Ja... det ville bedt om å få utdypet.

Er jo rimelig umulig å svare på det spørsmålet når du ikke nevner hva det gjelder...

Et eksempel på TS referanse... som jeg er enig i kan være litt diffust...
Vi gjør oppmerksom på at du kan få fjernsynet plombert hos et serviceverksted. Fjernsynet vil da ikke
fungere som en fjernsynsmottaker og heller ikke være lisenspliktig. Du må selv få fjernsynsmottakeren
plombert og sende oss dokumentasjon på at jobben er utført fra et autorisert verksted. Dette er akseptert
forvaltningspraksis av Medietilsynet som er klageinstans for vedtak fattet av NRK Lisensavdelingen.
Vi opprettholder derfor vårt krav om kringkastingsavgift. Ny giro vil bli sendt.

En preakseptert forvaltningspraksis referer i bunn og grunn kun til en preakseptert løsning i et forvaltningstilfelle. For å finne referanser til hva som er preaksepterte løsninger, må man nesten ha kjennskap til hva det gjelder, ellers er det umulig å kunne si hvem det er akseptert av. Et forvaltningsorgan kan fint utarbeide og godkjenne en slik preakseptert løsning på egenhånd, så fremt den ikke er motstridende, og at den preaksepterte modellen kan forankres i en praksis, et teoretisk grunnlag, og/eller at modellen godkjennes av intern/ekstern involvert part.

Elby sitt eksempel er bra, la oss holde oss til det eksempelet. Hvem definerer slik praksis og hvem aksepterer den? Er det ikke normalt å ha ett sett lover eller regler man forholder seg til istedet for en praksis? Er en praksis bare noe man selv definerer der man ikke finner passende eller nøyaktige lover og regler?

Siden lovverket kan tolkes på mange måter, så utarbeider ofte forvaltningsorganet en fast praksis på hvordan de forstår og håndhever lovverket. Det er helt normalt. Lovverket klarer ikke å beskrive og ta hensyn til alle mulige tilfeller.

Det er også normalt at forvaltningsorganet endrer praksis etter uttalelser fra f.eks sitt lovgivende direktorat.

Et eksempel på dette er mange kommuners endring av praksis til når det blir opprettet en boenhet. De gjorde dette etter at Direktoratet for Byggkvalitet uttalte at en boenhet må være fysisk adskilt. Dermed var en intern dør avgjørende på når man får ny boenhet og ikke. Dette var motstridense til mange kommuners daværende praksis, og de endret da altså praksis.

Verdt å merke seg at en praksis kan ikke bryte loven, den må kunne etterprøves av f.eks ovenstående klageorgan.

En preakseptert forvaltningspraksis / preakseptert løsning benyttes ofte i de tilfeller hvor man har et lovverk som regulerer hva som er tillatt, hvor hensikten med den preaksepterte modellen er å forenkle det juridiske.

Sett i forhold til eksempelet til Elby:
I Norge er det pålagt ved lov at alle enheter som inneholder mottaker for TV signaler er underlagt kringkastingsavgift. Det er stort sett produsentene som integrerer slikt mottakerutstyr i apparatene, og det kan gjerne være vanskelig for kunden å finne passende utstyr som ikke inkluderer slik mottaker. Norsk Rikskringkasting, som er forvaltningsorgan for kringkastingsavgiften, har godkjent en preakseptert modell hvor mottakerutstyret kan plomberes, hvor plomberingsarbeidet utføres av en forhåndsgodkjent tredjepart. Dette er et eksempel på en preakseptert modell, hvor forvaltningsorganet slipper unna mye juridisk arbeid med å behandle dispensasjonssøknader for hvert enkelt tilfelle. Modellen i dette tilfellet omhandler at et godkjent verksted sender inn dokumentasjon på at arbeidet er utført ihht instruks fra forvaltningsorganet.

Dibk praktiserer det samme, hvor en rekke preaksepterte løsninger er godkjent som byggemetoder, bl.a. i TEK10. I de fleste av disse tilfellene er det benyttet referansemodeller fra Sinteff som preaksepterte løsninger.

Vi har mange rettskilder i Norge. Øverst står grunnloven. Deretter kommer vanlige lover. Deretter kommer forskrifter når det er noe som ikke er tilstrekkelig detaljert i lovene. Forarbeidene til lovene gir i noen tilfeller viktige detaljer. I tillegg har man etablert forvaltningspraksis, presedens fra tidligere rettsavgjørelser, og sedvane. Det er IKKE slik at lovene våre gir uttømmende svar på hva som er "lov" og "ikke lov". Kommer man borti et tilfelle hvor lovverket ikke gir tilstrekkelig svar på hva som er lovlig, kan det godt være at man henviser til tidligere praksis. Vi skal ha likhet for loven her i landet, så hvis noen er blitt behandlet på en måte en gang, kan det godt være at andre blir behandlet på samme måte senere selv om ikke lovverket gir fullt svar på hvordan det skulle vært.

Jeg forstår ikke hvordan for eksempel NRK, som har egeninterresse i slike saker. Kan diktere kjøreregler uten videre. Eksempelvis krever de at eier av tv-apparat får sitt tv-apparat blombert på autorisert verksted for egen regning for å kunne slippe unna tv-lisens.
Så vidt jeg kjenner til er dette det eneste som omhandler emnet:
[sub]§ 9.Mottaker ikke i bruk
[/sub]
[sub]Når mottaker ikke lenger er i bruk, må skriftlig melding sendes NRK straks og før ny termin begynner. I motsatt fall må avgift betales på forskriftsmessig måte.[/sub]
[sub]Det gis ikke refusjon for innbetalt kringkastingsavgift.[/sub]
[sub]Ønsker en fortsatt å beholde fjernsynsmottakeren, må det i meldingen gis erklæring om at den er satt bort og ikke vil bli tatt i bruk igjen før NRK er underrettet om dette, se § 6.[/sub]
[sub]Dersom NRK ønsker det, skal det også være adgang til å plombere mottaker og/eller antenneinntak.
[/sub]
Det er litt pussig at det ikke finnes noen rettspraksis på området, det må jo være tusenvis av saker hvor folk ikke ønsker å benytte sin tv til annet enn en monitor. Særlig i dag da det streames fra nett. Kan det være at NRK ikke ønsker noen rettspraksis for å kunne tviholde på sine egne kjøreregler? Hvem skulle eventuellt behandlet en sak hvor man er uenig med NRK og Medietilsynet?