Jeg har HP Color Laserjet Pro MFP M477fdw på jobb. Er kjempefornøyd. God scanner med duplex arkmater (scanner begge sider av arket), god utskriftskvalitet (brukte den til familiens julekort i år), duplex print og alt annet man forventer av en maskin i denne klassen. Det eneste er at touch-skjermen og grensesnittet her kunne vært gjort enda større og bedre, men jeg bruker ofte uansett bare web-grensesnittet fra nettleseren til å sette innstillinger, så dette er ikke så viktig.
Likevel mistenker jeg at mange familiebilder på lang sikt vil gå tapt, fordi de ligger på loftet lagret på disketter (kanskje til og med 5,25" disketter), Travan-taper eller CD-ROM. CD-ROM er det fortsatt lett å finne noen som kan hjelpe deg med; 3,5" disketter begynner å bli vanskelig, 5,25" nesten umulig, og Travan-tape må du nok overlate til folk som tar seg godt betalt for det. Antagelig vil mange konkludere med at de bildene er "mistet".
Bilder på disketter? Snakker vi om 2-3 bilder pr. diskett da?
Jeg hadde CD-brenner fra 1995 og kan vel egentlig ikke huske at det var noe særlig bruk av digitale kameraer på den tiden. De slo vel ikke igjennom før helt på slutten av 1990-tallet, da CD-brennere var ganske vanlige. De som kjøpte så dyre kameraer da hadde nok antageligvis også CD-brenner.
Portable Blu-Ray lesere med USB-tilkobling koster en slikk og ingenting, så CDer vil være lette å lese inn i mange, mange år fremover.
Jeg har HP MFP M477fdw-printeren selv, er svært godt fornøyd med den.
Nei, voks-printer fra Xerox har jeg dårlig erfaring med. Elendig utskriftskvalitet (som en blekkskriver fra tidlig 1990-tall), dessuten er det ikke mulig å laminere utskriftene (da smelter voksen).
Mine eldste digitale bilder er fra 1991-92, lagret på 2" disketter i Sony-kameraet. Men kameraet tilhørte jobben (som jeg forlot i 1995), så selv om jeg fortsatt har diskettene, har jeg ingen mulighet for å få lest dem. Jeg har skannet inn noen få bilder som jeg hadde akseptable utskrifter av. Jobben kjøpte kameraet fordi vi mente at vi måtte følge med på den nye teknologien. Vi var nok tidlige ute der; digitalfoto var ikke blitt mainstream enda, men det fantes noen få konsument-kameraer helt på tampen av 1980-tallet.
På den tiden var oppløsning på 480*640 punkter med 256 farger (palett) helt akseptabelt, 300k pixels. Man var tolerant for komprimerings-artefakter, og typisk billedfilstørrelse var 50-100 kbyte. Så en standard 1,44 MByte diskett hadde røfft regnet kapasitet til en filmrull (dvs. 20, 24 eller 36 bilder).
På 90-tallet sloss vi mye med CD-brennere! En standard spøk var at "Når du har feilbrent CDer for samme sum som det CD-brenneren kostet, da begynner du å bli utlært!" (og brennerne var dyre på den tiden!). Mange hadde på 90-tallet bare CD-leser, ikke brenner. Jeg kjenner mange som tok ordinær backup på disketter (f.eks. meg selv!), og en del som skannet inn albumkopier av tradisjonelle sølvbilder og lagret på disketter, for å sikre dem mot å bli utbleket. Hvor godt de har tatt vare på filmstripene, aner jeg ikke. Jeg mistenker at det kan være dårlig med det, siden de jo har en digital kopi.
Du har naturligvis rett i at innen digitalfoto ble mainstream, var CD-brennerne på plass hos svært mange. Om backup-rutinene var like godt på plass kan man jo spørre seg om... Og det spørsmålet er like gyldig i dag!
Problemet er ikke om eksterne USB-lesere koster en slikk og ingenting, men om folk bruker "en slikk og ingenting" på dem. Jeg har en ganske rikholdig filmsamling, og reklamerer mye for filmer som ikke finnes på striming-tjenestene. Men å si at "Du kan få låne DVDen min, om du vil se den!" er håpløst, ihvertfall for dem som er under 40 år. Jeg har fått ganske mye rutine i å kopiere filer over på minnepinner til utlån. (Endel har ikke engang programvare som takler DVD eller BD katalogstruktur; jeg må lage rene MPEG4-filer for dem, med tekstingen på separate .srt-filer!).
Om problemet er løsbart, løser ikke folk det på den måten. Selv kjøpte jeg en USB floppy-leser; om jeg husker riktig kostet den 110 kr. Det betyr ikke at det for folk flest er helt kurant å fortsette å bruke floppyer. Dessuten hjelper det slett ikke alle! I prinsipp "skal" disketter ha en formakode i boot-sektoren som angir f.eks. 360k, 720k, 1,44M eller annet format. Mange forhånds-formatterte floppyer manglet denne koden, siden DOS og Windows <= Win98 i mangel av formatkode prøvde seg fram med hva som virket. Det gikk bra uansett. Fra og med XP sa MS: Dette er tull! Formatkoden skal være der! Sjansene er store for at gamle pre-XP-disketter ikke aksepteres av dagens Window: "Denne disketten er ikke formattert - vil du formattere den?" ... Jeg kjener ikke tilsvarende problemer med CDer, men man kan aldri vite.
Og tilbake til trådens egentlige emne:
Jeg har en utmerket flatbed-skanner (Canon 9000F) med all den kvalitet jeg trenger, også til skanning av negativer. Men skal jeg skanne inn en stabel på hundre A4-ark med tekst på begge sider, da tar det "uendelig" tid og frustrasjon å legge inn ark etter ark, få dem snudd på rett måte og lagt til rette så de ikke blir skjeve, ... og programvaren hjelper meg ikke med filnavning - jeg må velge filnavn for hver enkelt side eksplisitt.
For meg har skanner med automatisk arkmating og dobbeltsidig skanning en funksjonell verdi av svært stor betydning, selv om skanneren ikke er god nok til f.eks. skanning av filmstriper - det er først og fremst for bevaring av dokumenter. Kvaliteten er mer enn god nok for OCR (som er viktig for meg) for alle aktuelle skrivere.
Som det heter seg: Hvor mange liter du bruker på mila kan variere. Men likevel: Ikke overse denne merverdien ved en dyrere enhet.
Voks basert farge skriver fra Xerox. En del av de billige printerne sliter med pspurhåntering, har dette blitt bedre de siste årene
Jeg hadde ganske positivt forhold til voks-skrivere, siden vi hadde en slik på jobben som ga fin kvalitet på fotoutskrifter: Istedetfor at farge-mellomtoner ble dannet av et rastermønster i hver sin grunnfarge, smeltet ulike voks-andeler av grunnfargene sammen i et punkt med den "egentlige" mellomtonen.
Men for det første oppdaget jeg at varmen fra lamineringsmaskinen i stor grad ødelegger fargene.
Dernest har jeg kommet over flere rapporter som er tildels svært kritiske til langtids-stabiliteten til fargestoffene i voksen. For bilder skrevet ut på jobben, som har vært utsatt for dagslys i et par år eller mer begynner det å bli tydelig.
Dessuten får voksen en så blank overflate at det faktisk er ganske sjenerende om du skriver ut noteark, som du skal lese på et konsertpodium med spotlights fra alle retninger. Det er sjenerende nok om det så bare er vinduslys i et kontromiljø: Den blanke refleksjonen i teksten reduserer leseligheten av dokumentene.
Så fra å være voks-entusiast - uten noen sinne å få somlet meg til å kjøpe min egen voks-skriver - har jeg gått over i en ganske skeptisk gruppe, kanskje spesielt for fotografier som skal henges på veggen.
En foto-type på jobben (han vare en meget habil fotograf, "kunstenrisk" betraktet) fortalte om da han gjorde et røverkjøp på en skriver som bare kostet ham litt over tjue tusen...
Da snakket han om en skriver med papir i A1-bredde på rull, som også kunne skrive rett ut på lerret, og denslags. Bildene hans som dekorerte kontorveggegene da jeg begynte her for åtte år siden hadde hengt en stund, og henger der fortsatt, uten merkbare spor av utbleking eller annen svekkelse.
Hvis jeg noen sinne seriøst tar opp min gamle fotohobby, skal jeg få meg en tilsvarende skriver. Han sverget til Epson for seriøst fotobruk; alt annet er for amatører. Men det er vel ikke den typen du skriver ut handlelisten på før du stikker bort på Rema
Tittet litt på Epson. Selv om det ikke har noe med nevnte A1 printer, hva er f.eks greia med Eco tank og hvor rimelig er det egentlig? Blekkflaskene som man bruker til å fylle tanken er jo veldig mye rimeligere enn de patronene jeg er vant til å kjøpe til min Canon printer og ser ut til å holde mye lenger. Samtidig er printeren levert med nok blekk til omtrent 3 års forbruk, høres jo helt himmelsk ut. Det negative jeg festet meg med, når jeg søkte på Epson Norges hjemmeside og hvor de skrøt uhemmet av produktet, var 1 fattig brukerkommentar. Skulle jo tro det sto en hel menighet og priset produktet hvis det er så bra.
Lurer faktisk på å kjøpe samme maskin privat...
Bilder på disketter? Snakker vi om 2-3 bilder pr. diskett da?
Jeg hadde CD-brenner fra 1995 og kan vel egentlig ikke huske at det var noe særlig bruk av digitale kameraer på den tiden. De slo vel ikke igjennom før helt på slutten av 1990-tallet, da CD-brennere var ganske vanlige. De som kjøpte så dyre kameraer da hadde nok antageligvis også CD-brenner.
Portable Blu-Ray lesere med USB-tilkobling koster en slikk og ingenting, så CDer vil være lette å lese inn i mange, mange år fremover.
Jeg har HP MFP M477fdw-printeren selv, er svært godt fornøyd med den.
Dustin.no har den på lager.
En del av de billige printerne sliter med pspurhåntering, har dette blitt bedre de siste årene
Men har ikke prøvd laminering og det er erstatning for blekk/laser skriver ikke for høykvalitets foto utskrift. Jeg kjøper gjerne en slik
På den tiden var oppløsning på 480*640 punkter med 256 farger (palett) helt akseptabelt, 300k pixels. Man var tolerant for komprimerings-artefakter, og typisk billedfilstørrelse var 50-100 kbyte. Så en standard 1,44 MByte diskett hadde røfft regnet kapasitet til en filmrull (dvs. 20, 24 eller 36 bilder).
På 90-tallet sloss vi mye med CD-brennere! En standard spøk var at "Når du har feilbrent CDer for samme sum som det CD-brenneren kostet, da begynner du å bli utlært!" (og brennerne var dyre på den tiden!). Mange hadde på 90-tallet bare CD-leser, ikke brenner. Jeg kjenner mange som tok ordinær backup på disketter (f.eks. meg selv!), og en del som skannet inn albumkopier av tradisjonelle sølvbilder og lagret på disketter, for å sikre dem mot å bli utbleket. Hvor godt de har tatt vare på filmstripene, aner jeg ikke. Jeg mistenker at det kan være dårlig med det, siden de jo har en digital kopi.
Du har naturligvis rett i at innen digitalfoto ble mainstream, var CD-brennerne på plass hos svært mange. Om backup-rutinene var like godt på plass kan man jo spørre seg om... Og det spørsmålet er like gyldig i dag!
Problemet er ikke om eksterne USB-lesere koster en slikk og ingenting, men om folk bruker "en slikk og ingenting" på dem. Jeg har en ganske rikholdig filmsamling, og reklamerer mye for filmer som ikke finnes på striming-tjenestene. Men å si at "Du kan få låne DVDen min, om du vil se den!" er håpløst, ihvertfall for dem som er under 40 år. Jeg har fått ganske mye rutine i å kopiere filer over på minnepinner til utlån. (Endel har ikke engang programvare som takler DVD eller BD katalogstruktur; jeg må lage rene MPEG4-filer for dem, med tekstingen på separate .srt-filer!).
Om problemet er løsbart, løser ikke folk det på den måten. Selv kjøpte jeg en USB floppy-leser; om jeg husker riktig kostet den 110 kr. Det betyr ikke at det for folk flest er helt kurant å fortsette å bruke floppyer. Dessuten hjelper det slett ikke alle! I prinsipp "skal" disketter ha en formakode i boot-sektoren som angir f.eks. 360k, 720k, 1,44M eller annet format. Mange forhånds-formatterte floppyer manglet denne koden, siden DOS og Windows <= Win98 i mangel av formatkode prøvde seg fram med hva som virket. Det gikk bra uansett. Fra og med XP sa MS: Dette er tull! Formatkoden skal være der! Sjansene er store for at gamle pre-XP-disketter ikke aksepteres av dagens Window: "Denne disketten er ikke formattert - vil du formattere den?" ... Jeg kjener ikke tilsvarende problemer med CDer, men man kan aldri vite.
Og tilbake til trådens egentlige emne:
Jeg har en utmerket flatbed-skanner (Canon 9000F) med all den kvalitet jeg trenger, også til skanning av negativer. Men skal jeg skanne inn en stabel på hundre A4-ark med tekst på begge sider, da tar det "uendelig" tid og frustrasjon å legge inn ark etter ark, få dem snudd på rett måte og lagt til rette så de ikke blir skjeve, ... og programvaren hjelper meg ikke med filnavning - jeg må velge filnavn for hver enkelt side eksplisitt.
For meg har skanner med automatisk arkmating og dobbeltsidig skanning en funksjonell verdi av svært stor betydning, selv om skanneren ikke er god nok til f.eks. skanning av filmstriper - det er først og fremst for bevaring av dokumenter. Kvaliteten er mer enn god nok for OCR (som er viktig for meg) for alle aktuelle skrivere.
Som det heter seg: Hvor mange liter du bruker på mila kan variere. Men likevel: Ikke overse denne merverdien ved en dyrere enhet.
Jeg hadde ganske positivt forhold til voks-skrivere, siden vi hadde en slik på jobben som ga fin kvalitet på fotoutskrifter: Istedetfor at farge-mellomtoner ble dannet av et rastermønster i hver sin grunnfarge, smeltet ulike voks-andeler av grunnfargene sammen i et punkt med den "egentlige" mellomtonen.
Men for det første oppdaget jeg at varmen fra lamineringsmaskinen i stor grad ødelegger fargene.
Dernest har jeg kommet over flere rapporter som er tildels svært kritiske til langtids-stabiliteten til fargestoffene i voksen. For bilder skrevet ut på jobben, som har vært utsatt for dagslys i et par år eller mer begynner det å bli tydelig.
Dessuten får voksen en så blank overflate at det faktisk er ganske sjenerende om du skriver ut noteark, som du skal lese på et konsertpodium med spotlights fra alle retninger. Det er sjenerende nok om det så bare er vinduslys i et kontromiljø: Den blanke refleksjonen i teksten reduserer leseligheten av dokumentene.
Så fra å være voks-entusiast - uten noen sinne å få somlet meg til å kjøpe min egen voks-skriver - har jeg gått over i en ganske skeptisk gruppe, kanskje spesielt for fotografier som skal henges på veggen.
Da snakket han om en skriver med papir i A1-bredde på rull, som også kunne skrive rett ut på lerret, og denslags. Bildene hans som dekorerte kontorveggegene da jeg begynte her for åtte år siden hadde hengt en stund, og henger der fortsatt, uten merkbare spor av utbleking eller annen svekkelse.
Hvis jeg noen sinne seriøst tar opp min gamle fotohobby, skal jeg få meg en tilsvarende skriver. Han sverget til Epson for seriøst fotobruk; alt annet er for amatører. Men det er vel ikke den typen du skriver ut handlelisten på før du stikker bort på Rema