Nå er det DHL som skal prøve å levere noe til meg - en pakke sendt fra Tyskland har gått via Italia og Tyskland(!) og kommet til Oslo på en halv dag. Der har den vært siden søndag, med flere daglige statusoppdateringer av typen "delay". Nå har den endret status til "shipment on hold". Godt å vite at det går fremmover!
Grunnen til at systemene er laget slik er for å unngå svindel. Så fort det blir mulig å endre leveringsadresse uten å legetimere seg blir det også lett å utnytte systemene. Som IT-mann burde den tanken vært sentral i ditt daglige virke.
Det er definitivt sentralt. Men da må vi sikre oss at det som fører til reduserert kvalitet sett fra kundens siden gir en reell forbedring av sikkerheten. Kravene til legitimasjon er akkurat de samme før og etter forsøket på levering - jeg ble fortalt at jeg kunne ringe dem og gi den nye adressen etter første leveringsforsøk. (Når jeg er på ferie kan jeg ikke troppe opp på DHL-kontoret for å vise fram passet! - mitt problem var jeg ikke ville ha tilgang til nett for å vite at første leveringsforsøk var utført.) Så hvor kommer bedre sjekk av legitimasjon inn?
Du kan si at dersom det var et svindelforsøk fra en tredjeperson og jeg faktisk var hjemme for å ta imot pakken på første forsøk, ville ikke svindelen lykkes. Så kanskje prosedyrene bør inkludere at de, til tross for at de har fått beskjed om alternativ adresse, gjør et første forsøk på å levere til den opprinnelige adressen. Likevel burde de kunne ta imot den alterntive adressen på et tidligere tidspunkt!
Og faktum er at slik de har orndnet seg åpner de jo for svindel andre veien: Sett at jeg leier ut huset mitt i ferien, og nettopp av den grunn vil jeg ha styrt leveransene bort, så ikke leietakerne stikker av med forsendelsen. Slik de gjør det, insisterer de på å prøve å levere på en adresse jeg vil advare mot.
Vi IT-folk har en serie nøkkelord som er essensielle for å få folk til å holde kjeft og godta blindt. "Bedret sikkerhet" blir brukt som pluss-ord når den reelle effekten er "bedre sikkerhet for at du ikke får tatt en sikringskopi for privatbruk slik du har rett til etter åvl. §12". "Unngå svindel" er tilsvarende: Det er ikke meningen at du skal stille spørsmålstegn ved om det faktisk kan redusere sikkerheten, jfr. forrige avsnitt. "Bedre brukeropplevelse", som ofte brukes for å forsvare bruken av cookies, betyr svært ofte "mer reklame som er spesifikt innrettet mot dine aktiviteter slik at det er større sjanser for at du bruker penger på det vi prøver å selge deg". Osv. osv.
Jeg opplever stadig at f.eks. service-folk serverer en rå bløff bare for å få meg til å holde kjeft, når de tror at jeg kommer til å bli bløffet. For å ta et eksempel: Jeg har en Galaxy S7 Edge, som har fysisk plass for to SIM-kort, og i en del markeder selges en dobbel-SIM-utgave av telefonen. Jeg fikk fra en kilde vite at støttet for dobbel SIM var en ren firmware-sak, som var utelatt i den varianten som selges på nordiske markeder. Jeg henvendte meg nylig til Samsung support med spørsmål om mulighetene for å få oppgradert firmware, men fikk da til svar at fordi telefonen da ville få to IMEI-koder var det ikke mulig å tilby dette; det er ikke mulig å handtere to IMEI-koder med den hardwaren den nordiske modellen har... For noe pisspreik! IMEI er en reinspikka dataverdi. Selvsagt kan telefonen handtere én dataverdi til, med samme hardware. For det andre: IMEI skal identifisere den fysiske telefonen; én telefon skal ha én IMEI. Om jeg skifter SIM-kort for hånd beholder den samme IMEI, om mobilen selv skifter mellom to installerte SIM-kort beholder den samme IMEI. Påstanden om behovet for to IMEI og at det derfor krever annen hardware er en dobbelt bløff bare for å få meg til å holde kjeft og ikke mase om noen firmware-oppgradering for å få det jeg har behov for, som bruker og kunde.
DHL kan prøve å stoppe kjeften på meg ved å si at det er "for å unngå svindel" at de kan ta imot en alternativ leveringsadresse over telefon på tirsdag, men ikke på mandag. At de "for å unngå svindel" må insistere på å prøve å levere til de som befinner seg i mitt hus til tross for at de har fått beskjed om det ikke er rett mottaker. Bare få kunden til å godta systemene som de er, uten kritiske spørsmål. Det har vi IT-folk blitt usedvanlig flinke til.
Så jeg prøver å la den tanken være sentral i mitt daglige virke, og spørre kritisk om det DHL faktisk tilbyr gir noe vesentlig bedre sikring mot svindel. Svaret er nei. Standard-formuleringen (en av de mange vi har å velge mellom) fra IT-siden holder ikke vann. Det er bare et forsøk på å fossro for å komme seg unna kritiske spørsmål.
Ved å gjøre et leveringsforsøk først har de i alle fall forsøkt å gjøre som avtalt. Hvis en svindler forsøker å få en pakke adressert til deg levert til seg selv, er det ganske mye mindre sjans for å lykkes når pakken først blir forsøkt levert til riktig adresse. Når det gjelder DHL, ringer de jo også for å sjekke om det er noen hjemme før levering slik at svindeleren også må klare å få tak i telefonnummeret og avtale et tidspunkt hvor ingen er hjemme på adressen. Det ligger altså endel ekstra sikkerhet i det første leveranseforsøket selv om de ikke krever legitimasjon.
I den situasjonen jeg beskrev der jeg har leid ut huset mitt til turister mens jeg er på ferie ville de jo ha adgang til huset mitt og telefonen min etc.
... men uansett: Vi er nå inne i en diskusjon om den løsnignen som er valgt kan unnskyldes/bortforklares, slik vi IT-folk er så gode til. Det jeg etterlyser er at vi IT-folk blir mye mer ivrige å på identifisere bruker-ønsker/krav som ikke er tilfredsstilt, og så spørre oss om hvordan vi kan (re)designe systemer slik at også disse kravene blir ivaretatt.
Vi har gått fullstendig bort fra "Kunden har alltid rett!"-filosofien til "IT-mannen har alltid rett!" Jeg skulle ønske vi fikk et yrkesstolthet-begrep som gikk i retning av at "Kunden har alltid rett". Når jeg her har beskrevet noe som absolutt ikke oppfyller mine ønsker/krav, skal det ikke bortforklares/unnskyldes, men vurderes seriøst som et brukerønske. Dersom DHL hadde gitt meg muligheten for, før jeg dro på ferie, å troppe opp på deres kontor med pass for å legitimere meg, og skrive under på en erklæring om at jeg godkjenner endret leveringsadresse for en gitt forsendelse i en gitt periode, da ville svindel-risikoen vært vesentlig redusert fra andre forslag, og jeg ville fått forsendelsen dit jeg ville, uten risiko for retur til Singapore. Ikke ideelt, men når jeg ber om avvik fra standard prosedyrer må jeg være forberedt på å stille opp med pass på DHL-kontoret! ... Men vi gjør ingenting for å løse kundens (her: mitt) problem. Alt vi bryr oss om er å finne forklaringer på hvorfor vi ikke ser noen grunn til å bry oss om problemet.
Hvis du vet at du ikke vil være til stede når de prøver å levere, kan du få dem til å levere på en annen adressse. Men DHL har designet systemet sitt (eller fått det designet) slik at du må vente på "delivery attempted"-status før leveringsadressen kan endres.
Mener systemet er slik at avsender fint kan endre adressen, men ikke mottager. Synes egentlig ikke det er så idiotisk, du kan vel bare ta kontakt med avsender og bedre dem sende til riktig adresse?
Jeg har tidligere fått melding, fra PostNord den gang, at pakken tilhører (juridisk) avsender inntil den er levert mottaker. Dermed er det kun avsender som kan endre adressen før en pakke er levert.
Mener systemet er slik at avsender fint kan endre adressen, men ikke mottager. Synes egentlig ikke det er så idiotisk, du kan vel bare ta kontakt med avsender og bedre dem sende til riktig adresse?
Jeg forsøkte det, men de hadde et logistikksystem der det ikke var mulig å endre leveringsadresse etter at bestillingen var mottatt. De sa jeg måtte gå til speditøren, DHL. Dette var før sendingen var klar fra leverandørens side, den var ikke i transit. Hvis de hadde vært i stand til å endre adressen ville ikke DHL visst noenting om den første adressen, og det viille overhodet ikke vært noe problem. Men begge parter, leverandør og speditør, har systemer som ikke tillater endring av mottakeradressen mens sendingen er i den normale flyten.
Man kan kanskje "beundre" DHL for å være i stand til å handtere en unntaks-situasjon, mislykket forsøk på leveranse, ved at de da aksepterer en annen leveringsadresse. Men det blir på nivå når man sier til treåringen: "Å så flott tegning du har laget til pappa - den må vi henge opp på veggen". Tegningen er ikke stor kunst, og DHLs unntakshandtering er ikke storartet handtering av kundenes behov.
Jeg har tidligere fått melding, fra PostNord den gang, at pakken tilhører (juridisk) avsender inntil den er levert mottaker. Dermed er det kun avsender som kan endre adressen før en pakke er levert.
I tradisjonell handelsnomenklatur er det ikke uvanlig å selge varer FOB, "Free On Board". Det betyr at selger er ansvarlig fram til sendingen er overlevert til speditøren. På det tidspunkt går eierskapet og ansvaret over på kjøper: Kjøper må selv betale for transport og forsikring under transporten.
Motsetningen til FOB er CIF (eventuelt CF, uten I): Cost, Insurance and Freight. Da er det selgers ansvar å dekke alle kostnader og all risiko fram til utlevering fra speditør, og eierskap går over til kjøper når sendingen utleveres fra speditør til kjøper.
Det finnes en rekke andre varianter også (du kan se en diskusjon på https://no.wikipedia.org/wiki/Incoterms), men FOB og CIF / CF er de aller mest vanlige. Wikipedia-artikkelen sier ikke eksplisitt når eiendomsretten går over fra selger til kjøper, men da jeg tok grunnlegende handelsutdanning ble det presisert at "eiendomsgrensen" var ved skipsiden, ved lasting (FOB) eller ved lossing (CIF).
Det kan godt hende at PostNord har erklært at de forutsetter en CIF-type avtale. Det passer jo godt sammen med tradisjonen med vanlig brevpost, der selger betaler portoen. (Faktum er at på tidlig 1800-tall var at det var vanlig at mottakeren betalte portoen for å få utlevert brevet, ihvertfall i en del land!) Dessuten har en sender rett til å tilbakekalle en sending som enda ikke levert i mottakerens postkasse.
Men samtidig har jo posten i generasjoner tilbudt at mottaker spesifiserer omadressering av post, enten det gjelder feriefravær eller permanent flytting. Det antyder at mottaker har en viss rett til å påvirke utleveringsstedet selv om han (enda) ikke har eiendomsrett til forsendingen. Det er ikke automatisk gitt at eierskap til en sending i transitt gir rett til å diktere utleveringssted.
En annen side er at jeg har diverse ganger sett salgsbetingelser for nettbutikker der det spesifiseres eksplisitt at leverandør anser varen som levert i henhold til avtale når den er overlevert til speditør - det er jo ganske eksplisitte FOB-vilkår. Jeg har ikke kontraktsvilkårene for "min sak" tilgjengelig her og nå, og kan derfor ikke si sikkert om det her var FOB-lignende eller CIF-lignende vilkår. Men DHL burde være i stand til å forholde seg til begge typer avtaler. De kan ikek si at "Jojo, vi skjønner at varen er solgt FOB, og derfor er kjøpers eiendom og ansvar, men vårt logistikk-system er slik utformet at vi ikke kan ta hensyn til det - vi må betrakte selger som eier, og den som må endre adressen, selv om den juridisk sett er mottakers eiendom". Vel... de kan visst si det! De er ikke i stand til å forholde seg til FOB-sendinger, med hensyn på hvem som har rett til å styre over utlevering av den.
@keal: sånn til info så skal FOB kun brukes ved sjøfrakt. Levering/risikovergang skjer når lasten er ombord, ikke ved skipssiden. En annen ting som er veldig viktig når man jobber med transport er at de forskjellige Incoterms ikke er generelle uttrykk som kan benyttes for enhver regel/leveringsbetingelse, ergo kan du ikke si at en selgers generelle leveringsbetingelse er FOB eller CIF. En selger legger ofte på de leveringsbetingelser de finner for godt. Dersom disse ikke følger FOB til punkt og prikke er de heller ikke å betrakte som FOB. En speditør kan f.eks. tilby noe transportert fra dør/dør, cy/cy eller full liner-terms hook/hook, og da gjelder helt andre betingelser enn Incoterms.
Dette ble noe på siden av opprinnelig tema, men i og med at jeg jobber med sjøfrakt/chartering til daglig er det på sett og vis et hjertebarn for meg:D
sånn til info så skal FOB kun brukes ved sjøfrakt. Levering/risikovergang skjer når lasten er ombord, ikke ved skipssiden.
OK, for meg er dette mest skolestoff - har aldri hatt yrkesmessig ansvar noen transportavtale. Men det jeg leser i Wikipedia under https://no.wikipedia.org/wiki/Incoterms stemmer med det jeg lærte i min grunnleggende handelsutdanning:
FOB – Free On Board (angitt lastehavn) Dette er den klassiske maritime handelsregel. Selgeren må laste varene ombord på det skipet som er angitt av kjøperen. Ansvaret for varene overføres til kjøper i det øyeblikk varene er ombord i skipet, dvs. krysser rellingen på båten. Selgeren må eksportklarere varene. Regelen benyttes ved både sjø og veitransport.
"krysser relingen på båten" - avviker det fra "skipssiden"? (Jeg minnes en diskusjon av situasjonen hvis en vaier ryker under innlasting og kassa ramler ned og knuses slik at halvparten av godset ramler i sjøen, mens halvparten havner på skipsdekket - har den da krysset skipssiden? Om jeg husker rett var det juridisk "uavklart".) Og "Regelen benyttes ved både sjø og veitransport" - det stemmer med hva jeg lærte, i strid med "skal kun brukes ved sjøfrakt".
Selvsagt er det slik du sier at "du ikke [kan] si at en selgers generelle leveringsbetingelse er FOB eller CIF", men om du ikke ber om noe annet vil ofte en leverandør gi et tilbud basert på f.eks. FOB - det inngår i spesifikasjonene av tilbudet, og er i og for seg spesfikke for det tilbudet. Om det leverandøren baserer sitt tilbud på om ikke kunden ber om noe annet er hans "generelle leveringsbetingelser" avhenger av hvor mye matematiker du er: For en matematiker er en genenell regel en som ikke har noen unntak. For mannen i gata er en generell regel 'hovedregelen': "Det regner generelt ganske mye i Bergen" er et usant utsagn for en matematiker, et sant utsagn for mange andre. Så om du vil: For mange leverandører er hovedregelen (men ikke en generell regel i matematisk forstand) at de utformer tilbud på (f.eks.) FOB-betingelser.
Det er garantert tusen detaljer og nyanser som man må være i bransjen for å kjenne til. Jeg trakk fram FOB og CIF bare for å illustrere at det slett ikke er entydig at "Jeg har tidligere fått melding, fra PostNord den gang, at pakken tilhører (juridisk) avsender inntil den er levert mottaker" - kanskje det er det eneste PostNord er villig til å støtte, men men det er ikke en (matematisk) generell regel i speditør-bransjen at en pakke tilhører avsender til den er levert. Selv blant "vanlige folk" er det en betydelig andel som ihvertfall har sett betegnelsene FOB og CIF, selv om mange nok bare ser på dem som å svare til "pluss porto" eller "inkludert porto".
DHL= Drop, Halt, Loose.
Det er definitivt sentralt. Men da må vi sikre oss at det som fører til reduserert kvalitet sett fra kundens siden gir en reell forbedring av sikkerheten. Kravene til legitimasjon er akkurat de samme før og etter forsøket på levering - jeg ble fortalt at jeg kunne ringe dem og gi den nye adressen etter første leveringsforsøk. (Når jeg er på ferie kan jeg ikke troppe opp på DHL-kontoret for å vise fram passet! - mitt problem var jeg ikke ville ha tilgang til nett for å vite at første leveringsforsøk var utført.) Så hvor kommer bedre sjekk av legitimasjon inn?
Du kan si at dersom det var et svindelforsøk fra en tredjeperson og jeg faktisk var hjemme for å ta imot pakken på første forsøk, ville ikke svindelen lykkes. Så kanskje prosedyrene bør inkludere at de, til tross for at de har fått beskjed om alternativ adresse, gjør et første forsøk på å levere til den opprinnelige adressen. Likevel burde de kunne ta imot den alterntive adressen på et tidligere tidspunkt!
Og faktum er at slik de har orndnet seg åpner de jo for svindel andre veien: Sett at jeg leier ut huset mitt i ferien, og nettopp av den grunn vil jeg ha styrt leveransene bort, så ikke leietakerne stikker av med forsendelsen. Slik de gjør det, insisterer de på å prøve å levere på en adresse jeg vil advare mot.
Vi IT-folk har en serie nøkkelord som er essensielle for å få folk til å holde kjeft og godta blindt. "Bedret sikkerhet" blir brukt som pluss-ord når den reelle effekten er "bedre sikkerhet for at du ikke får tatt en sikringskopi for privatbruk slik du har rett til etter åvl. §12". "Unngå svindel" er tilsvarende: Det er ikke meningen at du skal stille spørsmålstegn ved om det faktisk kan redusere sikkerheten, jfr. forrige avsnitt. "Bedre brukeropplevelse", som ofte brukes for å forsvare bruken av cookies, betyr svært ofte "mer reklame som er spesifikt innrettet mot dine aktiviteter slik at det er større sjanser for at du bruker penger på det vi prøver å selge deg". Osv. osv.
Jeg opplever stadig at f.eks. service-folk serverer en rå bløff bare for å få meg til å holde kjeft, når de tror at jeg kommer til å bli bløffet. For å ta et eksempel: Jeg har en Galaxy S7 Edge, som har fysisk plass for to SIM-kort, og i en del markeder selges en dobbel-SIM-utgave av telefonen. Jeg fikk fra en kilde vite at støttet for dobbel SIM var en ren firmware-sak, som var utelatt i den varianten som selges på nordiske markeder. Jeg henvendte meg nylig til Samsung support med spørsmål om mulighetene for å få oppgradert firmware, men fikk da til svar at fordi telefonen da ville få to IMEI-koder var det ikke mulig å tilby dette; det er ikke mulig å handtere to IMEI-koder med den hardwaren den nordiske modellen har... For noe pisspreik! IMEI er en reinspikka dataverdi. Selvsagt kan telefonen handtere én dataverdi til, med samme hardware. For det andre: IMEI skal identifisere den fysiske telefonen; én telefon skal ha én IMEI. Om jeg skifter SIM-kort for hånd beholder den samme IMEI, om mobilen selv skifter mellom to installerte SIM-kort beholder den samme IMEI. Påstanden om behovet for to IMEI og at det derfor krever annen hardware er en dobbelt bløff bare for å få meg til å holde kjeft og ikke mase om noen firmware-oppgradering for å få det jeg har behov for, som bruker og kunde.
DHL kan prøve å stoppe kjeften på meg ved å si at det er "for å unngå svindel" at de kan ta imot en alternativ leveringsadresse over telefon på tirsdag, men ikke på mandag. At de "for å unngå svindel" må insistere på å prøve å levere til de som befinner seg i mitt hus til tross for at de har fått beskjed om det ikke er rett mottaker. Bare få kunden til å godta systemene som de er, uten kritiske spørsmål. Det har vi IT-folk blitt usedvanlig flinke til.
Så jeg prøver å la den tanken være sentral i mitt daglige virke, og spørre kritisk om det DHL faktisk tilbyr gir noe vesentlig bedre sikring mot svindel. Svaret er nei. Standard-formuleringen (en av de mange vi har å velge mellom) fra IT-siden holder ikke vann. Det er bare et forsøk på å fossro for å komme seg unna kritiske spørsmål.
... men uansett: Vi er nå inne i en diskusjon om den løsnignen som er valgt kan unnskyldes/bortforklares, slik vi IT-folk er så gode til. Det jeg etterlyser er at vi IT-folk blir mye mer ivrige å på identifisere bruker-ønsker/krav som ikke er tilfredsstilt, og så spørre oss om hvordan vi kan (re)designe systemer slik at også disse kravene blir ivaretatt.
Vi har gått fullstendig bort fra "Kunden har alltid rett!"-filosofien til "IT-mannen har alltid rett!" Jeg skulle ønske vi fikk et yrkesstolthet-begrep som gikk i retning av at "Kunden har alltid rett". Når jeg her har beskrevet noe som absolutt ikke oppfyller mine ønsker/krav, skal det ikke bortforklares/unnskyldes, men vurderes seriøst som et brukerønske. Dersom DHL hadde gitt meg muligheten for, før jeg dro på ferie, å troppe opp på deres kontor med pass for å legitimere meg, og skrive under på en erklæring om at jeg godkjenner endret leveringsadresse for en gitt forsendelse i en gitt periode, da ville svindel-risikoen vært vesentlig redusert fra andre forslag, og jeg ville fått forsendelsen dit jeg ville, uten risiko for retur til Singapore. Ikke ideelt, men når jeg ber om avvik fra standard prosedyrer må jeg være forberedt på å stille opp med pass på DHL-kontoret! ... Men vi gjør ingenting for å løse kundens (her: mitt) problem. Alt vi bryr oss om er å finne forklaringer på hvorfor vi ikke ser noen grunn til å bry oss om problemet.
Mener systemet er slik at avsender fint kan endre adressen, men ikke mottager. Synes egentlig ikke det er så idiotisk, du kan vel bare ta kontakt med avsender og bedre dem sende til riktig adresse?
Jeg forsøkte det, men de hadde et logistikksystem der det ikke var mulig å endre leveringsadresse etter at bestillingen var mottatt. De sa jeg måtte gå til speditøren, DHL. Dette var før sendingen var klar fra leverandørens side, den var ikke i transit. Hvis de hadde vært i stand til å endre adressen ville ikke DHL visst noenting om den første adressen, og det viille overhodet ikke vært noe problem. Men begge parter, leverandør og speditør, har systemer som ikke tillater endring av mottakeradressen mens sendingen er i den normale flyten.
Man kan kanskje "beundre" DHL for å være i stand til å handtere en unntaks-situasjon, mislykket forsøk på leveranse, ved at de da aksepterer en annen leveringsadresse. Men det blir på nivå når man sier til treåringen: "Å så flott tegning du har laget til pappa - den må vi henge opp på veggen". Tegningen er ikke stor kunst, og DHLs unntakshandtering er ikke storartet handtering av kundenes behov.
I tradisjonell handelsnomenklatur er det ikke uvanlig å selge varer FOB, "Free On Board". Det betyr at selger er ansvarlig fram til sendingen er overlevert til speditøren. På det tidspunkt går eierskapet og ansvaret over på kjøper: Kjøper må selv betale for transport og forsikring under transporten.
Motsetningen til FOB er CIF (eventuelt CF, uten I): Cost, Insurance and Freight. Da er det selgers ansvar å dekke alle kostnader og all risiko fram til utlevering fra speditør, og eierskap går over til kjøper når sendingen utleveres fra speditør til kjøper.
Det finnes en rekke andre varianter også (du kan se en diskusjon på https://no.wikipedia.org/wiki/Incoterms), men FOB og CIF / CF er de aller mest vanlige. Wikipedia-artikkelen sier ikke eksplisitt når eiendomsretten går over fra selger til kjøper, men da jeg tok grunnlegende handelsutdanning ble det presisert at "eiendomsgrensen" var ved skipsiden, ved lasting (FOB) eller ved lossing (CIF).
Det kan godt hende at PostNord har erklært at de forutsetter en CIF-type avtale. Det passer jo godt sammen med tradisjonen med vanlig brevpost, der selger betaler portoen. (Faktum er at på tidlig 1800-tall var at det var vanlig at mottakeren betalte portoen for å få utlevert brevet, ihvertfall i en del land!) Dessuten har en sender rett til å tilbakekalle en sending som enda ikke levert i mottakerens postkasse.
Men samtidig har jo posten i generasjoner tilbudt at mottaker spesifiserer omadressering av post, enten det gjelder feriefravær eller permanent flytting. Det antyder at mottaker har en viss rett til å påvirke utleveringsstedet selv om han (enda) ikke har eiendomsrett til forsendingen. Det er ikke automatisk gitt at eierskap til en sending i transitt gir rett til å diktere utleveringssted.
En annen side er at jeg har diverse ganger sett salgsbetingelser for nettbutikker der det spesifiseres eksplisitt at leverandør anser varen som levert i henhold til avtale når den er overlevert til speditør - det er jo ganske eksplisitte FOB-vilkår. Jeg har ikke kontraktsvilkårene for "min sak" tilgjengelig her og nå, og kan derfor ikke si sikkert om det her var FOB-lignende eller CIF-lignende vilkår. Men DHL burde være i stand til å forholde seg til begge typer avtaler. De kan ikek si at "Jojo, vi skjønner at varen er solgt FOB, og derfor er kjøpers eiendom og ansvar, men vårt logistikk-system er slik utformet at vi ikke kan ta hensyn til det - vi må betrakte selger som eier, og den som må endre adressen, selv om den juridisk sett er mottakers eiendom". Vel... de kan visst si det! De er ikke i stand til å forholde seg til FOB-sendinger, med hensyn på hvem som har rett til å styre over utlevering av den.
sånn til info så skal FOB kun brukes ved sjøfrakt. Levering/risikovergang skjer når lasten er ombord, ikke ved skipssiden.
En annen ting som er veldig viktig når man jobber med transport er at de forskjellige Incoterms ikke er generelle uttrykk som kan benyttes for enhver regel/leveringsbetingelse, ergo kan du ikke si at en selgers generelle leveringsbetingelse er FOB eller CIF.
En selger legger ofte på de leveringsbetingelser de finner for godt. Dersom disse ikke følger FOB til punkt og prikke er de heller ikke å betrakte som FOB.
En speditør kan f.eks. tilby noe transportert fra dør/dør, cy/cy eller full liner-terms hook/hook, og da gjelder helt andre betingelser enn Incoterms.
Dette ble noe på siden av opprinnelig tema, men i og med at jeg jobber med sjøfrakt/chartering til daglig er det på sett og vis et hjertebarn for meg:D
OK, for meg er dette mest skolestoff - har aldri hatt yrkesmessig ansvar noen transportavtale. Men det jeg leser i Wikipedia under https://no.wikipedia.org/wiki/Incoterms stemmer med det jeg lærte i min grunnleggende handelsutdanning:
FOB – Free On Board (angitt lastehavn)
Dette er den klassiske maritime handelsregel. Selgeren må laste varene ombord på det skipet som er angitt av kjøperen. Ansvaret for varene overføres til kjøper i det øyeblikk varene er ombord i skipet, dvs. krysser rellingen på båten. Selgeren må eksportklarere varene. Regelen benyttes ved både sjø og veitransport.
"krysser relingen på båten" - avviker det fra "skipssiden"? (Jeg minnes en diskusjon av situasjonen hvis en vaier ryker under innlasting og kassa ramler ned og knuses slik at halvparten av godset ramler i sjøen, mens halvparten havner på skipsdekket - har den da krysset skipssiden? Om jeg husker rett var det juridisk "uavklart".) Og "Regelen benyttes ved både sjø og veitransport" - det stemmer med hva jeg lærte, i strid med "skal kun brukes ved sjøfrakt".
Selvsagt er det slik du sier at "du ikke [kan] si at en selgers generelle leveringsbetingelse er FOB eller CIF", men om du ikke ber om noe annet vil ofte en leverandør gi et tilbud basert på f.eks. FOB - det inngår i spesifikasjonene av tilbudet, og er i og for seg spesfikke for det tilbudet. Om det leverandøren baserer sitt tilbud på om ikke kunden ber om noe annet er hans "generelle leveringsbetingelser" avhenger av hvor mye matematiker du er: For en matematiker er en genenell regel en som ikke har noen unntak. For mannen i gata er en generell regel 'hovedregelen': "Det regner generelt ganske mye i Bergen" er et usant utsagn for en matematiker, et sant utsagn for mange andre. Så om du vil: For mange leverandører er hovedregelen (men ikke en generell regel i matematisk forstand) at de utformer tilbud på (f.eks.) FOB-betingelser.
Det er garantert tusen detaljer og nyanser som man må være i bransjen for å kjenne til. Jeg trakk fram FOB og CIF bare for å illustrere at det slett ikke er entydig at "Jeg har tidligere fått melding, fra PostNord den gang, at pakken tilhører (juridisk) avsender inntil den er levert mottaker" - kanskje det er det eneste PostNord er villig til å støtte, men men det er ikke en (matematisk) generell regel i speditør-bransjen at en pakke tilhører avsender til den er levert. Selv blant "vanlige folk" er det en betydelig andel som ihvertfall har sett betegnelsene FOB og CIF, selv om mange nok bare ser på dem som å svare til "pluss porto" eller "inkludert porto".