Skulle du ikke bare handlet deg en skikkelig traktor først som sist, fikse, så hadde du sluppet så mange nesten-traktorer?
Pøh! Sist vinter dro jeg opp naboens fastkjørte traktor. Traktoreieren kjører Pajero idag....men har beholdt traktoren, den tullingen Litt sånn seriøst så er den nyeste en ganske kurant familiebil. Ikke ideell, men jaggu ikke langt i fra. Gikk fra en Berlingo. Kidsa savner skyvedører og bedre utsikt i Berlingoen, men en heldags kjøretur i Pajeroen går veldig fint. Og så er det så himla praktisk å kunne trekke omtrent det du måtte ønske. Vår tar 3.390KG, og den gjør det i praksis
Tank og rør i stål, ja. Interessant. Tror ikke jeg har opplevd noen ulemper med disse i plast, noen gang, på tvers av traktorer og biler. Nå skal det sies at jeg tror ikke jeg har skrudd på noen biler med ståltank, bare traktorer – gamle sådanne.
Tank og rør i stål, ja. Interessant. Tror ikke jeg har opplevd noen ulemper med disse i plast, noen gang, på tvers av traktorer og biler. Nå skal det sies at jeg tror ikke jeg har skrudd på noen biler med ståltank, bare traktorer – gamle sådanne.
Det ser fortsatt ut som en traktor, fikse!
For det er jo ingenting galt med fine traktorer.
Franskmennene begynte jo med plasttanker på tidlig 80-tall, noen/mange tyskere og japser surrer fremdeles rundt med blikktanker? Hadde plast på Vectra C, men mener at f.eks Passat fremdeles bruker stål? Burde jo vært forbudt med stål, så mye trøbbel det kan lage med kondens og rust. Finn en 15 år gammel Toyota som ikke er plukk rusten i fyllerøret. I så fall er bilen neppe mye brukt eller stelt av en som mener at biler skal stelles bedre enn kjerringen At Pajero ser ut som en traktor? No shit. Seff gjør de det. Uansett hvor mye bling-bling en slik kjerre får på seg, så er det traktor. Med alle sine pros&cons. (Vest)Norsk veistandard tilsier at alle burde kjøre traktor. Eller ta bussen.
Hehe. Jeg har faktisk ganske positive erfaringer med norsk vei. Kjører på 35mm senk, Bilstein B8 og 225/35r18. Der jeg ferdes – Østland, veier sørover til svenskegrensen og nordover til Nordland så er veiene ganske bra. Kjører en del på ferie og det er ikke så dårlig stilt i Norge som vi skal ha det til.
Kjør til Polen så får man føle på dårlig vei. Ikke alt, selvfølgelig, men jeg var redd for både nyrer, understell og felger noen ganger i sommer. I Tyskland så er det mye dårlig vei når man kommer av autobahn. I danske byer er veiene likt stilt med Norge utenfor motorveier, og de kan ikke skylde på klima og terreng.
Oppvokst i gokk i nordnorge så skikkelig dårlig vei kan jeg. Det blir dog mindre av den.
Hehe. Jeg har faktisk ganske positive erfaringer med norsk vei. Kjører på 35mm senk, Bilstein B8 og 225/35r18. Der jeg ferdes – Østland, veier sørover til svenskegrensen og nordover til Nordland så er veiene ganske bra. Kjører en del på ferie og det er ikke så dårlig stilt i Norge som vi skal ha det til.
Kjør til Polen så får man føle på dårlig vei. Ikke alt, selvfølgelig, men jeg var redd for både nyrer, understell og felger noen ganger i sommer. I Tyskland så er det mye dårlig vei når man kommer av autobahn. I danske byer er veiene likt stilt med Norge utenfor motorveier, og de kan ikke skylde på klima og terreng.
Oppvokst i gokk i nordnorge så skikkelig dårlig vei kan jeg. Det blir dog mindre av den.
Du kjører akkurat de veien jeg aldri kjører. Bor vest for Bergen, hvor det ikke finnes en flat strekke noensteder, bare noensteder har plass til gulstripe 225/35 da tror jeg du hadde opplevd "våre" veier som et helv... Har vært nede i 45-profil på 2 biler, var ikke noe særlig. Pajeroene kjører på 265/65-17" og 16", nett passe med luft i de
Oppvokst i gokk i nordnorge så skikkelig dårlig vei kan jeg. Det blir dog mindre av den.
I min tidlige barndom, på ferie til farmor i Tromsø, kom vi i kontakt med en buss full av tyskere som et sted nord for Tromsø, på det som i dag er E6, hadde vært nødt til å trekke bussen ut av gjørma med håndkraft: Hele reiseselskapet ut av bussen, solide tau knyttet til slepefestet ... Alle mann, ta i skikkelig nå, så vi kommer oss videre... Det var midt på veien, ingen utforkjøring eller noe slikt. I 1964 var det ikke nødvendigvis fast veidekke, selv ikke på riksveiene.
Tyskerne var over seg av begeistring! Dette var en skikkelig villmarksopplevelse som var noe å kunne fortelle om så snart de var hjemme igjen.
I dag kan vi ikke lenger by tyske turister på slike villmarksopplevelser. Ihvertfall ikke på E6.
Tja. Kronikken formidler et ekstremt forenklet syn på livsverdier: Det eneste suksesskriteriet er at du lever. Det spiller ingen rolle hvordan du lever, bare du lever.
På et svært overfladisk nivå er det jo "logisk": Hvis du ikke lever, da har du ingen glede av andre livskvaliteter. Vi skal alle dø, spørsmålet er bare når vi dør. Hvis du kan leve et rikt liv full av opplevelser og erfraringer, i seksti år, eller "tryggheten" kan gi deg et liv som varer i sytti år men det er traurig og fritt for verdier, men det er ti år lenger, vil du foretrekke det?
Vi snakker hele tiden om døds-risiko. For 30-40-50 år siden var hverdagens farer og risko tilstrekkelig. I dag oppsøker flere og flere konstruerte "farligheter"': Risikosport, ekspedisjoner og prosjekter som omgivelsene kaller 'galskap'. En hel del av dette er selvsagt "lissom-farligheter" med sikkerhet på alle bauger og kanter, men en del er reelt. Ekstrem-eksempelet er Mt.Everest, men vi kan lett finne mer "lokale" (type ¨Berserk").
Det var jo folk som oppsøkte farer også i gamle dager, ofte drevet av en drøm om heder og berømmelse. Noen få lyktes, på nvå Nansen og Amundsen. I dag stiller folk opp kameraer med håp om å produsere en super-hit på YouTube - men alle vet at et YouTube-stunt, om aldri så farlig, aldri vil gi livsvarig berømmelse. Og det er langt flere som driver med risiko-aktiviteter enn det er som har håp om YouTube-berømmelse! Det som driver dem ligger langt dypere, enten det er risikosport, å bli med i en gjeng som kjemper med dødelige våpen mot andre gjenger for gjengens ære, sprø villmarks-ekspedisjoner, eller mer urbane varianter som villmannskjøring med bil (om ikke nødvendigvis like direkte som i 'Rebel without a cause' - en film jeg alltid har stilt spørsmål ved tittelen til ), å eksperimentere med potensielt dødelige substanser, ...
"Trygghet" og "sikkerhet" og "langt liv" er ikke de eneste livskvaliteter, selv om det er det vårt samfunn styres etter i dag. Vi kan være ekstremt-kyniske og si at så lenge dødsfall forårsaket av "villede farligheter" er lavere enn de vi unngår gjennom enda høyere sikkerhet og trygghet, har vi "vunnet". Uansett hvor mye vi blir zombiefisert av sikkerhet og trygghet, viser statistikken av vi har det "bedre": Vi lever lenger.
Ihvertfall om vi holder statistikken for det psykiatriske helsevesen lavt i terrenget. Bare vi i tide får folk satt inn på institusjon slik at de ikke bidrar til de statistikkene vi ønsker å holde rene. På institusjon kan vi kontrollere dem slik at de ikke ødelegger bildet av et vellykket samfunn. Derfor er det essensielt å bevilge ressurser til det psykiatriske helsevern, slik at vi får bukt med symptomene.
Pøh! Sist vinter dro jeg opp naboens fastkjørte traktor. Traktoreieren kjører Pajero idag....men har beholdt traktoren, den tullingen
Litt sånn seriøst så er den nyeste en ganske kurant familiebil. Ikke ideell, men jaggu ikke langt i fra. Gikk fra en Berlingo. Kidsa savner skyvedører og bedre utsikt i Berlingoen, men en heldags kjøretur i Pajeroen går veldig fint. Og så er det så himla praktisk å kunne trekke omtrent det du måtte ønske. Vår tar 3.390KG, og den gjør det i praksis
Det ser fortsatt ut som en traktor, fikse!
For det er jo ingenting galt med fine traktorer.
Franskmennene begynte jo med plasttanker på tidlig 80-tall, noen/mange tyskere og japser surrer fremdeles rundt med blikktanker? Hadde plast på Vectra C, men mener at f.eks Passat fremdeles bruker stål? Burde jo vært forbudt med stål, så mye trøbbel det kan lage med kondens og rust. Finn en 15 år gammel Toyota som ikke er plukk rusten i fyllerøret. I så fall er bilen neppe mye brukt eller stelt av en som mener at biler skal stelles bedre enn kjerringen
At Pajero ser ut som en traktor? No shit. Seff gjør de det. Uansett hvor mye bling-bling en slik kjerre får på seg, så er det traktor. Med alle sine pros&cons. (Vest)Norsk veistandard tilsier at alle burde kjøre traktor. Eller ta bussen.
Kjør til Polen så får man føle på dårlig vei. Ikke alt, selvfølgelig, men jeg var redd for både nyrer, understell og felger noen ganger i sommer. I Tyskland så er det mye dårlig vei når man kommer av autobahn. I danske byer er veiene likt stilt med Norge utenfor motorveier, og de kan ikke skylde på klima og terreng.
Oppvokst i gokk i nordnorge så skikkelig dårlig vei kan jeg. Det blir dog mindre av den.
Du kjører akkurat de veien jeg aldri kjører. Bor vest for Bergen, hvor det ikke finnes en flat strekke noensteder, bare noensteder har plass til gulstripe
I min tidlige barndom, på ferie til farmor i Tromsø, kom vi i kontakt med en buss full av tyskere som et sted nord for Tromsø, på det som i dag er E6, hadde vært nødt til å trekke bussen ut av gjørma med håndkraft: Hele reiseselskapet ut av bussen, solide tau knyttet til slepefestet ... Alle mann, ta i skikkelig nå, så vi kommer oss videre... Det var midt på veien, ingen utforkjøring eller noe slikt. I 1964 var det ikke nødvendigvis fast veidekke, selv ikke på riksveiene.
Tyskerne var over seg av begeistring! Dette var en skikkelig villmarksopplevelse som var noe å kunne fortelle om så snart de var hjemme igjen.
I dag kan vi ikke lenger by tyske turister på slike villmarksopplevelser. Ihvertfall ikke på E6.
ALT var bedre før. Selv alt det som var værre var bedre
Eller kanskje det ikke gikk så bra før?
https://www.nrk.no/ytring/_det-gikk-jo-bra-med-oss__-1.13730738
Many of the great achievements of the world were accomplished by tired and discouraged men who kept on working...
På et svært overfladisk nivå er det jo "logisk": Hvis du ikke lever, da har du ingen glede av andre livskvaliteter. Vi skal alle dø, spørsmålet er bare når vi dør. Hvis du kan leve et rikt liv full av opplevelser og erfraringer, i seksti år, eller "tryggheten" kan gi deg et liv som varer i sytti år men det er traurig og fritt for verdier, men det er ti år lenger, vil du foretrekke det?
Vi snakker hele tiden om døds-risiko. For 30-40-50 år siden var hverdagens farer og risko tilstrekkelig. I dag oppsøker flere og flere konstruerte "farligheter"': Risikosport, ekspedisjoner og prosjekter som omgivelsene kaller 'galskap'. En hel del av dette er selvsagt "lissom-farligheter" med sikkerhet på alle bauger og kanter, men en del er reelt. Ekstrem-eksempelet er Mt.Everest, men vi kan lett finne mer "lokale" (type ¨Berserk").
Det var jo folk som oppsøkte farer også i gamle dager, ofte drevet av en drøm om heder og berømmelse. Noen få lyktes, på nvå Nansen og Amundsen. I dag stiller folk opp kameraer med håp om å produsere en super-hit på YouTube - men alle vet at et YouTube-stunt, om aldri så farlig, aldri vil gi livsvarig berømmelse. Og det er langt flere som driver med risiko-aktiviteter enn det er som har håp om YouTube-berømmelse! Det som driver dem ligger langt dypere, enten det er risikosport, å bli med i en gjeng som kjemper med dødelige våpen mot andre gjenger for gjengens ære, sprø villmarks-ekspedisjoner, eller mer urbane varianter som villmannskjøring med bil (om ikke nødvendigvis like direkte som i 'Rebel without a cause' - en film jeg alltid har stilt spørsmål ved tittelen til
"Trygghet" og "sikkerhet" og "langt liv" er ikke de eneste livskvaliteter, selv om det er det vårt samfunn styres etter i dag. Vi kan være ekstremt-kyniske og si at så lenge dødsfall forårsaket av "villede farligheter" er lavere enn de vi unngår gjennom enda høyere sikkerhet og trygghet, har vi "vunnet". Uansett hvor mye vi blir zombiefisert av sikkerhet og trygghet, viser statistikken av vi har det "bedre": Vi lever lenger.
Ihvertfall om vi holder statistikken for det psykiatriske helsevesen lavt i terrenget. Bare vi i tide får folk satt inn på institusjon slik at de ikke bidrar til de statistikkene vi ønsker å holde rene. På institusjon kan vi kontrollere dem slik at de ikke ødelegger bildet av et vellykket samfunn. Derfor er det essensielt å bevilge ressurser til det psykiatriske helsevern, slik at vi får bukt med symptomene.