å ikke dele lånet med noen. Har nå en egenkapital på ca. 1.4mill.
Tjener forøvrig ca. 600-700k i året (m/overtid og reise). Men når jeg har en leilighet i Oslo med en verdivurdering på 3.2mill, blir det fortsatt en del lån. Har bil og mobiltelefon gjennom jobben, og uten barn så sier det seg selv at økonomien uansett blir romslig.
At et par har 2-3mill i egenkapital kan jeg derfor ikke se problemet med. Arv, hus/leilighetesalg (generell prisstigning), sparing etc gjør dette til vanlige tall for mange. I Oslo-området er det mange som kjøper hus til 4-5mill, uten ekstrem samlet inntekt. Over 2 millioner i (samlet) gjeld er ikke så unormalt som det en gang var. Det sies vel at om noen år (20-30?) kommer Norge til få vanvittig mange millionærer, siden dagens unge kommer til å arve de som i dag har god økonomi. Mon tro hva det gjør med boligprisene?
Hvor mange år må man slite for å få til alt det der? ;D
Arne
2007: Nordbohus Espira spesial m/sokkel, 320m2
2010: Lekestueprosjekt
Vi har valgt å ikke bygge/kjøpe drømmehuset fordi vi ikke tror det livet vi ville få med over 3 mill i lån blir optimalt selv om vi har 1 veldig god, og en gjennomsnittlig inntekt. Vi har meget bra med egenkapital, og ser jo i denne tråden at vi kunne ha bygget drømmehuset nærmest gjeldsfritt mange steder i landet. Men for å bygge drømmehuset/ eller kjøpe en stor gammel villa i de områdene av Oslo som vi kunne tenke oss å bo måtte vi minst ha hatt godt over 3 mill i lån. Det er ikke aktuelt på tross av relativt gode inntekter.
Så kompromisset er at vi har kjøpt en liten 20 år gammel enebolig (150 kvm boareal eller p-rom som det heter nå) med flott beliggenhet i ett bra område. Det er jo mye mindre i størrelse og mindre fancy enn det funkis murhuset med takterrasse jeg har drømt om... Men vi ønsker ikke det enorme lånet, og vi ønsker å ha muligheten til å kunne reise på utenlands turer med barna, la de gå på fritidsinteresser som slalåm og svømmekurs, unne meg jentetur til New york, mannen kjøpe idrettsutstyr etc...
Så jeg får ikke drømmehuset i denne omgang, men etter at vi er ferdig med å total oppusse får vi et bra hus for 2 voksne og 2 barn. Livet er mer er enn bare bo utgifter .... og drømmehuset kan jo kanskje komme senere ettersom vi bare er tidlig i 30 årene (selv om jeg er litt bekymret for tomte mangelen i Oslo - det vil definitivt ikke bli lettere med årene)
Dette skal holde hardt, men vi veit vi kan greie det. Vår vesle familie på fire har levd i fire år på 340 000 (mi lønn i morspermisjon). Eg har hatt ein mann som har vore student. Desse åra har lært oss masse, både om korleis det er å vere fattig i Norge, og også kva som betyr noko. Det er heilt corny, men nå som vi endelig tener penger veit vi knapt nok kva vi skal bruke dei til. Dei samlar seg opp på konto, og eg er heilt handlingslamma i butikkar. Eg har ikkje shoppa på mange år, og er heilt analfabet. Mantraet "vi har jo kvarandre" har liksom festa seg :D
Så pengane tikkar inn, og vi har begynt å overføre til ein sparekonto sidan vi ikkje veit kva vi skal gjere med dei ;D Vi gjer svært lite for å legge om livsstilen. Vi har justert litt opp slik at vi kan leve litt meir behagelig enn før. Tomt og arkitekt vil til saman koste oss 600 000,- , og vi håpar at store deler av dette vil vere betalt når byggeprosjektet startar til neste år.
Vi vil ikkje ha råd til ferieturar og råflott kjøkken og bad, men for oss er det viktigaste å få huset vi ønsker oss
Tror vi har fått over en prosent opp siden i fjor sommer.. ::)
Men - det er vel bare å spenne livsreima, og tenke på de som har det værre enn oss....
Utsikten.
Tjener forøvrig ca. 600-700k i året (m/overtid og reise). Men når jeg har en leilighet i Oslo med en verdivurdering på 3.2mill, blir det fortsatt en del lån. Har bil og mobiltelefon gjennom jobben, og uten barn så sier det seg selv at økonomien uansett blir romslig.
At et par har 2-3mill i egenkapital kan jeg derfor ikke se problemet med. Arv, hus/leilighetesalg (generell prisstigning), sparing etc gjør dette til vanlige tall for mange. I Oslo-området er det mange som kjøper hus til 4-5mill, uten ekstrem samlet inntekt. Over 2 millioner i (samlet) gjeld er ikke så unormalt som det en gang var. Det sies vel at om noen år (20-30?) kommer Norge til få vanvittig mange millionærer, siden dagens unge kommer til å arve de som i dag har god økonomi. Mon tro hva det gjør med boligprisene?