36,505
63
10
Ikke tinglyst veirett
84
3
Hei!
Jeg kjøpte for noen år siden en eiendom, det er tidligere skilt ut endel hytter fra denne eiendommen.
Nå har sønn til den ene hytte naboen kommet med en erklæring om vei rett og parkering på min eiendom, det står at avtalen gjelder mellom hytte eier og tidligere eier av eiendommen min.
Sønnen skal nå overta hytta og vil tinglyse denne avtalen. Veien og parkeringen eksisterer, men denne har aldri blitt tinglyst.
Jeg har vært i kontakt med juridisk avdeling hos huseiernes landsforening og de sier at avtalen gjelder mellom tidligere eier og hytte nabo og er en personlig avtale, jeg kan derfor se bort fra denne. I tillegg sier de at ikke tinglyste avtaler kan jeg se bort ifra dersom jeg ikke hadde grunn til å vite om disse ved kontraktsinngåelse.
Så det virker opplagt at de ikke kan kreve å få tinglyst denne erklæringen, men det jeg er ute etter nå er forslag på hvordan vi ordner dette nå. Er det urimelig at jeg tar betalt for en ny vei rett, eventuelt hva bør dette koste?
Jeg kjøpte for noen år siden en eiendom, det er tidligere skilt ut endel hytter fra denne eiendommen.
Nå har sønn til den ene hytte naboen kommet med en erklæring om vei rett og parkering på min eiendom, det står at avtalen gjelder mellom hytte eier og tidligere eier av eiendommen min.
Sønnen skal nå overta hytta og vil tinglyse denne avtalen. Veien og parkeringen eksisterer, men denne har aldri blitt tinglyst.
Jeg har vært i kontakt med juridisk avdeling hos huseiernes landsforening og de sier at avtalen gjelder mellom tidligere eier og hytte nabo og er en personlig avtale, jeg kan derfor se bort fra denne. I tillegg sier de at ikke tinglyste avtaler kan jeg se bort ifra dersom jeg ikke hadde grunn til å vite om disse ved kontraktsinngåelse.
Så det virker opplagt at de ikke kan kreve å få tinglyst denne erklæringen, men det jeg er ute etter nå er forslag på hvordan vi ordner dette nå. Er det urimelig at jeg tar betalt for en ny vei rett, eventuelt hva bør dette koste?
Elektroingeniør fra NTH, men har glemt mye da jeg utvikler programvare dagen lang.
Veien og parkeringen fantes vel der da du kjøpte eiendomen??? Da har du grunn til å misstenke at det fantes en avtale (syns jeg).
Å ta betalt for en eksisterende vei som du ikke har anlagt/kostet på og som var i bruk når du overtok eiendomen virker grådig og umotivert.
Du har nok ikke plikt til å tinglyse og som Morgan X skrev må man passe på å regulere bruken hvis du gjør det, f.eks mtp at de kan finne på å skille ut en tomt/bygge en hytte til.
hvis ikke veien er sjenerende brukt og du ikke har tenkt på det tidligere så ser jeg ikke det som et problem at bruken formaliseres. Hvis du har tenkt å nekte - har du tenkt å nekte bruken og?
Hvem er det som vedlikeholder veien? Bruker du den selv? flere brukere? i så fall bør et veilag bildes der også vedlikehold reguleres.
MVH
Sakke
Ville vurdert nøye betingelser for bruk, vedlikehold, videreføring til ytterligere tomter etc som betingelse for tinglysning, men vært noe tilbakeholden mhp betaling. Er det sannsynlig at denne avtalen var ment å utgå ved salg/død, eller var det en hjelpeløs utforming av tekst.
Du kan fremsette at dette var ukjent og ikke tinglyst, men det synes som om du har vært inforstått med bruken fra du kjøpte.
Jeg har vært borti tilfeller der bruksrettene står i skjøte ved fradeling, vanskelig tilgjengelig men informasjonen lå der. Nå ble det full konflikt også her med neste eier, vi valgte her å inngå en ny avtale der bruk og sted for parkering osv var klart definert selv om vi i denne teksten frasa oss noen av rettighetene vi hadde. Vi gjorde dette for å komme frem til en ny uomtvistelig avtale og rydde opp i konfliker slik TS beskriver.
Hyttetomten ville den gangen den ble utskillelt aldri blitt godkjent om det ikke forelå en avtale om adkomst.
Bruksmønsteret av hytter varierer fra livsfase til livsfase. Eldre eiere med dårlig helse benytter hyttene sjeldnere og etterlater fort et "oppussingsobjekt" til arvingene. Har tidligere vært bort i konflikter knyttet til at vegretten / adkomsten som er tinglyst var basert på datidens hytter og normer. Det vil si parkering på gårdstun og sti til tomt. I gamle tinglysinger heter det ofte tinglyst adkomst og ikke veirett - og dermed er snøballen rullende.
Ut fra et beredskapshensyn, valgte en å akseptere å heller tinglyse vegrett med bruksbegrensinger og regulert hvem som har drifts- og vedlikeholdsansvar. Dette for å sikre at adkomsten var med veg med tilstrekkelig størrelse ved ev brann eller andre behov. Det blir for teit om hytta brenner en stormfull kveld og sluttproduktet er at gårdsbruket også brenner ned.
I såfall, hva om det blir etablert vei slik at det ikke trengs å parkeres på din eiendom? Hadde det vært mer spiselig og hadde du da fått frigjort tomteareale?
Jeg har ikke til hensikt å være vanskelig her, bare opptatt av å gjøre det "rett".
Det jeg egentlig er mest opptatt av er parkeringen, i erklæringen står det at det kan opprettes opp til 6 parkeringsplasser, dette er areal jeg ikke vill gi fra meg uten videre. Det er ikke opparbeidet så mange parkeringsplasser per i dag. Hytten har en stor tomt så ser ingen grunn til at jeg skall gi fra meg areal til parkering uten videre.
Jeg skall sjekke opp litt nærmere om det finnes noe tinglyst, men denne erklæringen er ikke tinglyst iallefall.
Ja, veien går frem til hans tomte grense og parkeringen er på min eiendom.
Kan se for meg en slik ordning som du sier her ja...
Det er ikke tinglyst på min eiendom, jeg skall sjekke hva som er tinglyst på hans eiendom, men regner med han hadde nevnt dette når han kom med denne erklæringen vis det var tinglyst imot hans eiendom.
Med ein skriftlig avtale kan han iallefall påberope seg god tru, og med ein vei anlagt er nok dette å ansjå som fast tilstelning.
Jeg har ikke til hensikt å tjene store penger på dette, ser at mitt innlegg kanskje kan tolkes slik. Jeg er opptatt av at det skal være fair, men vill ikke gi fra meg store arealer til parkering uten videre. Når det gjelder veien så plager det ikke meg om han får vei rett til denne. Godt poeng dere kommer med iforhold til å regulere bruken og vedlikeholdet
Dette er en personlig avtale mellom to parter. følger ikke eiendommen. Når eiendommen selges følger ikke avtalen med videre. det kan vell ikke bli hevd i dette?
Kan du vise til hvor dette står?
Ellers, en kommune fant ut at de skulle rydde i alt båtrotet, og vips så forsvant "hevdvunnene" båtplasser, brukt i 20,30, 40 år!
Min gjetning er at nevnte hyttetomt, utskilt fra nevnte hovedbøl, kan kreve grunn for kjøreveg frem til hyttetomta.
Jeg tenker at jeg kan tinglyse veiretten og ikke parkeringen. Dette må vell være fair?? Eller hva mener folket??
For båtplasser er ofte hevd 50 år da fast tilstening ofte ikkje er på plass.
Eg trudde det var akkurat i slike saker til TS at hevd var aktuelt?
Poenget med hevd er at slik at til og med udokumenterte rettigheter kan bli rettskraftig og derved kan tinglyses, så at ønske om tinglysing seier vel ikkje noko om kor god tru hytteeigaren har. Han har iallefall ein signert avtale, det er myke meir enn mange andre som har vunne fram med hevd.
At hytteeigaren hadde bruksrett er det vel ingen tvil om, og da var i aksom god tru iallefall når forrige eiger var der er det vel ingen tvil om.
Denne saken er jo regulert av en avtale der eierforhold er klare og det finnes en avtale, men avtalen foreligger kun med foregående eier av TS sin eiendom mao personlig avtale som ikke er heftet ved eiendomen. Hvis jeg har skjønt det riktig så kan ikke hevd være aktuelt her?
MVH
Sakke
I nevnte båtsak var det snakk om å rive brygger som hadde stått i tiår, ikke at grunneier ikke reagerte pga ingen spor etter bruk.
Her kan synes som om en tinglyst avtale om rett til å anlegge veg til eget bruk (ingen flere utskilte tomter) på anvist sted og ingen parkering kan være en løsning. På anvist sted for "å få trafikken ut av tunet" og ingen parkering fordi det er plass på hyttetomta. Ev leie for parkeringsplass og da såpass dyr eller tidsbegrenset, at det på sikt er et insitament til å flytte "hjem.".
Google says:
• NB! Ikke ugyldig. Fortsatt bindende mellom de opprinnelige partene og i forhold til senere erververe som kjenner eller burde kjent til den.
Unntak: Rettigheter med grunnlag i hevd "
Nettopp dette jeg mener. Det finnes en avtale som regulerer bruken men ikke mellon nåværende eier og naboen. Rettigheten er ikke "udokumentert"
Derimot hva gjelder TS så er ikke avtalen kjent for ham , og burde ikke ha vært kjent heller mtp at den ikke er tinglyst. Derimot er han kjent med utbredelsen av bruk og de faktiske forholdene runt eiendomen slik at man kan anta at han ikke går helt fri mtp avtalen som er presentert. MEN hvis dette skall tinglyses så har han sikkert gode muligheter til å endre på ordlyd/bruksrettigheter (iom det ikke er utarbeidet 6 bilplasser per idag...)
MVH
Sakke
TS kan kritiseres for unnfallenhet ved ikke å undersøke dette over tid når han så bruken.
Hytteeier kan i alle fall ikke påberope seg hevd på plasser som ikke er opparbeidet, når kunne TS sett disse og når kunne hytteeier brukt disse som sitt eget?
Men TS har jo også eventuelt 5 års "reklamasjon" ovanfor selgar da denne heilt klart har holdt tilbake informasjon som kunne påvirke prisen.
Eg veit ikkje om brukstida av veien til hyttenaboen, men om me forutsetter at denne er over 20 år.
Kva krav til hevd er det du meiner ikkje er tilstades?
Enaste eg kan sjå er at dersom man har rett til tingen/bruket kan man ikkje hevde.
Har hyttenaboen veirett gjennom avtale, trenger han ikkje hevde veirett.
Har ikkje hyttenaboen veirett, kan han eventuelt hevde veirett.
Så intensjonen i loven er vel relativt grei, å ivareta rettigheter til den som har fått denne rettigheten, derfor dette unntaket i tinglysingsloven for hevd.
Når TS eventuelt overdrar eigedommen til neste eigar har han opplysingsplikt om denne avtalen iom. at han kjenner til den i dag, og den blir da gjeldende for neste eigar.
Er ikke veldig insatt i rgelverket for hevd, gjengir kun min egen førståelse/prøver å øke kunskapen min gjennom diskusjon.
Her foreligger som sagt avtale, vites ikke hvor gammelt dette er. Men alle er klar over forholdene untat TS som kun var (antatt) klar over de praktiske forholdene ved eiendomen. I tillegg virker hytte-eierfamilien være klar over at dette ikke er en tinglyst rettighet da de vil ha dette nå. Så for meg virker det som at dette ikke er bruk "i god tro" uten mere unfallenhet å formalisere bruken tidligere.
MVH
Sakke
Min kommeentar til ovenstående: her forligger en skriftlig avtale, den gjelder og avskjærer enhver hevd så lenge denne avtalen er kjent, her spesielt av fordelshaver, hytteeier. Han vet at han har en avtalt rett, men vil aldri erverve en hevdet rett. Dersom denne avtalen kom bort, ingen visste om den lenger, hytteeier og TS begge levde i aktiv god tro om at slik skulle kjøring og parkering være, så ville en kanskje kunne diskutere hevd.
Og god tru forutsetter ein avtale, skriftlig eller muntlig.
Om avtalen ikkje er kjent av TS, og/eller TS bestrider veiretten, meiner eg det eventuelt hevd som kjem inn.
Kva anna er det hevd eventuelt skal gjelde for?
Om du ikkje er i aksom god tru, eller det er tålt bruk, eller du har ein ubestridt/tinglyst avtale gjelder jo ikkje hevd uansett.
Og heilt enig med deg, ein kjenner ikkje sannheten her, og det er innfløkt lovmessig.
Derfor skriv eg og "kan han påberope seg".
Om han har rett er ei anna sak.
Du har fått mange synspunkter på ditt innlegg. Fasiten er uansett det juridisk avdeling hos HL skriver.
Vedrørende hevd: Man kan ikke hevde noe man har avtale på. Hevd forutsetter aktsom god tro. Altså at man tror man har en rettighet man faktisk ikke har. Det er ikke tilfelle her i og med at det finnes en personlig avtale mellom partene som regulerer bruken. Tålt bruk gir heller ingen hevd.
Du har alle kortene på hånden og jeg vil råde deg til å være meget tilbakeholden med hva du tillater å bli tinglyst på din eiendom og å være meget spesifikk på hva som inngår og hva som ikke inngår. Avtaletolking av gamle servitutter er en stor kilde til krangel.
At ikkje HL nevner hevd med eit ord når det er ein definert unntak i tinglysingslova, det forstår eg ikkje.
Her er eit eksempel som er relativt tilsvarende denne saka til TS:
For å seie det pent: Mi tiltru til Guttom Jakobsen er nokre ganger større enn HL, sjølv om appell til autoritet ikkje gjev noko argument.
Link: http://www.tekna.no/ikbViewer/Content/831136/(13)%20Kjell%20Arne%20Reistad.pdf
"Et vilkår for hevd er i alle tilfeller at man er i aktsom god tro, det vil si at man ikke vet eller bør vite at man egentlig ikke er eier eller bruksberettiget.
Den som har en ting til låns eller leie, eller har annen rett til å sitte med tingen, kan ikke hevde, uansett hvor lang tid som går."
Kilde: http://snl.no/hevd
Her er man bruksberettiget, men bare etter en personlig avtale som ikke er tinglyst. Hvis ny eier ikke kjente til avtalen eller burde ha kjent til avtalen, kan han se bort fra den.
Juridisk går dette inn under tinglysning og grunnbokens positive og negative troverdighet. Hevd er et unntak i grunnbokens negative troverdighet, men samtidig fordrer hevd aktsom god tro. Man er ikke i aktsom god tro når man har en avtale som regulerer forholdet mellom partene. Hvis trådstarter ikke visste om denne avtalen, har den ikke rettsvern overfor ny eier.
Moralen er: Tinglys alle avtaler.
Moral 2: Tinglys avtalen som et realservitutt, ikke som en personlig avtale. Personlige avtaler følger kun personen.
Korleis ekskludrer denne avtalen aktsom god tro?
Begge brukere har jo faktisk ein avtale om bruk med den gamle eigaren?
Korfor vert det ikkje aktsom god tro ekskludert i mitt døme?
I begge saker veit jo faktisk bruker at han har ein bruksrett, så aksom god tru er det i begge tilfeller fra bruker sin side.
Eg synes som sagt sakene er godt sammelignbare, og kan du vennligst påpeike kvar forskjellen ligg?
Med en avtale har du en faktisk rett. Når du har en faktisk rett, ekskluderes hevd.
Når den faktiske avtalen ikke er tinglyst, gjør regelen om grunnbokens negative troverdighet at avtalen bortfaller om ny eier ikke vet eller burde visst om avtalen. Dette følger av loven.
I dette tilfellet er også avtalen en personlig avtale og personlige avtaler følger personer, ikke eiendommer. Avtalen ville således opphøre ved eiers bortgang.
Så realiten blir at avtalen faktisk bortfalt ved ny eiers overtagelse og ikke ved eier av naboeiendommens bortgang.
Så kan man kverulere litt om at intensjonen i avtalen egentlig var ment å følge eiendommen, ikke eiendommens eier, men nå er jo realitetene som de er.
Du kan diskutere i det vide og det breie med meg, men juridisk er det slik og juristene hos HL har helt rett i sitt svar til trådstarter.
Jacobsen sier imidlertid følgende:
Utgangspunkt:
• Rettighet over en eiendom er bindende også for dem som
– erverver eiendommen senere, og
– kjente eller burde kjent til rettigheten
• Dersom erververen ikke kjente eller burde ha kjent til den må rettigheten være tinglyst.[/b]
Tinglysingsloven av 07.06.1935 § 21.
[/i]
Trådstarter kjente ikke til denne rettigheten. Han er derfor ikke bundet av den. Rettigheten er ei heller tinglyst.
Forholdet til senere erververe av eiendommen forts.
Hvis ikke tinglyst, ikke bindende for erverver.
• NB! Ikke ugyldig. Fortsatt bindende mellom de
opprinnelige partene og i forhold til senere
erververe som kjenner eller burde kjent til
den.
I trådstarters tilfelle er det imidlertid snakk om en personlig avtale. Personlige avtaler følger personene, ikke eiendommene. Senere erververe har dermed ingen rett å gjøre gjeldende mot trådstarters eiendom.
Unntak: Rettigheter med grunnlag i hevd.
• Disse er beskyttet uten tinglysing, men
rettighetshaveren kan kreve tinglysing.
Hevd kan ikke påberopes da vilkåret for hevd er aktsom god tro. Her er det ingen tro, men en konkret avtale som regulerer forholdet.
Altså sier jeg og Jacobsen nøyaktig det samme. Grunnbokens negative troverdighet blir her utslagsgivende.
Eneste grunnen til at det blir motsatt konklusjon i avløpstjenester er en ren rimelighetsbetraktning som ikke er regelen, men unntaket.
I begge tilfeller det personlige avtaler da de ikkje er tinglyste.
Først når ein avtale er tinglyst som rett på eine og hefte på den andre eigedommen, følger de eigedommane. Ikkje før, uansett korleis dei er skreve.
Og hevd og rettar kan bli arva, i dette tilfellet var det sonen.
Kva kan grunnen være til at Guttorm Jacobsen kjem til at bruker er i god aktsom tro med ein tilsvarende avtale som i TS sitt tilfelle, mens du meiner at det er ikkje er i god aksom tro?
Det er vel relativt sjølvsagt at ein er i aktsom god tru når ein har ein signert avtale som gjeld denne bruken?
Guttorm Jacobsen seier ikkje at "Grunnbokens negative troverdighet blir utslagsgivende", faktisk det stikk motsatte, at bruksretten har hevd.
Eg synes Guttorm Jacobsen kjem med eit svar som er rimelig og etter intensjon i lovens som er å ivareta rettar som ikkje er tinglyste.
Utdrag fra boka til Guttorm Jacobsen:
At du kjem til stikk motsatt svar med den største selvfølgelighet, synes ikkje du det er rart?
HL nevner eg ikkje, dei tar ikkje opp spørsmålet om hevd i det heile iht. TS.
Så vil du ta en sak om et rør i bakken og gjøre det til hovedregel for all annen avtaletolking på området. Vel, det fungerer ikke slik. Kontrasten mellom et rør i bakken, som normalt ikke er til ulempe og normalt kan flyttes på hvis det skulle være til ulempe, tar du til direkte inntekt for en sak som gjelder fysisk bruk av annen manns eiendom til hinder og fortrengsel for eier. Da er det hovedregelen som gjelder og hovedregelen er også utgangspunktet for Jakobsens betraktninger: Aktsom god tro utelukkes av en konkret avtale. At Jakobsen kommer til en annen konklusjon for et avløpsrør forandrer ikke dette faktum.
Skal vi trekke dette videre blir konsekvensen at ingen avtaler trengs å tinglyses hvis man uansett ikke selger før etter 20 år. Ny eier blir da plutselig ansvarlig for en avtale han ikke kjenner til eller burde ha kjent til. Det underminerer hele tinglysningsprinsippet der regelen er at står det ikke i grunnboken, trenger man ikke å ta hensyn til avtalen om man ikke var kjent med den på det tidspunkt man kjøpte eiendommen.
Loven er den samme om dette gjelder rør eller vei når det gjelder hevd.
Om røret ligg oppe på bakken er hevdstids 20 år (som på vei), og nede i bakken er den 50 år.
Samme begrensning på bruken for eigar av eigedommen og samme type rett (brukssrett) for han som har veien eller rør over eigedommen.
Det er faktiskt unntak i loven for dette, så undermineringen er forutsatt av lovgiver.
Forskjellen er at man hevder ikke selve retten, men får rettsvern for den i tilfellet med kloakkrøret. Det skriver han da også spesifikt.
men
Dette påpeker ikkje Jakobsen.
Han skriver:
Ingen ting om at ein konkret avtale gjer at ein ikkje har aktsom god tro.
Har ein ein avtale, har ein vel både god tru (på at ein har veirett) og aktsom god tru?
Selvfølgelig har du aktsom god tro når du har ein skriftelig avtale med grunneigar om veirett.
Kva meir undersøkelser skulle ein gjort enn det?
Grunneigar har rett til å gje denne veiretten, grunneigar er med sine fulle fem må ein anta.
Kva meir?
Jeg er ikke advokat eller jurist, men det er en del forhold her som gjør noen av de nevnte casene mindre relevante.
RM viser til at det eksisterer en avtale. Jeg oppfatter det som at den er skriftlig. Dette gjør ikke saken helt klar, fordi det er fakta som ikke er helt opplagte - for eksempel, hvis denne "tidligere eier" det vises til, hadde en personlig avtale i 1848, så forhindrer ikke det at senere eiere kan ha avtalt noe muntlig - men det høres ikke ut som at dette er scenariet. Tvert imot ser det ut som at en fremtidig eier av nabohytta kommer på forhånd med noe han er klar over at er "seneste avtale". Jeg gjetter at dette betyr at han og nåværende eier er veldig klar over at dette papiret - hva nå som måtte stå i det - er "siste og gjeldende". (Jeg tar RMs partsinnlegg for god fisk - fremstiller han fakta feil, så får han selvsagt bære risikoen for irrelevante tilbakemeldinger.)
Jakobsen:
Han siteres ikke, det er noen som refererer (etter beste evne) Jakobsen på en tvist som ikke er om hevd. Jakobsen konkluderer at nevnte avtale om vannledning er bindende for godtroende tredjepart som "får den mot seg". Begrunnelsen hans er at det ville være helt urimelig at grunneier skulle stå sterkere som følge av det faktum at han også har en avtale "mot seg". Altså, man er i en situasjon der den som har ledningen kunne ha fått retten selv i fravær av avtale (altså, vha. hevd), og da er også avtale tilstrekkelig. (Min tolkning av noens tolkning av rettskilden.)
Det er også min tolkning, bare med den forskjell at du får frem poenget mye bedre.
Korrekt
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Denne er også aktuell å sitere i denne saka, fra samme bok (Guttorm Jakobsen: Vann- og avløpsrett) , side 272 (mi utheving).
Det betyr følgelig at ditt syn om at hevd kan legges til grunn uansett vil bli begrenset av den faktiske bruken i hevdsperioden. Har trådstarter i perioden kun opparbeidet 2 parkeringsplasser, er således de 4 andre tapt om man benytter hevd som grunnlag for kravet.
Loven går foran juridisk teori.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Det var jo en interessant omskrivning, som jeg sliter med å se logikken i. Den korrekte omskrivningen av §4 fra eiendomshevd til brukshevd blir etter mitt (og de fleste andres) syn slik: "den som vet at han ikke har bruksrett til tingen, hevder ikke bruksrett." Her vet imidlertid bruksretthaveren at han nettopp har en bruksrett.
Den samme omskrivningen/tolkningen (dvs min, ikke din) går også igjen her:
http://www.bolig-advokat.no/Typiske/Hevd_veirett-vegrett-og-bruksrett-148/
Samme side sier da også følgende:
Dette er da i direkte strid med ditt utsagn om at bruksretter ikke kan hevdes når det foreligger en avtale.
Jeg sliter med å se reelle muligheter for bruksretthevd om en forutsetning er at det ikke kan finnes en gammel avtale, muntlig eller skriftlig: -tar du deg til rette på annen manns eiendom uten noen av delene, så kan du vel aldri sies å være i aktsom god tro. Muligens med et unntak for tilfelle 3 under, hvor man erverver en eiendom og blir fortalt at en slik (avtalt) bruksrett eksisterer. Prinsippet om "tålt bruk" tilsier da også at man vel knapt kan hevde en bruksrett uten at det finnes en underliggende avtale/forståelse/overenskomst.
1) A har en skriftlig avtale om evigvarende bruksrett med B, og utøver denne i 20/50 år >hevd.
2) A har en muntlig avtale om evigvarende bruksrett med B, og utøver denne i 20/50 år >hevd.
3) A tror eiendommen han overtar har en gammel avtale om bruksrett med B, og A (evt sammen med tidligere eiere) utøver denne retten i 20/50 år >kanskje hevd, spørs om han (og tidligere eiere langt nok tilbake i tid) er i tilstrekkelig aktsom god tro.
4) A har ingen avtale om bruksrett med B, og tar seg til rette i 20/50 år >ingen hevd, A er ikke i aktsom god tro. Dette er i beste fall "tålt bruk".
Forøvrig ser jeg at du i flere tråder, eksempelvis her: http://www.byggebolig.no/nabokonflikter/bruksrett-uten-tinglysning/, skriver at: Dette er ikke helt korrekt. Hevdede rettigheter har rettsvern uten tinglysing ihht tinglysningsloven §21, 2.ledd. Derimot gjelder det i eksempelvis dansk og tysk rett at hevdede, ikke tinglyste rettigheter kan/vil ekstingveres.
*) Se f.eks. side 134-135 i denne NOU'en (som ikke ledet fram til noen ny tinglysningslov) for en beskrivelse av gjeldende rett: http://www.nb.no/nbsok/nb/8621e4b344b8b7ac7815431b2d872095;jsessionid=86C1666D4E76B5AE6F3AE59256DA5890?lang=no#135
Se også Store Norske Leksikon: http://snl.no/grunnbok:
Kort kan eg nevne om dette er at vi har og bruker mange andre rettkilder i Norge enn lovene, og i 75% av tilfellene i høyesterett er lovens forarbeidersatt foran lovteksten (referanse Knut Bergo i boken "Høysteretts forarbeidsbruk" s. 583).
Reele hensyn tar ein og med.
Så at du kategorisk slår fast og meiner at dette veit du betre enn ein høgsterettdommer, ein professor i jus og ein advokat, synes eg iallefall er i meste laget..
Når ein i tillegg ser den kategoriske fastslåing du kom med i anna tråd som Inge79 linker til , gjer det iallefall at eg ikkje ville tatt dine råd som god fisk.
Troller du her?
Om ikkje, kan du være venleg å lese alle mine og andre sine innlegga i tråden før du tar den irettesettende tonen med å begynne med mitt brukernavn.
Når det gjelder min anførseler i denne tråden, og andre tråder som Inge79 har brukt tid på å konfrontere meg med, kan jeg ikke se at jeg har skrevet noe feil.
Lykke til videre.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
men det som alle andre oppfatter er dette:
fra: http://snl.no/grunnbok
I både denne tråden og tråden referert til over var det hevdproblematikk.
Dette du skriver da er etter mi meining feil.
Men uansett vil eg takke for diskusjonen så langt, eg har iallefall lært ein god del.
Om TS er blitt klokere kan vel bare han svare på.
Interssant hadde det iallefall vore å få vite utfallet av saka.
Når jeg skriver så skriver jeg veldig ofte generelt, fordi det foreligger for lite informasjon til å kunne gi et 100 % korrekt svar. Vanligvis så er det heller ikke mulig å gå i dybden og drøfte alle typer unntak fra en hovedregel.
Jeg kan ikke se at de eksemplene du har trukket fram er relevante for den saken vi har drøftet her.
Du har rett i det at jeg sikkert burde ha skrevet en lang avhandling og tatt med alle unntak, men jeg ser ikke noen grunn til det.
Nok en gang, jeg kan ikke se at noe av det jeg har skrevet er feil, ut i fra den tråden det har vært skrevet i.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Irettesettende tonen?
Du skriver et innlegg nr. 49.
Jeg svarer deg i innlegg 50.
Jeg starter med ditt navn i stedet for å sitere en masse greier, siden innlegget ditt står rett over.
Så når jeg starter innlegget med ditt navn, så er jeg irettesettende?
Vel, nå valgte jeg å svare på ditt innlegg ved ikke å starte med ditt navn, men med et sitat med ditt navn. Føler du at det er bedre for deg?
Faktum i denne saken er at avtalen som er inngått er personlig. Følgelig er det springende punkt at bruksretten ikke følger eiendommen, men personen. Kombiner dette med at når man har en avtale, hevder man ikke.
Personlige avtaler er, ja nettopp, personlige.
Fordi avtalen gjelder en personlig rettighet, fyller den ikke vilkårene for registrering i grunnboken og kan derav ikke tinglyses som servitutt på trådstarters eiendom. Jfr vilkårene for registrering i grunnboken.
Neste eier, trådstarteren, har ingen slik personlig avtale. Den gamle avtalen er etter hovedregelen ekstingvert, da ny eier ved befaring ikke kunne se disse 6 parkeringsplassene, bare noen av dem. Spørsmålet er videre om trådstarter oppfattet de resterende parkeringsplassene som sine eller ikke. Samtidig har det heller ikke blitt opparbeidet noe hevdsgrunnlag fordi når det finnes en avtale, hevder man ikke. Hva står man da igjen med?
Så kommer eier av nabohytta og vil ha omgjort en personlig avtale med forrige eier av eiendommen til en avtale med ny eier, trådstarteren. En avtale som nå skal følge eiendommen og han vil ha dette tinglyst som servitutt på ny eiers eiendom. Følgelig er det ikke den eksisterende avtale som ønskes tinglyst, men en ny avtale med en ny eier og som til alt overmål ikke lenger skal være personlig. Den nye avtalen følger dermed vilkårene for registrering i grunnboken.
På hvilket juridisk grunnlag skulle naboen ha en slik rett? Er det ikke bare å si tvert nei til dette ønsket?
Du misforstår.
Du skriv til meg dette:
Da eg har skreve dette tidlegare i tråden
oppfatter eg ditt innlegg som enten som trolling eller at du ikkje har lese innlegga.
Når du da adresserer meg direkte som om du skal belære meg noko eg har skreve før, føler eg at du er irettesettende ja.
Men du hadde vel ikkje lese innlegg mitt?
Å ikkje lese innlegge i tråden før ein poster vitnar vel ikkje om god debattskikk?
Eg trudde me var ferdige med dette?
Dette er anført tidlgere i tråden, referanse finn de der:
Det er vel ingen tvil om at naboen hadde lovlig adkomst og nokre lovlige opparbeidde parkeringsplasser.
Ikkje-opparbeide-ikkje-brukte parkeringsplasser er det ikkje hevd på.
Da får du komme med i hvilken sammenheng du har skreve dette da. Eg har lese heile tråden om det er til hjelp.
Det du skriver i dette dømet er ikkje generelt, det er feil iom. at du ekskluderer alle unntak (abslolutt).
Og dette i ein tråd der unntaket også var tema, vert dette ikkje berre feil, men totalt misvisende. Var dette for å vinne ein diskusjon? Ser du forsatt står som siste poster med akkurat dette utsagnet, så slik vert det vel oppfatta.
Men målet må vel være å komme fram til betre kunnskap, og da er ikkje slik postar som du kjem med her til noko hjelp.
Dette er ein ubegrunna påstand. Om den skal iallefall hos meg ha noko påvirkning må du begrunna den.
Eg har trekt sammeligninger mellom TS (i denne tråden) og sakene, og ser ingen større ulikheter.
Jeg kan heller ikke se at noe av det jeg har skrevet er feil.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.